Zatoichi

Tja.

Denne samuraifilmen fra 2003, basert på en klassisk japansk legende, tok jeg opp fra Canal +. Samuraier pleier være stilig, internasjonal film likeså.

Dette er dystert. Og brutalt. Velfortjent 18-års grense, med blod som spruter og scener som passer godt inn i klisjéen om menn som faller som fluer.

Hovedpersonen, den blinde mannen som bare med hørsel, lukt og intuisjon blir en legende med sverdet, er sympatisk. Den middelaldrende tanta han bor hos likeså. Humor som sikkert er autentisk japansk dukker opp med jevne mellomrom.

Men det er mye grått rundt. Det regner tungt og det er ikke før slutten at historien begynner å gripe. Det føles fremmed, dette er ikke estetisk kampsport, mest rå nedslakting. Var nær ved å skrue av for å bevare sjelen, den er fortsatt hel, men det holdt bare såvidt.

Wimbledon

Søt film.

Paul Bettany er en tennisspiller med høydepunktene bak seg. Kirsten Dunst er kommende stjerne. Av dette blir det en romantisk komedie uten mye glitter, Bettany er lett å identifisere seg med og Kirsten Dunst er herlig.

Det er på en måte en film som begynner enkelt, før den kaster seg ut på de store høydene - uten at historien kollapser etter hvert.

Working Title lager veldig mye bra.

At det skulle bli bra film av tennis, ikke minst at det blir troverdig utover i turneringen er slett ikke verst. Selv ikke "The Ultimate Fighting Champion" fra Friends som agent eller en sint Sam Neill klarer klippe nerven. Mot slutten blir det ganske spennende.

Invitasjon til Gud

Det er ikke et tomt løfte.

"Be, så skal dere få."

Hver kveld og mange morgener takker jeg for det gode i livet mitt, og ber for det som ligger øverst på bekymringslisten.

Bekymringene faller som tørre blad fra trærne om høsten, og livet får en smak av velsignelse.

"Den som ber, han får."

"Let, så skal dere finne."

Når jeg slutter å lete etter eller oppsøke Gud, blir han mindre virkelig. Ikke i realiteten, men jeg fjerner meg. Og når jeg sliter, tviler og strever med vanskelige spørsmål er det som hjelper å lete.

Derfor er det fortsatt sånn for meg at: "Den som leter, han finner." For den som ikke leter blir finninga ofte tilfeldig.

"Bank på, så skal det lukkes opp." Jeg banker på. Blir sluppet inn. "Den som banker på blir det lukket opp for. Så enkelt å komme til Gud.

Men en stadig prosess, altså.

Perlekast

"Gi ikke hundene det hellige og kast ikke perler til svin. De vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker."

1) Ikke bruk opp kreftene på å gå i motvind. Vinden kan du ikke snu uansett.

Når noe av menighetsarbeidet nekter å fungere kan du spørre deg: Er dette så viktig at det er verdt slitet? Finnes det grep som kan gjøre dette enklere? Eller er motstanden rett og slett et tegn på at dette kan legges til side og kreftene brukes på noe annet?

Det kan være at det du holder på med er "å gi hunder det hellige". Det vil neppe fungere.

Det er ikke tradisjonene som skal ha lojaliteten vår. Formålet og menneskene er det vi må satse på.

2) Det kommer inn med teskje når sleiva blir for stor.

Som forkynner er jeg opptatt av å finne ut hvor mye jeg skal servere hver gang jeg snakker til noen nye. Det kan hende et fullverdig måltid blir for mye, ut fra hva folk har plass til i magen og munnen. Men en smakebit kan få dem til å gi plass for fyldigere kost.

Det handler om teft. Om å vite hvor folk er og snakke til dem der. Kjenne deres spørsmål, deres liv, så det vi sier blir relevant.

Det er ikke bare dogmene, tekstene, ambisjonene våre som skal styre hva vi sier. Det har også mye å si hvem vi snakker til.

3) Vinden blåser dit den vil

Sa Gunnar Thelin, en foredragsholder jeg hørte på et presteseminar i går. Det er et Jesussitat. I menighetsarbeidet vil det være sånn at vi merker at noen tiltak, noe vi driver med har god vind. Det går lett, slår an og lykkes. Sats på det! Noe går tregt, spør hvor viktig det er, kanskje kan det legges til side fordi det ikke er der Ånden blåser akkurat nå.

Mennesker blir aldri svin, selv om de kan oppføre seg på måter som likner. Men alt har sin tid og det er lurt å bruke hodet og hjertet til å finne ut hvordan vi best når inn.

Transporter 2

Kom i posten fordi jeg hadde glemt å avbestille den. Coveret hadde fine farger og vaskeseddelen bak lovet interessant action.

Brutte løfter. En helt som bare har ett ansiktsuttrykk, kampscener på nivå med Tom og Jerry og mislykket sentimentalitet. Dette er en C-film som bare bør ses i ukritiske øyeblikk. Selv da blir det noe tynt.

Min utgave kan første leser få billig!

Trådløs forbindelse

Før nyttår gikk jeg over til bredbånd.

Prisene var nede på et fornuftig nivå, med IP-telefon, ny forbindelse på PC nr. 2 i huset og litt raskere opplegg på min egen, tenkte jeg det ville gjøre hverdagen enda litt enklere. En uggen følelse i magen ville likevel ikke gi seg.

Første problem: IP-leverandøren ble oppløst. Selv med TV2 i bakgrunnen viste JustIP, som kom godt ut av det hos post- og teletilsynet, seg å være ytterst usolid. Tapte heldigvis ikke mer enn et par hundre kroner på det.

Andre problem: Nettverkskort til den gamle PC'en. Det første jeg fikk var ikke kompatibelt med Windows 98, fordi det krevde støtte for USB 2.0 eller noe sånt, så det ble ekstratur til Lefdal for å bytte. Bytte- og returordningene har vært det store positive i dette lille marerittet, som fortsetter.

Tredje problem: Forbindelsen viser seg, over lang tid, stadig å være ustabil. Flytter rundt på antennen. Ingen effekt.

I sommer bestemmer jeg meg for å kjøpe nytt ustyr. Prøver med en LINKSYS router. Den er verre enn Belkin-routeren, som jeg har. Mye tid brukt på opp- og nedbæring av PC, kobling av ledninger, mye aggresjon, forgjeves. Ny tur til Elkjøp.

Det kraftigste som finnes skal visst være RangeMax-routere fra NETGEAR. Ny runde med forflytning av PC rundt i huset, det går en hel dag til fysiske forflytninger og konfigurasjonstrøbbel, jeg er ilter som en spansk okse sent i tyrefektingsgallaet etter å ha kastet bort på timer - og det virker ikke! Installasjonsveiviseren mener jeg har en annen type bredbånd enn jeg faktisk har, jeg må over på manuell konfirgurasjon, er på dypt vann - og synker.

Support gir meg noen gode tips, men langt mindre presist og effektivt enn det som ville vært rasjonelt ut fra tid brukt på å finne fram på det aktuelle nettstedet. Hvor lett er det å bruke nettbasert support når problemet er at oppkoblingen ikke virker??

Til slutt løser det seg. Jeg finner ut av konfigurasjonslabyrinten en sen kveld, etter å ha brukt noen hundrelapper til på en bedre antenne på kontoret mitt, og etter (!!) å ha ommøblert hele kontoret for å få inn signalet fra en annen kant.

Poenget med trådløst nettverk var at det skulle være enklere og spare meg for å trekke kabel. Jeg har ei stor pipe i den ene kontorveggen - men selgerne mente å få signalet til å gå opp en etasje skulle være helt greit.

De skulle bare ha prøvd. Jeg lengter tilbake til den tiden da jeg var Mac-bruker. Vel er det praktisk å ha det samme som alle andre, men til hvilken pris...

Troja

I bruddstykker har jeg sett "Troja" fra 2004, med Brad Pitt, Peter O' Toole, Brian Cox, Rose Byrne og Orlando Bloom som de sterkeste skikkelsene.

Jeg har et par ganger i livet pløyd gjennom Illiaden, som er det urgamle greske heltediktet denne filmen er basert på, først som tegneserie fra "Illustrerte klassikere", noen fantastiske hefter min far samlet på, så i en engelsk prosaversjon som presenterte handlingen, uten spesielt vakkert språk.

Tegneserien er best, filmen en god toer, prosaversjonen dårligst. Derfor er jeg ikke så lei meg eller opprørt over at filmen avviker litt fra originalen. Når forfatteren er død for 2700 år siden må man kunne tilpasse til en ny sjanger uten at snuing-fra-grav blir altfor plagsomt. Plottet i filmen går absolutt opp.

Brad Pitt er nesten alltid god. Selv om jeg ikke forstår hvorfor han gang på gang blir kåret til verdens mest attraktive mann, så overrasker han meg hver gang jeg ser ham på skjermen. Rollene er like, men han har en spesiell utstråling.

Spenningen mellom den griske og forferdelige grekerkongen Agamemnon og det siviliserte Troja er også en god idé. Med en mer karismatisk Hektor som hovedfiende kunne filmen blitt en virkelig klassisk tragedie, familiemannen funker også fint.

Rose Byrne spiller en veldig følsom trojanerkvinne, Paris og Helena blir naive tenåringer, noe som gir filmen en sikkert bevisst og talenede ironi, dialogen er - hurra! - til tider virkelig god. Mye basalt og antikt menneskelig dirrer mellom replikkene. Alt i alt forstår jeg hvorfor filmen ikke kan måle seg med Gladiatoren, til det er det for mye meningsløs vold (noe som også er en del av filmens poeng), men samtidig hever den seg over det bleke gjennomsnittet av filmer med store slagscener. Anbefales, om man ikke venter seg noe som får grunnvollene til å skake.