Et forsøk på fornuftig teologi
John Scotus Eriguena var en av de mest kreative og ambisiøse filosofene på Karl den stores tid, altså en gang på 8-900 tallet.
Som filosof var han nyplatoniker. Det vil si at han trodde sterkt at en åndelig virkelighet à là Gud var grunnlaget for alt annet i verden, og at det som ikke kunne spores tilbake til Gud nesten ikke kunne sies å eksistere i det hele tatt.
Det filosofisk-teologiske prosjektet hans var å skape en fornuftig teologi i tråd med det han trodde filosofisk, eller med andre ord å beskrive det han trodde på kristent sett i et filosofisk språk og system. Det lyktes han knapt med. Det hele ble for filosofisk og endte opp som nyplatonisme med en smak av kristendom. Gud ble for utydelig og fløt for mye sammen med verden, slik at mange har kritisert ham for å være panteist, uten at han helt passer inn i det, i hvert fall slik han ønsket å tenke.
Men på et punkt har jeg sansen. Scotus sier nemlig noe om autoriteter, og det er et brennbart emne for teologer. Den filosofihistorikeren jeg leser, en katolsk sådan, er selvfølgelig opptatt av både bibelsk, tradisjonell og kirkelig autoritet , selv om han også er ærlig filosofisk og bruker fornuften mye. Han lar seg provosere av Scotus, som sier at autoriteter er bare autoriteter i kraft av at de er fornuftige. Det er det at de er fornuftige som gir autorietene troverdighet.
Det liker jeg. Der jeg ikke har peiling stoler jeg på autoriteter. Når det gjelder hva slags service båtmotoren min trenger, hvordan marka ved prestegården kan gjøres om til plen, medisinske spørsmål, er jeg nødt til å stole på autoriteter, for der har jeg begrenset peiling selv. Men på mange andre felter blir det ofte for dumt å stole på autoriteter. Jeg har gjerne minst samme forhåndskunnskap på feltet selv, og må stole på egen magefølelse og vurderinger.
Noen gir seg over til autoriteter fordi de vil unngå å bli subjektive. Men det er like subjektivt å velge seg en autoritet som å tenke fritt selv. Når man velger seg en autoritet, gjør man det nemlig, bevisst eller ubevisst, også ofte med fornuften, eventuelt etter press, men det siste snarere svekker enn styrker autoriteten.
Valget av Bibelen, for eksempel, kirken eller enkeltpersoner som autoriteter må begrunnes i noe annet enn at det bare er slik. Det må handle om at f.eks. Bibelen forteller troverdig om noe vi ellers ikke ville visst, f.eks. om historien om Jesus, eller at de personene som står bak den på en eller annen måte må regnes som spesielt troverdige. Men selv i forhold til hellige skrifter kommer man aldri unna vurderinger og subjektive valg. Det er alltid noe som gjør at vi tror på dem.
Det gir en viss frihet og et visst rom for argumentasjon, slik vi også finner internt, f.eks. i Bibelen. Og når noe går helt på tvers av våre egne tanker og det er mer enn egeninteresse og manglende erfaring som gjør at vi protesterer, bør det i hvert fall ringe en alarm.
Som filosof var han nyplatoniker. Det vil si at han trodde sterkt at en åndelig virkelighet à là Gud var grunnlaget for alt annet i verden, og at det som ikke kunne spores tilbake til Gud nesten ikke kunne sies å eksistere i det hele tatt.
Det filosofisk-teologiske prosjektet hans var å skape en fornuftig teologi i tråd med det han trodde filosofisk, eller med andre ord å beskrive det han trodde på kristent sett i et filosofisk språk og system. Det lyktes han knapt med. Det hele ble for filosofisk og endte opp som nyplatonisme med en smak av kristendom. Gud ble for utydelig og fløt for mye sammen med verden, slik at mange har kritisert ham for å være panteist, uten at han helt passer inn i det, i hvert fall slik han ønsket å tenke.
Men på et punkt har jeg sansen. Scotus sier nemlig noe om autoriteter, og det er et brennbart emne for teologer. Den filosofihistorikeren jeg leser, en katolsk sådan, er selvfølgelig opptatt av både bibelsk, tradisjonell og kirkelig autoritet , selv om han også er ærlig filosofisk og bruker fornuften mye. Han lar seg provosere av Scotus, som sier at autoriteter er bare autoriteter i kraft av at de er fornuftige. Det er det at de er fornuftige som gir autorietene troverdighet.
Det liker jeg. Der jeg ikke har peiling stoler jeg på autoriteter. Når det gjelder hva slags service båtmotoren min trenger, hvordan marka ved prestegården kan gjøres om til plen, medisinske spørsmål, er jeg nødt til å stole på autoriteter, for der har jeg begrenset peiling selv. Men på mange andre felter blir det ofte for dumt å stole på autoriteter. Jeg har gjerne minst samme forhåndskunnskap på feltet selv, og må stole på egen magefølelse og vurderinger.
Noen gir seg over til autoriteter fordi de vil unngå å bli subjektive. Men det er like subjektivt å velge seg en autoritet som å tenke fritt selv. Når man velger seg en autoritet, gjør man det nemlig, bevisst eller ubevisst, også ofte med fornuften, eventuelt etter press, men det siste snarere svekker enn styrker autoriteten.
Valget av Bibelen, for eksempel, kirken eller enkeltpersoner som autoriteter må begrunnes i noe annet enn at det bare er slik. Det må handle om at f.eks. Bibelen forteller troverdig om noe vi ellers ikke ville visst, f.eks. om historien om Jesus, eller at de personene som står bak den på en eller annen måte må regnes som spesielt troverdige. Men selv i forhold til hellige skrifter kommer man aldri unna vurderinger og subjektive valg. Det er alltid noe som gjør at vi tror på dem.
Det gir en viss frihet og et visst rom for argumentasjon, slik vi også finner internt, f.eks. i Bibelen. Og når noe går helt på tvers av våre egne tanker og det er mer enn egeninteresse og manglende erfaring som gjør at vi protesterer, bør det i hvert fall ringe en alarm.
posted by Geir Skårland at 19:48
3 Comments:
Denne må jeg tygge på, Geir! Fryktelig spennende.
Fornuftig teologi er noe vi har utviklet i et kjempetempo de senere ti-årene. For det meste til det positive, sikkert. Men jeg er i tvil om vi evner å ta de riktige valgene.
Ved siden av fornuftig teologi, synes jeg det passer seg å ha en ydmyk holdning til det som faktisk også står skrevet.
Trenger det å være en motsetning?
Nei, det trenger det ikke.
Å ta gode valg handler jo om å ta mange ting på alvor samtidig.
Det jeg er mest opptatt av er at hvis vi kommer i konflikt med Bibelen, f.eks. på et punkt etter vi har
- tenkt oss grundig om
- snakket med mange andre
- forsikret oss om at vi ikke lurer oss selv og egentlig bare prøver å skape enkle løsninger for oss selv som vi egentlig ikke kan gå god for generelt
- forstått hva Bibelen egentlig sier og hvorfor
hvis vi så sitter med en konflikt mellom Bibel og fornuft har jeg et bibelsyn som på en del punkter åpner for å følge solid, menneskelig dømmekraft, i og med at jeg ikke skjærer alt i Bibelen på samme fjøl som Guds ord.
Hvis vi da ser at klare etiske eller uungåelige faktiske forhold tvinger oss i en annen retning enn Bibelen, er det ikke sikkert at det er Gud vi kræsjer med. Det kan bare være en del av Bibelens menneskelige side. Og hvis vi på punkter der vi kan være så sikre som vi mennesker kan bli skulle komme i konflikt med Gud, vil det også ha konsekvenser for gudsbildet, som da fort blir svart eller irrasjonelt. Det er altså ikke bare bare å bøye seg heller, vi må vite hva og hvem vi bøyer oss for.
Det er derfor bibelsynet - og synet på Gud og etikk er så viktig. Det blir mye blogging om det, for det blir jeg ikke så fort ferdig med. Kjempekjekt at du kommer med innspill!
Post a Comment
<< Home