Gjennom vinduet

Jeg sitter på plentraktoren og prøver å navigere mellom flaggstanga og kristtorntreet. Stemmen til kona mi går gjennom øreklokkene. "Har du nøkler?" "Nei,"sier jeg. "Han (lille sønn) har låst seg inne."

Jeg mister verken humør eller går inn i dype grublerier. Blir handlingsorientert. Henter stigen, klatrer opp mot det laveste åpne vinduet. Det er en varm sommerdag, noen av de små, øvre vinduene er oppe. Rekker ikke ned til mer enn den øverste klemma på et vindu jeg kan klatre gjennom.

Hører lille sønns stemme der inne. "Brumm brumm." Han holder på med den røde trillebilen sin.

Springer inn i uthuset og finner en passende pinne. Klatrer opp igjen. Kona holder stigen. Lirker kjapt opp den nederste klemma. Lille sønn er i rommet når jeg kommer inn.

" 'Oppa" sier han når far kommer hoppende ned på golvet. Han har et nokså enkelt perspektiv på ting.

Ta bolig i vår fattigdom

Hvordan begynner bergprekenen?

"Salige er de som er fattige i sin ånd."

Den nye oversettelsen klinger litt rart. Jeg spekulerer på om en skulle brukt et adjektiv i stedet: "Salige er de åndelig fattige." Det er ikke så verst i forhold til gresken heller, finner jeg ut når jeg ser etter.

Og det har slått meg noen ganger, at mens vi ofte ser etter den store åndeligheten, de store opplevelsen, det velsmurte åndelige livet, de dype innsiktene, den godt bygde karakteren, så har bibelen og kristendommen også et ideal vi ikke like lett tilegner oss eller får øye på: Den åndelige fattigdommen.

At Gud er usynlig og i utgangspunktet utenfor vår rekkevidde. At vi som mennesker ikke alltid får det til, og at vi noen ganger ved å gjøre oss svært åndelige bare skaper en illusjon som dekker over reelle behov og mangler.

Derfor er det noe frigjørende med åpningen på bergprekenen: De åndelig fattige skal bli salige. De som vender seg til Gud i bønn - om det de ikke har. De som kommer til Gud som de er. De som fortsatt har plass til å ta i mot, som kan ta del i fellesskapet av alle som ikke alltid får alt til. De som kan drive med den gamle disiplinen å se og innrømme sine synder.

En av de salmene jeg bruker oftest, fordi jeg tror dette er viktig, er Svein Ellingsens "Vi rekker våre hender frem" (710 i salmeboka). Den har god balanse. Der er Gud giveren og vi får ta imot. Hendene rekkes frem som tomme skåler, livet får vi fra Gud. Den slutter med bønnen: Ta bolig i vår fattigdom, og jeg sier amen.

Spania-VM i 1982, Dag Solstad.

Det første fotball-VM jeg husker var i Spania-VM i 1982. Det husker jeg til gjengjeld godt, både på grunn av sterke opplevelser fra kampene og fordi jeg samlet klistermerker og av en eller annen grunn er flink å huske navn.

Jeg husker fortsatt at Belgia var med og spilte en kjedelig åpningskamp, at jeg var i nesegrus beundring for Dasajev, den sovjetiske keeperen, Zgbiniew Boniek, den polske storskytteren, N'Kono, en fantastisk afrikansk keeper (har glemt om det var Algerie eller Kamerun, høres kamerunesisk ut) og ikke minst Brasil og Frankrike, to lag som spilte nydelig fotball og ble tragisk slått ut, av henholdsvis Italia (verdensmestre, på defensiv, effektiv fotball) og Vest-Tyskland (med fantastisk arbeidsmoral og et råskinn av en keeper).

Jeg trodde dette VM'et var tapt for all tid, i minnenes verden, men o glede, til fødselsdagen min fikk jeg Dag Solstad og Jon Michelets bøker om VM i fotball, fra 1982 til 1998, og det er fantastisk lesning. Særlig Dag Solstad, men etter hvert også Michelet, skriver så kampene blir levende igjen. Dag Solstad har jeg ikke lest siden jeg ble utsatt for "Gymnaslærer Pederens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemfart vårt land" på videregående, og det aner jeg at det nok heller var jeg som var umoden enn Solstad som skriver treigt, for han er helt fantastisk å lese. Fornøyelig, fantastisk fotballengasjement, kjempegod skriving, lærerikt (!) og moro.

Nå er jeg halvveis i boka fra 1986, har igjen fått se Diego Maradona på sitt beste for mitt indre øye, bøkene går unna i en fart og noen av barndommens største opplevelser får liv igjen. Anbefales på det sterkeste. Nesten også for folk som ikke bryr seg om fotball.

Kniv, kutt, mine fingre

Det begynte i morges da jeg noe omtåket på grunn av nattens søvn skar meg i venstre langfinger med brødkniven.

Arbeidsdagen forløp uten skader og problemer.

Nydelig vær på ettermiddagen og familien legger ut på sjøen for å fiske. Mellom Aspøy og Bergsagel biter det. Ragna veiver opp snøret, lille sønn sitter urolig på mitt fang. Krokene nærmer seg meg, Ragna spør etter kniven. Jeg leter en stund i sekken, finner ingenting, mens jeg prøver å holde lille sønn i båten. Samtidig er nå krokene kommet inn i båten, jeg haler en flott makrell over ripa, den spreller som bare det.

Mens jeg prøver 1) å holde kontroll på sønn 2) følge med på Ragna som leter etter kniven, sniker den gule plastmakken seg nær hånden min og fester haka i min høyre ringfinger. Skriket høres over hele soknet. Nå må jeg 1) fortsatt holde kontroll på sønn 2) snakke med min kone om den manglende kniven 3) FÅ KROKEN UT AV FINGEREN. Lykkes til slutt med alle tre, sønn litt ute av seg av rabalderet, fisken ligger i bøtta og jeg har fått hånden tilbake. Å kjenne at loddet drar en fiskekrok med min finger festet til seg mot det store dyp er ikke noe jeg vil anbefale amatørfiskere generelt.

Vel hjemme, kun med denne ene fisken som fangst, går Ragna og mini opp til huset for å spise kveldsmat. Jeg skal dra opp båten og prøver elegant å løfte den opp på tromlene den skal sveives opp langs. Resultatet er et plask, jeg går i vannet med beina først og de to som sitter på kaia bak meg, smiler fortsatt når jeg snur meg. ”Jeg hørte ingen som lo,” sier jeg og får svar på tysk – ”du brauchst jetzt nicht duschen”. ”Ich kann noch einmal versuchen” svarer jeg.

Fortumlet av å ha produsert en sammenhengende tysk setning rensker jeg fisken og passer omhyggelig på å ikke kutte meg i låret mens jeg sløyer. Sakte men sikkert, dette har jeg lite erfaring med, er det bare godt makrellkjøtt igjen, og fornøyd bestemmer jeg meg for å være hyggelig mot lokale turister, og åpner en tysk konversasjon. Ikke alt er begripelig, tyskerne viser seg å være fra Groningen i Nederland, men jeg får da greie på at de har vært i Norge fem dager for å fiske, og får sagt at jeg bor på stedet. I det jeg skal snu kniven i slira, den passer, bare en vei, er det simultankapasiteten – jeg ble konstruert med begrenset og temaspesifikt RAM – tenkning og kroppskontroll er heller ikke helt rett koblet sammen hos meg, er det jeg drar kniven kjapt opp av slira og sneier tommelen godt, et kutt på godt en centimeter og inn til beinet som resulterer i såpass mye blod at omsorg for egen helse overtar det lille som er igjen av hjernekapasitet. ”winde” heter visst bandasje, får jeg med meg før jeg returner. Legevakten sier jeg kan sy og kan la være.

Tre kutt på én dag. Det gjelder å samle skadene.

Det ukjente

I menigheten i Antiokia, i den perioden Apostlenes gjerninger forteller om, var det en gruppe menn som ble kalt profeter og lærere. Paulus var en av dem.

En gang holdt de gudstjeneste og fastet og etter dette og enda mer faste og bønn, reiste Paulus og Barnabas rundt i Middelhavsområdet for å fortelle om Jesus og opprette nye menigheter.

Vi tar av og til for gitt at vi forstår Bibelen, at den skal være helt klar for oss, men noen ganger merker jeg at verdifulle detaljer ligger gjemt bak 2000 års historisk avstand.

"I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere". Med den største selvfølgelighet kalles noen her for profeter. Jeg kjenner godt til den profetiske nådegaven fra karismatiske miljøer og vet mye om gammeltestamentlige profeter, men hva var en profet på apostlenes tid. Vi hører om dem, men får ikke et fullstendig, klart bilde - av noe som må ha vært ganske viktig.

"En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd." Setningen avleveres uten forklaringer eller utdypninger. Hvordan artet det seg når Den hellige ånd talte? Hvordan visste de at det var Den hellige ånd? Er det noe som burde skje nå?

Hadde det ikke stått i Bibelen ville jeg mistenkt disse folka for å ha tatt litt av. Det hadde de kanskje også, men det er tross alt Paulus & co det er snakk om - og jeg kan tenke meg situasjoner og impulser som kan komme fra Gud & Den hellige ånd - men sjelden uten å være ikledt svært menneskelige klær.

"Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise." Hvordan levde egentlig de første kristne? Faste og bønn var en naturlig del av livet deres. Hvordan fastet de? Hvor ofte?

En nokså enkel tekst, men spørsmålene blir flere enn svarene denne dagen. Utfordringen blir å holde gudstjeneste, be, og kanskje til og med faste. Så får en se om det dukker opp en impuls fra Den hellige ånd...

Å skape et menneske

Å være foreldre er å skape et menneske.

Grensesetting er ett tema. Synet på barn preger valgene våre som foreldre.

Barn er spontane. De gjør det de har lyst til. De viser tydelig hva de føler. Å beherske seg og tåle å ikke få det som en vil er noe som må læres. Måltider, soving, bleieskift, å hindre lille sønn å leke rett ved sjøen eller gå midt i veien - hverdagen gir rikelig med anledning til å lære selvkontroll.

For meg er det viktig å holde en god tone i grensesettinga. Lille sønn har, både for å prøve det ut og for å uttrykke protester, kommet med skjærende og skarpe hyl som går på hørselen løs. For å få slutt med det har vi prøvd det meste - å ignorere det, å si strengt nei, å gå ut av rommet når han hyler, å si au, og så videre. Ingenting virker spesielt godt.

Litt overrasket har jeg blitt i hverdagen av at strenge og milde "nei" virker like godt. Det tar alltid litt tid før sønn lærer en ny grense, men han lærer etter hvert. Han oppfører seg bra rundt doskåla, holder seg unna knappene på oppvaskmaskinen og aksepterer tannpuss mye lettere. I dag i butikken, når jeg sier "denne veien", så kommer han, selv om han noen ganger også springer en annen vei, av nysgjerrighet eller for å leke.

Jeg tror at han er både lærevillig og spontan. Han har plass i seg og interesse for å lære grenser, og mye han har lyst til. Når de milde og de strenge nei'ene virker like godt, er det kjekt å foreløpig, før trassalderen, å kunne velge de milde. Når de ikke virker, fins jo det språket som er lettest å forstå, å flytte ham eller tingen det gjelder vekk, og det skjønner han i hvert fall.

"Low-key on discipline", sier en personlighetstest om hvordan jeg skal være som foreldre. Jeg kjenner meg igjen. Det som er farlig eller skaper store praktiske problemer holder jeg ham unna, litt folkeskikk må han lære, men ellers er det kjekt å se ham utfolde seg spontant og fritt. Vi koser oss.

Pride & Prejudice

"It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife."

Perfekt balanse og kontrast er det i setningen som åpner Jane Austens "Pride and Prejudice". Flere glitrende kommentarer følger, slik at begge filmatiseringene, både BBCs og Working Titles bygger film over bok som hanske på hånd.

Hva er det med den? Den bærende karakteren er kanskje egentlig Mr. Darcy. Jane Austen lar for en gangs skyld den litt klossete sosialt, uskjemmet nøkternt arrogante, men gjennomsyret moralske og følsomme mannen få lov til å stikke av med heltinnen, som også har mye mer enn bare sjarm å spille på. Den trivelige og lette Mr. Bingley får lov å spille annenfiolin, flyfilla Lydia får så det fyker, og sleipe sjarmører à là Mr. Wickham blir forvist til Newcastle i skam.

En fengende historie, full av humor og skildringer av mennesker som tror de sier en ting, mens noe helt annet åpenlyst sies mellom linjene. Ta for eksempel Mr. Collins.

Jeg tenker av og til med meg selv at så lenge disse filmene fortsetter å gripe folk er det håp for verden. Her er det ikke Sin City, livet mellom laknene med ens neste(s)? ektefelle eller menns kvalifikasjoner som spesialagenter som fenger, det er enkel, menneskelig kontakt som skinner gjennom de stramme formene i den engelske overklassen og det er herlig å se. 10 poeng til historien, 9 til BBCs TV-serie og en sterk 8er til den siste, med et pluss for passende skuespillere, fotografering som The Lord of the Rings og en sterk samtale mellom Lizzy og Mr. Bennet på slutten, som ikke gir mindre mening når en selv har blitt foreldre.

Det eneste fryktelige er den norske oversettelsen av tittelen: "Pride & Prejudice" er like elegant som fortellingen, "Stolthet og fordom" kler ikke filmen i det hele tatt, selv om meningen er det samme.

Verdien av studier

På senga leser jeg filosofihistorie.

Jeg er kommet til Giovanni Fidanza, bedre kjent som Bonaventura, som levde fra 1221-1274. Han var fransiskanermunk og professor i teologi i Paris.

F.C. Copleston, som har skrevet filosofihistorien min, kommenterer at det er pussig at en tidlig etterfølger av Frans av Assisi blir teologiprofessor. Frans ble berømt for sitt varmt hjerte, ikke for å grave seg ned i bøkene.

Copleston forklarer det slik: "But it is, of course, perfectly clear to us, as it was to Bonaventure, that an order consisting largely of priests, with a vocation which involved preaching, could not possibly fulfil its vocation unless its members, at least those who were destined for the priesthood, studied the Scriptures and theology."

Teologistudier førte med seg filosofistudier, siden teologien enda mer da enn nå hadde filosofien som en viktig samtalepartner. Copleston har også en interessant kommentar. Han sier at når man først fant ut at det var nødvendig å studere, kunne man ikke så lett sette grenser for hvor grundig. Studentene trengte nemlig flinke lærere, som kunne undervise både kommende prester og kommende professorer. Studentene måtte også være forberedt på utfordringer fra lærde mennesker og annerledes tenkende.

Teologistudier skaper samme problemer i dag. Kommende prester bruker 6 1/2 år på å utdanne seg, og tar fag som ikke virker direkte relevante for det de driver med etterpå. Verdien viser seg av og til, for eksempel når konfirmanter stiller vanskelige spørsmål, når det dukker opp mystiske prekentekster og når Da Vinci-koder plutselig spres over hele verden.

I prinsippet har Copleston og Bonaventura et viktig poeng: Som svar på ekte spørsmål kan det ikke settes grenser for hva slags studier som kreves. Når spørsmålene er gode nok og behovet reelt, må selv de frommeste sette seg på skolebenken. Det som er viktig, er å ikke bruke dette prinsippet til å forsvare status quo. Behovet for studier er tydelig, men etter mitt skjønn kan det være ganske så forskjellige studier som trengs fra en tid til en annen og fra et miljø til et annet.

Derfor er det viktig med frihet og fleksibilitet. Frihet til å stille og granske nye spørsmål, fleksibilitet til å kutte det som etter hvert har vist seg unødvendig og hente inn det nye.

Forkynnelse trenger alle slags ressurser. Det livet presten selv lever er den viktigste, og der vil det nesten alltid finnes gode kontaktpunkter for mange slags tekster. Noen ganger sender utfordringene, fra troen eller livet, oss rett inn i studérkammeret, noen av oss blir der også ganske lenge.

Spania

Sommerens første ferieuke ble avholdt i Spania.

Alltid kjekt å besøke et nytt land. Costa del Sol var behagelig og praktisk. Sightseeing ble det for det meste i kjøpesentre og matvarebutikker, til tider med en viss frustrasjon over manglende språkkunnskaper, jeg blir fryktelig blyg ved et kasseapparat når jeg ikke kan si mer enn "hola" og "hasta luego" på det lokale språket, og å finne ut av hvilke grønnsaker som skulle veies av betjeningen og hvilke som hadde stykkpris var også ganske umulig.

Temperaturen var bedre enn fryktet. På solkysten er det alltid en mild havbris langs strendene, mens det var opp mot 38 grader inne i landet. Vi besøkte et par byer såvidt, Ronda og Antequera, en by som var gammel selv i romersk tid, men sightseeing for småbarnsforeldre blir jo mest fra bil, og vi fikk se et annerledes landskap dominert av brunt og åser med oliven- og appelsintrær. Landsbyene er sjarmerende og hvitmalte.

Ellers var det standard syden, med bading, opphold i skyggen (jeg er ikke noe solingsmenneske) og fotball-VM på kveldene. Kjekt å høre kommentarer fra Gary Lineker, Alan Shearer og co på BBC, om England ikke har vært verdens beste fotballag på en stund er de i hvert fall verdens beste supportere, med en kledelig og lett sørgmodig selvironi.

Lille sønn lærte å bade, stormet mot bølgene, klatret på solsenger og la noen nye ord til ordforrådet, "baba" (farfar), "kinka" (skinke - med a-ending - tegn på at han tar farens rogalandsdialekt :) og selvsagt "ba-ta" (bade) som kom etter bare noen sekunder i bassenget. Kulturelle opplevelser ble det lite av, annet enn studier av guidebøker. Spania har en spennende historie, helt annerledes enn vår, men det er et annet tema.