Den store hjelpeløsheten

Nå er babyen blitt sju uker, og magien er der absolutt når jeg holder henne, ser det lille fjeset bevege seg, kjenne meg igjen, komme med noen lyder som likner på kommunikasjon.

Vi begynner å kjenne hverandre. Vi er i gang.

På vei dit - det har gått fint. Men jeg har absolutt, der hun har ligget og skreket på stellebordet, og jeg ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe, og skrikingen har vart og vart, så har jeg vært i kontakt med det som for meg er kjernen i far-til-baby frustrasjonen, nemlig den store hjelpeløsheten.

Det er ikke arbeidet som er det verste. Heller ikke den forkortede nattesøvnen. Det er det at det i baby-tilværelsen finnes øyeblikk der hun skriker og ikke har det noe godt og hjertet rives med, ørene fylles av ur-smerte (som kanskje ikke alltid stikker så dypt, men hvem hører vel det i øyeblikket) og alt roper på løsning nå.

Det er godt mamma er i nærheten og at det ofte er mat det gjelder. Men inntil da er det bare å holde ut og vite hva det er: Det intense ønsket om å løse det, uten å kunne.