Drama på badet

Ansiktet strammer seg og blikket blir konsentrert. Hele kroppen samler seg i én målrettet bevegelse. Etterpå er han lettet.

Måltidet fortsetter. Etter hvert går han lys og mett fra bordet, høy på solbærsirup og mammas komler. Han går inn i stua, der han noen minutter etterpå løftes opp kommer i kontakt med min nese, som varer noe sjeldent surt og illeluktende. Sønn har bæsjet.

Han spreller litt i protest, vel vitende om at det nok ikke vil nytte. Vi går opp trappa og han tar en kort avstikker inn mot kontoret der Teletubbies ofte dukker fram på PC-skjermen. Jeg plukker ham opp og han er som vanlig glad når han først kommer inn på badet. Finner fram krakken og leker ved vasken mens far manøvrerer bekledningen over bleia av. Far klarer så vidt i tide å redde ermet på bodyen fra å bli vått.

Opp på stellebordet. Badeboka vekker begeistring, vill blading, begeistrede rop og lett rulling, men holder seg heldigvis på ryggen. Resultatet åpenbarer seg i all sin prakt og lukt, bleia legges rutinemessig utenfor rekkevidde på lokket til søpla, sønn forflyttes til krakken foran vasken igjen for vask. Han ligger stille bare så lenge.

Det er nå det begynner å gå galt. Først får jeg nå tørket litt av ham, men mens far vasker kluten lurer han seg ned og inn i dusjen, der det begynner å sildre uten at det er skrudd på noe dusjhode. Han står fascinert og ser en liten stråle går gjennom bodyen og ned på dusjgolvet. Far bytter vasking av klut ut med flytting av barn og spyling av dusj. Det er etter dusjen er spylt at far snur seg og ser sønn driver med en ny aktivitet: sutting på bæsjeklut. Vill far får tatt bleiekluten fra sønn som dernest går inn i dusjen og tisser igjen.

Flere komplikasjoner følger, men av det mer normale slaget. Det er moro å være far, men nok enda morsommere å være liten gutt.

Selvangivelsen

I kveld har jeg fylt ut årets selvangivelse, og jeg er takknemlig.

Ikke først og fremst på grunn av egen økonomi, men etter å ha slitt med skjemaer og rettledning en stund, slo det meg at likningsmyndighetene gjør en god jobb.

Jeg holdt på med et plagsomt skjema, en beholdningsoversikt over noen aksjer jeg kjøpte sent på 90-tallet i et tåpelig og hult teknologiselskap, som etter utallige emisjoner og flere navnebytter og skifter av forretningsidé og bemanning i disse dager er på trygg ferd mot konkurs, bare utsatt av en feil ved innkallingen til retten.

Skjemaet fra skatteetaten hadde kjedelig layout og det sto "ukjent" på flere punkter som viste til papirer fra 1998.

Disse papirene lå hos min far, som fant dem fram på tre minutt. Det i utgangspunktet irriterende skjemaet viste seg i utfylt tilstand å resultere i 1000 kroner mindre skatt for min del, og det var altså nøyaktigheten i systemet som gjorde at det ble oppdaget.

Jeg betaler skatt med glede, men de senere årene har det også gått bedre og bedre å fylle ut selvangivelsen. Det har opp gjennom årene vært litt arbeid med gode, gammeldagse, brettede A3-ark og RF-skjemaer, men det etter hvert blitt stadig mindre arbeid og lettere å føre.

Fra gammelt av, i eventyr og blant folk har de som har med skatt å gjøre et tvilsomt rykte. Jeg synes det virker som om dette er flinke, nøyaktige og praktisk anlagte folk.

(PS: Skrytet gjelder ikke språket i rettledningen eller bestemmelsen om at jeg privat snart må betale skatt for en mobiltelefon som utelukkende har med jobb å gjøre. Datafolkene og de som lager og utvikler selve skjemasystemet liker jeg bedre og bedre. )

Personlighetstest II - hvilken leder likner jeg?

What Famous Leader Are You?
personality tests by similarminds.com

Hvem er jeg?

Personlighetstester er fantastisk. På www.similarminds.com finnes alt man kan ønske seg av Jung-tester à là Myers-Briggs, for eksempel, enneagrammet for de som liker det og en stor en som siden anbefaler: Global 5 / Big 45-testen.

Så det store spørsmålet er: Er dette meg?
48% utadvendt
60 % ryddig
71 % tilpasningsdyktig
73 % følelesmessig stabil
85 % har et åpent sinn

Noen karakteristiske trekk ellers: I gruppen egenskaper som hører til å være mer eller mindre utadvent er jeg i følge testen utpreget glad i å være i mitt eget selskap (14% avhengig av å være med andre), rolig og holder meg gjerne i skyggene, ikke så rask med å avsløre meg selv, men samtidig en person som hevder seg selv (70%) , liker godt å lede (70%) og trives i andre menneskers selskap (74%).

Når det gjelder det som har med orden å gjøre, så utmerker jeg meg verken i den ene eller andre retningen. Jeg kan være lat av natur, er avslappet, ikke spesielt nøye med penger, kan ta ting som de kommer, men er samtidig fokusert, forbereder meg skikkelig, er systematisk og 86 % perfeksjonistisk.

At jeg er 71 % imøtekommende og tilpasningsdyktig, handler i følge testen om at jeg er
- 74 % respektfull og oppmuntrende
- 74 % støttende og hjelpsom
- 62 % regelorientert
- 90 % opptatt av å holde en god tone med folk
- 90 % empatisk
- 78 % fredelig og tilfreds
- 66 % uselvisk
- 50 % på å sette andre før meg selv
- 58 % opptatt av andres reaksjoner i samspill

Og når det gjelder hvor stabil jeg er følelsesmessig, så går det på at jeg er:
- 74% rolig og kald
- 82% positiv og fornøyd med meg selv
- 70 % tolerant og med jevnt temperament
- 58 % på å utsette behovstilfredsstillelse
- 78 % tykkhudet
- 82 % holder roen i stressituasjoner
- 78 % kontrollert følelsesmessig
- 54 % villig til å tilpasse meg , kontra å kreve og styre.
- 86 % uten store følelsessvingninger

Mest utpreget er jeg altså "open-minded". Her har jeg flere utslag på 90 %: intellektuell og analytisk, selvstendig, selvkritisk, drømmende, utforsker nye tanker, full av nysgjerrighet og (o lykke!) dybde. Ellers er jeg 86% snartenkt og 78 % oppfinnsom, kunstnerisk, kreativ og utradisjonell.

Jeg kjenner meg igjen, selv om det alltid er det virkelige mennesket bak sånne tester som teller. Det er en måte å sette ord på noe på, kanskje også på ting en ikke har sett med seg selv eller som ikke så fort lar seg oppdage. Det er heller ikke snakk om låste trekk, selv om noe sikkert følger oss gjennom livet.

To akser

"I et kristent perspektiv er det to akser vi forholder oss til når det gjelder mening og livsretning. Den ene er bevegelsen synd - nåde og den andre er sammenhengen liv - død."

- Per Arne Dahl.

Om å være menighet

"Utallige ganger er et helt kristent fellesskap gått i stykker fordi vi levde ut fra et ønskebilde... Et fellesskap som holder fast på ønskebildet, må før eller senere gå i stykker. For ethvert menneskelig ønskebilde som blir bragt med inn i det kristne fellesskapet, hindrer det ekte fellesskapet og må bli ødelagt for at det ekte fellesskapet skal kunne leve. Den som elsker sin egen drøm om kristent fellesskap mer enn selve fellesskapet, han ødelegger ethvert kristent fellesskap."

-Dietrich Bonhoeffer.

Dietrich Bonhoeffer: "Hvem er jeg?"

Dette diktet skrev Dietrich Bonhoeffer, en tysk prest og motstandsmann, i fangenskap hos nazistene i Tyskland. Jeg har lest det i en bok av Per Arne Dahl.

Hvem er jeg? De sier så ofte
jeg kommer ut fra min celle
sindig, munter og trygg
som godsherren ut fra sitt slott.

Hvem er jeg? De sier så ofte
jeg taler med vokterne mine
utvungent, vennlig og klart
som om jeg var fengselets sjef.

Hvem er jeg? De sier også
jeg bærer motgangens dager
smilende, rolig og stolt
som en som er vant til å seire.

Er jeg virkelig den de andre sier?
Eller er jeg den jeg kjenner selv?
Urolig, lengtende, syk som en fugl i bur,
i angst og kamp som tok de strupetak på meg,
sulten på farger, blomster og fuglenes sang,
tørst etter gode ord og menneskers nærhet,
dirrende harm over vilkårlig og smålig behandling,
et drivende bytte for håp som stadig skifter,
avmektig engstelig for venner langt borte,
for trett og tom til bønn, til å tenke og skape,
kraftløs og rede til avskjed med alt og alle?
Hvem er jeg? Denne eller hin?
Er jeg en i dag og i morgen en annen?
Er jeg begge i en? En hykler for mennesker,
for meg selv en foraktelig, klynkende svekling?
Eller ligner i mitt indre jeg den slagne hær
som viker i kaos før seierens siste slag?

Hvem er jeg?
Ensomhetens spørsmål holder meg for narr.
Hvem jeg så er - Du kjenner meg,
jeg er Din,
min Gud!

Terry Goodkind

Jeg har lest fem fantasy-bøker av Terry Goodkind det siste året.

God fantasy er jeg alltid på jakt etter, og Terry Goodkind fant jeg ved å spørre i en butikk. Det er ikke sjangeren som bestemmer om ei bok er god, det er hvor flink forfatteren er til å skrive og fortelle.

Terry Goodkind har skapt et flott univers, med kjempebra helter. Richard og Kahlan er nydelige forbilder som jeg virkelig ønsker alt godt, og de lykkes på fascinerende og underholdende måter.

Men å lese bøkene er også litt av en prøvelse. For maken til makaber fantasi har jeg aldri støtt på noe sted ellers. Steven Eriksons bøker har litt av det, men med en mye klarere funksjon i fortellingen. Hos Goodkind er det sadisme, voldtekt og massedrap utmalt over titalls sider, i noen av bøkene i flere lange sekvenser. En internettanmeldelse advarte meg mot dette i den første (og beste) boka, så jeg visste akkurat hvor lenge grusomhetene skulle vare.

Med hånden på hjertet kan jeg si at så mye vondt har jeg ingen glede av å lese, så jeg fatter og begriper ikke hvordan en ellers så god forfatter, som ofte ellers utmerker seg med sans for godhet (mitt favorittrekk i fantasy, ved siden av flinke trollmenn) også slipper så mye graps inn på sidene. Jeg har sagt noen ganger at en mann som skriver slik hadde jeg aldri våget å bruke som barnevakt.

Og hva så med meg som leser? Jeg piner meg gjennom det. Og håper det snart skal komme bedre tider. Nå er jeg i bok seks, men jeg orker bare et lite kapittel av gangen. Etter hvert håper jeg det bedrer seg.

Et forsøk på fornuftig teologi

John Scotus Eriguena var en av de mest kreative og ambisiøse filosofene på Karl den stores tid, altså en gang på 8-900 tallet.

Som filosof var han nyplatoniker. Det vil si at han trodde sterkt at en åndelig virkelighet à là Gud var grunnlaget for alt annet i verden, og at det som ikke kunne spores tilbake til Gud nesten ikke kunne sies å eksistere i det hele tatt.

Det filosofisk-teologiske prosjektet hans var å skape en fornuftig teologi i tråd med det han trodde filosofisk, eller med andre ord å beskrive det han trodde på kristent sett i et filosofisk språk og system. Det lyktes han knapt med. Det hele ble for filosofisk og endte opp som nyplatonisme med en smak av kristendom. Gud ble for utydelig og fløt for mye sammen med verden, slik at mange har kritisert ham for å være panteist, uten at han helt passer inn i det, i hvert fall slik han ønsket å tenke.

Men på et punkt har jeg sansen. Scotus sier nemlig noe om autoriteter, og det er et brennbart emne for teologer. Den filosofihistorikeren jeg leser, en katolsk sådan, er selvfølgelig opptatt av både bibelsk, tradisjonell og kirkelig autoritet , selv om han også er ærlig filosofisk og bruker fornuften mye. Han lar seg provosere av Scotus, som sier at autoriteter er bare autoriteter i kraft av at de er fornuftige. Det er det at de er fornuftige som gir autorietene troverdighet.

Det liker jeg. Der jeg ikke har peiling stoler jeg på autoriteter. Når det gjelder hva slags service båtmotoren min trenger, hvordan marka ved prestegården kan gjøres om til plen, medisinske spørsmål, er jeg nødt til å stole på autoriteter, for der har jeg begrenset peiling selv. Men på mange andre felter blir det ofte for dumt å stole på autoriteter. Jeg har gjerne minst samme forhåndskunnskap på feltet selv, og må stole på egen magefølelse og vurderinger.

Noen gir seg over til autoriteter fordi de vil unngå å bli subjektive. Men det er like subjektivt å velge seg en autoritet som å tenke fritt selv. Når man velger seg en autoritet, gjør man det nemlig, bevisst eller ubevisst, også ofte med fornuften, eventuelt etter press, men det siste snarere svekker enn styrker autoriteten.

Valget av Bibelen, for eksempel, kirken eller enkeltpersoner som autoriteter må begrunnes i noe annet enn at det bare er slik. Det må handle om at f.eks. Bibelen forteller troverdig om noe vi ellers ikke ville visst, f.eks. om historien om Jesus, eller at de personene som står bak den på en eller annen måte må regnes som spesielt troverdige. Men selv i forhold til hellige skrifter kommer man aldri unna vurderinger og subjektive valg. Det er alltid noe som gjør at vi tror på dem.

Det gir en viss frihet og et visst rom for argumentasjon, slik vi også finner internt, f.eks. i Bibelen. Og når noe går helt på tvers av våre egne tanker og det er mer enn egeninteresse og manglende erfaring som gjør at vi protesterer, bør det i hvert fall ringe en alarm.

Presters arbeidstid - 50 timersuke?

Siden starten på mars har jeg i snitt hatt 50-timers arbeidsuke. Jeg har hatt én normal uke og én på 70 timer.

Det er et mareritt. Prester har ikke overtidsbetaling, så det betyr, at i forhold til normalarbeidstid, som vi i utgangspunktet er tenkt å ha, har jeg på litt over en måned jobbet gratis for over 10000 kroner eller lagt inn 75 timer gratis ekstrainnsats.

Det er ikke det verste. Det verste er at når jeg er borte 10-15 timer ekstra hver uke, blir det også 10-15 timer hver uke at kona mi må være alenemor og at sønnen min ikke får treffe far som han skulle. Og hvis man tenker seg en normal dag fra kl. 8-16 forlenget med to og en halv time hver dag så ser man jo at dagen varer fra kl 8 til 1830 eller at det kommer en kveldsøkt på to og en halv time ekstra - det betyr at enten får sønnen min omtrent ikke sett meg, eller så blir det kona mi og jeg som ikke får noe alenetid sammen, ett av alternativene i snitt omtrent hver eneste arbeidsdag.

Grunnen til at det blir slik, er at kirken er underbemannet. Politikere prioriterer ikke kirkelig bemanning spesielt høyt. Dessuten er det sånn at det ikke er så lett å kutte kvaliteten på det prester driver med. Jeg bruker ikke spesielt lang tid til forberedelser, men vet at jeg må sikre meg at de begravelsene jeg holder blir skikkelige, at vigslene blir så flotte som brudeparene ønsker, at menigheten synes det er verdt det å komme til gudstjeneste, at obligatorisk administrativt arbeid blir utført og at konfirmantarrangementer er så godt planlagt at vi kan holde konfirmantenes oppmerksomhet uten militær disiplin. Det krever noe i 2006.

Derfor, fordi det hviler stort personlig ansvar på prester for at de gjør en skikkelig jobb ved viktige anledninger i folks liv og ved sentrale deler av livet i kirken, burde det vært sånn at det som sikret kvaliteten på det hele ikke var den enkelte prests ansvarsfølelse, men arbeidsgivers blikk på ressurssituasjonen, men jeg tror at kirkelige myndigheter vet hvordan det er, men lukker øynene og håper de ansatte skal kompensere for det vi ikke har fått tildelt eller får gitt penger til.

Jeg har lurt på om jeg skulle fått meg ring i øret. Når jeg er forpliktet til å utføre visse oppgaver, uansett hvor mange det blir og hvor mye forberedelse de krever på et minimum, uten at det oppstår muligheter til avspasering eller blir betalt for overtidsarbeid, blir det en slags slavekontrakt. Det betaler vi som familie en høy pris for.

Jobben min lider også. Noen, litt mindre viktige ting, får jeg ikke gjort. Det er klart at når jeg alt har jobbet timesvis ekstra, så velger jeg ofte raske løsninger, har en hektisk hverdag og tapper overskudd. Når jeg alt har strukket og tatt store stykker av det som egentlig skulle vært familietid, så lar jeg jo familien vinne hvis det gjelder noe som kanskje burde vært gjort på jobb, men som er sånn at jeg kan slurve mer med det.

Mitt ansvar i dette er å orientere mine overordnede om hvordan situasjonen er. Det kan det komme løsninger ut av og det er jeg i gang med. Men de har det også travelt og kan ha vanskelig for å finne handlingsrom og løsninger, men uansett så skal det ikke være slik at det som på mange måter i innhold er verdens mest spennende jobb blir et privat mareritt for de som sitter i den.

Konfirmanter

Jeg har to konfirmantkull, ett på 93 på Hommersåk og ett på 13 på Høle. Der jeg var prest tidligere hadde jeg også flere kull konfirmanter og var med som prest i ett av Norges største og triveligste ten-sing kor.

Da jeg studerte teologi, tenkte jeg at ungdomsarbeid ikke var noe for meg. Tidlig tenåringstid var ikke min favorittperiode i mitt eget liv - noe jeg har oppdaget er så godt som allmennmenneskelig, i hvert fall blant folk jeg treffer. Et nødvendig onde for en unge prester, som ofte blir satt til sånt. De som er så kule at de glir rett inn er det noen meter mellom, og det fins kulhet som fungerer dårlig også.

"I alt ungdomsarbeid er det innebygd frustrasjon" er en av mine teser. "Stengt på grunn av ombygging" så jeg en avis satte som overskrift over deler av tenårene for litt siden. Når vi treffer ungdommer må vi ofte bryte barriærer. Det er ofte vi voksne som må bryte isen, stille noen spørsmål, starte samtalen og vise interesse. Det koster noe, fordi vi må lete oss fram på områder vi er usikre.

Og så må vi sette oss inn i en annen kultur, som likevel kanskje ikke er så fremmed som vi tenker i utgangspunktet.

Men gevinsten er stor. Tenåringer er fantastiske mennesker når du blir kjent med dem. Du kan få en helt utrolig kontakt og oppleve ting du aldri får med voksne. Og som prest er det lite som er så givende som å få formidle kontakt med Gud til neste generasjon. Det kan være utfordrende å tolke Bibelen og drive med teologi, men når man forkynner for ungdom må alt hentes fram av det en har av kreativitet, kunnskap, menneskeforståelse og formidlingsevne.

Det er egentlig synd at så mange voksne skygger unna ungdomsarbeid. Jeg skulle ønske det var flere som ikke tok så lett på det og sa de var for gamle. Både ungdommene og vi selv hadde hatt mye å vinne. Det handler på bånn bare om å være mennesker sammen.

Påskeferie

Vi har hatt en flott, avslappende påskeferie. Så godt har vi ikke hatt det på en god stund her i huset.

• Vi har vært på gudstjeneste sammen som familie
• Sønnen vår har stabbet rundt i Melsheia og sunget i bæremeisen mens vi gikk opp til Gjesteland. Lo høyt av den kraftige vinden og av regnet da vi var ute Skjærtorsdag.
• Foyle var som vanlig kjempefin påskekrim
• Oldemor var i strålende form da vi var på besøk, og fikk mange gode klemmer av mini.
• Jeg fikk en herlig sykkeltur til Bryne, via Oltedal og Ålgård.
• En følelse av å ha god tid
• Vi har fått være masse sammen.

Ferie er en velsignelse.

Selvfølelse

"Alle menneskers grunnproblem ved siden av skylden, angsten og døden er den sårbare selvfølelsen".

(Per Arne Dahl om Frank Lake - igjen.)

En del av det å bli voksen er å danne seg et sett med måter å møte andre mennesker på som skjermer oss fra de vanskeligste følelsene. Men innerst inne i alle, enn så fritt fra det yttersiden kan se ut til å være, bor det en usikkerhet som sitatet overfor sier noe viktig om. Den sårbare selvfølelsen er nok vanligere enn vi tror.

Å bli voksen er ikke å bli kvitt usikkerhet eller vanskelige følelser, men det er å lære seg å mestre dem stadig bedre og å finne gode måter å leve med dem på. Livskvalitet kommer ikke ved å legge alt det skjøre til side, men ved å bli kjent med sitt eget indre og flette det godt sammen med livet slik det er.

Hva kommer først?

"Altfor mye kristen tenkning har sitt utgangspunkt i synd og syndsforståelse."

Sitatet stammer fra Per Arne Dahl som gjengir en observasjon Frank Lake, en engelsk teolog og terapeut, har kommet med.

Det er jeg enig i.

I riktig gamle dager var det flere filosofer som la vekt på at det onde egentlig ikke eksisterer. Det onde er et fravær av noe godt som har vært der.

Det kan være en nyttig tanke, selv om å snakke om hvordan moralske størrelser eksisterer er et eget, filosofisk problem som jeg ikke har full oversikt over pr. nål.

Jeg har hørt og lest flere kristne formidlere som snakker for mye om synd. Synden blir et grunnleggende kjennetegn ved mennesket. Det tilhørere og lesere først og fremst skal kjenne seg igjen i, er at de kjenner lysten til det onde i sitt hjerte og har krenket Gud og andre i tanke, ord og handling.

Det sklir fort over på selvfølelsen. Jeg blir redd for at folk blir gående rundt med et negativt bilde av seg selv. Det blir aldri riktig. Mennesker er ikke sånn, de er stort sett flotte. Alle bærer, uansett hvor dypt de synker, en "egentlig person" på innsiden som det ikke alltid skal så mye til å få øye på. Det ligger store muligheter i å forholde oss til det gode i hverandre når vi møtes. Ved å møte hverandre med en forventning om godhet, hender det ofte at godhet skapes. Tenk bare på kjærlighet og forelskelser. En kjenner ikke alltid hverandre så godt i utgangspunktet, men noe oppstår som nesten kan bli en drøm som oppfyller seg selv, hvis vi klarer ta vare på det gode i forholdet.

Jeg har ingen illusjoner om at mennesker er perfekte. Det er nettopp fordi mennesket er noe godt det blir så alvorlig når det krenkes og skades. Det vonde er reelt, også som noe vi gjør og tenker. Men teologien må ikke snus på hodet slik at man sier: "Siden det finnes en frelse (for det forkynnes ofte og grundig) må det være behov for frelse i mennesket. Derfor må vi være syndere. Og siden vi ikke har noen umiddelbar fornemmelse av å være syndere, må vi lære å tenke at vi er det. Derfor må vi jobbe med selvforståelsen og selvbildet vårt, så vi skaper oss en syndig identitet."

Det er omvendt. Vi kan heller si det slik: "Mennesket er vidunderlig og fantastisk. Men det hender mennesker blir krenket og at mennesker fornedrer seg selv ved å krenke andre. Det skaper problemer, både mennesker imellom og mellom mennesker og Gud, som er den som elsker alle og identifiserer seg med oss." Slik kan en skissere utgangspunktet både for kristen etikk og kristen tro på frelse, uten å skape en følelse av at mennesket er noe mindre enn det vi faktisk er, har mindre ansvar eller dårligere muligheter.

Kanskje er det snakk om fine nyanser og logikk på en tynn line, men det har mye å si for oss hvordan akkurat dette oppleves.



Rent teologisk tror jeg vi må begynne et annet sted enn med synden. En skulle tro at en oppførte seg som en god lutheraner hvis en gjør det, men faktisk begynner Luther selv et annet sted, i hvert fall teologisk. Han begynner med det gode og rettferdige. Det er det som igjen skaper en erkjennelse av at noe også er galt. Å møte de gode idealene, forbildene og verdiene er det som også skal lære mennesket hvor det selv kommer til kort, ikke å hamre på at mennesket er ondt eller å drive det jeg kaller omvendt frelsesmatematikk:

Gjensyn

Sønnen min har vært ei uke på Sørlandet.

Små barn lever i øyeblikket. Da jeg var ei uke i USA i høst tok det litt tid før han tinte opp da jeg kom hjem.

Følelsene sitter utenpå hos 16-måneders gutter. I går i sekstida rullet bilen med de to inn i gårdsrommet. Jeg fikk øye på dem fra kjøkkenbenken, fant treskoene og sprang ut.

Lille beste venn sto på andre sida av bilen, på vei til å tusle bort mot dissa. Men han hørte at jeg kom og snudde seg og smilte sjenert og veldig glad. Det boblet på innsiden hos far og lille sønn smilte også veldig godt. "Er du her far, det var veldig kjekt og lenge siden. Jeg er veldig glad i deg" syntes jeg øynene og ansiktet sa.

Vi gikk bort til dissa og smilet satt i lenge på det lille fjeset. Da vi kom inn fikk jeg en laaang og god klem med hele den lille kroppen klistret inn til meg. Så gikk vi og kikket på alle de faste postene i huset der det er ting han liker.

Øyeblikk far håper han husker hele livet.

Pseudo-Dionysios

Det kan være moro å lete i filosofiske avkroker.

For tiden leser jeg middelalderfilosofi på senga. Stort sett hopper filosofihistorien fra Augustin, via Thomas Aquinas og rett til Descartes. Det er mye spennende imellom.

Et navn jeg har støtt på av og til, men ikke visste noe om, er Pseudo-Dionysios, altså "Den falske Dionysios." Pseudo-Dionysios skrev under navn av å være disippel av apostelen Paulus, men det viser seg at han bygger på tanker som først kom flere hundre år senere, og det er han som har lånt av andre tenkere og ikke omvendt.

Det er ganske vanlig med pseudonyme skrifter - skrifter gitt ut under navn av en annen berømt person i denne perioden og det diskuteres ofte til og med i forhold til skrifter i Det nye testamente. Noen Paulusbrev, 2. Petersbrev og Johannes Åpenbaring er det for eksempel ganske vanlig å regne som skrifter forfattet av andre enn de som står som forfattere i navnet.

Selv om Pseudo-Dionysios altså ikke er den han gir seg ut for å være, er det interessant å lese om ham. Det han skriver må bedømmes ut fra kvaliteten på det, ikke etter hva forfatteren heter eller hvem han er.

Han har én viktig tanke. Heller ikke den har han kommet på helt selv, en som heter Proklus var først, men Pseudo-Dionysios er den som virkelig får gjennomslag i kirken for tanken om en via negativa til Gud - en vei til kunnskap om Gud som består av å si hva Gud ikke er. Tanken er nemlig at Gud er mye større enn våre ord, at vår forstand er begrenset og ikke kan fatte alt Gud er. Derfor må Gud avgrenses fra denne verden, og det gjør vi ved å si hva Gud ikke er. Selv de ordene vi bruker som sier mest om Gud, at han er god, evig osv. kan aldri bli dekkende.

Det synes jeg er en god tanke. Det er viktig å ha blikk for Gud som en som er større enn verden og større enn vår tenkning. Jeg hører sikkert til dem som legger relativt mye vekt på at vi skal bruke tanken - så langt den rekker - men likevel gir det en god følelse av å være inne på noe sant å tenke om Gud at vi aldri får kontroll på ham, at det er mye hos ham som ligger utenfor vår fatteevne. Det skal ikke brukes som unnskyldning for å lage uforståelig eller tåpelig teologi og etikk, det er ikke å plassere Gud over vår forstand, men under den, men det setter oss på rett plass i forhold til Han som er det høyeste og beste - og noe mer til og med enn det.

Og det kan vi lære hos Pseudo-Dionysios. Som altså fikk stor innflytelse i middelalderen - helt til myten om at han var disippel av Paulus sprakk. Noe kan likevel hentes ut av avkroken han nå befinner seg i. Det fins ofte interessante oppdagelser på sjeldent besøkte steder.

"Det er noe heseblesende og lynhurtig i mange menneskers måte å arbeide på. Verst er det om vi forventer at andre skal gå inn på den samme lynhurtighet og overfladiskhet som vi selv er avhengige av. Da er vi blitt en generasjon av fredløse fordi vi har sluttet fred med flyktigheten, kjappheten, overfladiskheten og maset. Jeg har snakket med en del journalister om denne håpløse tidsklemmen, og mange sier at de mistrives med den, samtidig som de langsomt har begynt å venne seg til en livsramme man ikke kommer utenom. De fleste arbeidsplasser opplever dette tidspresset og kravet om hurtighet, og problemet er at selv om bedriften krever maksimal effektivitet er ikke mennesket i stand til å leve med et slikt press i et lengdeperspektiv."

- Per Arne Dahl.

Også uten svie

I dag har jeg hatt skolegudstjenester.

Også denne gangen hadde jeg ikke mer tid til forberedelser enn strengt nødvendig. Jeg valgte et enkelt opplegg.

Det gikk fint!

Nøkkelen er å kaste manus, ha noen enkle punkter i hodet, ikke snakke for fort eller for lenge.

Fortsatt kunne jeg godt tenkt meg å ha hatt bedre tid, men det er en nåde at det kan gå bra likevel.

Jesus and the prophesies

I was first taught that Jesus was a direct fulfilment of Hebrew Bible messianic prophesies, that there was a clearly defined set of messianic expectations among the people of Israel that Jesus fulfilled to the point.

In Zechariah 9,9-10, we find one of the texts that has been identified as such a prophesy. The prophet says:

"Rejoice greatly, O Daughter of Zion!
Shout, Daughter of Jerusalem!
See, your king comes to you, righteous and having salvation,
gentle and riding on a donkey,
on a colt, the foal of a donkey.

I will take away the chariots from Ephraim and the war-horses from Jerusalem,
and the battle bow will be broken.
He will proclaim peace to the nations.
His rule will extend from sea to sea and from the River to the ends of the earth."

This text contains a clear expectation of a king who will bring political peace. The armies, with their chariots and horses, will go away, the nations will quiet down and an Israelite king will rule all the known world.

The first part of the text is also a word-for-word background for Jesus’ actions and experience on Palm Sunday. Jesus was very well versed in the Scriptures and shared his time’s understanding of the Scriptures as prophetic texts, rich with hidden meanings, analogies and always with a message for contemporary society – often relating to the Messiah. Jesus and his followers saw him as fulfilling the people’s hope for a God-sent king who would usher in a world-change and the Kingdom of God.

Jesus, however, seems to have had few political ambitions. When people tried to engage him in revolts against the Roman occupation or proclaim him king, he refused or fled. His kingdom, he said, was not of this world. Most of the prophesies, and judging from the Gospels, many of Jesus contemporaries, expected just what Jesus did not want to be. The exact match between prophesy and fulfilment breaks, it seems quite consciously, from Jesus’ side. On Palm Sunday he fulfils only part of the literal meaning of the prophesy, the part about riding on a donkey and creating celebration in Jerusalem. The peace he proclaims is of a different kind. All the gospels show Jesus approaching Easter with the knowledge that he will be rejected and sentenced to death in Jerusalem, in clear opposition to the prevailing images of the Messiah.

This is not a problem for a christian understanding of Jesus as our Saving King and Messiah. But the relationship between prophesy and fulfilment is, for Jesus and, as many theologians would say, for the church, a different one than a direct fulfilment. Jesus also reinterprets the prophesies and shapes his own messianic role. There is both a break and a continuity between Jesus and the Hebrew Bible, the Hebrew Bible providing the background for much of what he does and says, but he also reshapes the old beliefs, partly, it seems, on his own, and partly in congruence with other patterns of thought from his time.

Based on this, I would say, Jesus’ own authority actually increases, but it costs something in terms of our not being able to say that Jesus’ life proves the accuracy and correctness of Old Testament prophets. They only have a partial understanding, at least when Jesus is proclaimed as the Messiah, of what kind of salvation God would send. Jesus himself also uses principles of scriptual interpretation which follow another logic than our basic reflexes when studying ancient texts, and quite freely departs from the texts original scope of meanings, something which gives rise to another set of interesting questions.

Sandnes - Åsane 7-0

"Åsane have a strong team"
"The Sandnes Ulf board expects the team to battle bravely against relegation this year."
"Assistant manager Johan Selvig thinks we have the players to just avoid relegation"

Første kamp i sesongen endte 4-2 til laget mitt, etter vi lå under 0-2 hjemme mot Jotun Årdalstangen etter noen lumske gjennombruddspasninger.

Andre kamp turte jeg nesten ikke sette i gang, forberedt på juling. Spillerne på motstanderlaget så rett nok ikke bedre ut enn mine, men Åsane hadde også vunnet 1. kamp og skal være et av de sterkere lagene i 2. divisjon avdeling 3.

Målene bare rant inn. Vi ledet 6-0 til pause. Styret er begeistret, og under min ledelse har laget ikke tapt en eneste kamp ennå. Forsiktig taktikk, med lange baller og lite kreativitet, har gitt en del utvalgte klubbløse spillere kontrakt og nå går det så det suser. Nå gruer jeg meg bare til å møte Brann 2, for de har en del gode spillere. Men oddsene er vist helt av skaftet i min favør...

(Football Manager 2006, altså, ikke virkeligheten... men enda morsommere)

Liten kommentar, stort lys

På tirsdag snakket jeg med ei dame som går i kirken på Riska.

Jeg hadde skrevet noe om Da Vinci-koden i menighetsbladet, og hun hadde også lest boka og var opprørt over mye stress på et lite døgn for hovedpersonene og syntes heller ikke det var spesielt logisk at Maria Magdalena skulle kunne få guddommelige barn.

"Kirken blir jo noe helt menneskelig slik," sa hun. "Det er jo å gå glipp av hele poenget. Det som er poenget med kirken er jo at den inneholder noe guddommelig."

Og der og da ble jeg glad på innsiden. Å drive kirke er en ganske menneskelig prosess på mange måter, men det er vidunderlig som hun sa: Kirken inneholder noe guddommelig.

Det er fantastisk, oppmuntrende og jeg tror også altså at det er sant.

Den som ikke er forberedt får svi

En sentral del av jobben min er å holde taler.

Det liker jeg. Jeg liker å skrive og å framføre. Stort sett tenker jeg ikke over at det er nifst.

I dag var en av de gangene jeg egentlig kunne tenkt meg å ha lukket munnen. Jeg hadde ikke helt funnet roen gjennom forberedelsene. Underveis merket jeg at manus ikke hang helt sammen og tenkte etterpå på tydelige forbedringsmuligheter.

Ja,ja. Jeg er glad det ikke er sånn ofte. Det er en utsatt posisjon å stå framfor folk så mye. De som er på gudstjeneste vet ikke hvordan uka mi har vært og hvilke muligheter jeg har hatt til å forberede noe godt. Det er det som irriterer meg - at hverdagen av og til er sånn at muligheten til å gjøre skikkelig arbeid rett og slett ikke er der. Det får jeg selv svi for, også når jeg ikke selv har laget oppgavelista.