Konfirmanter
Jeg har to konfirmantkull, ett på 93 på Hommersåk og ett på 13 på Høle. Der jeg var prest tidligere hadde jeg også flere kull konfirmanter og var med som prest i ett av Norges største og triveligste ten-sing kor.
Da jeg studerte teologi, tenkte jeg at ungdomsarbeid ikke var noe for meg. Tidlig tenåringstid var ikke min favorittperiode i mitt eget liv - noe jeg har oppdaget er så godt som allmennmenneskelig, i hvert fall blant folk jeg treffer. Et nødvendig onde for en unge prester, som ofte blir satt til sånt. De som er så kule at de glir rett inn er det noen meter mellom, og det fins kulhet som fungerer dårlig også.
"I alt ungdomsarbeid er det innebygd frustrasjon" er en av mine teser. "Stengt på grunn av ombygging" så jeg en avis satte som overskrift over deler av tenårene for litt siden. Når vi treffer ungdommer må vi ofte bryte barriærer. Det er ofte vi voksne som må bryte isen, stille noen spørsmål, starte samtalen og vise interesse. Det koster noe, fordi vi må lete oss fram på områder vi er usikre.
Og så må vi sette oss inn i en annen kultur, som likevel kanskje ikke er så fremmed som vi tenker i utgangspunktet.
Men gevinsten er stor. Tenåringer er fantastiske mennesker når du blir kjent med dem. Du kan få en helt utrolig kontakt og oppleve ting du aldri får med voksne. Og som prest er det lite som er så givende som å få formidle kontakt med Gud til neste generasjon. Det kan være utfordrende å tolke Bibelen og drive med teologi, men når man forkynner for ungdom må alt hentes fram av det en har av kreativitet, kunnskap, menneskeforståelse og formidlingsevne.
Det er egentlig synd at så mange voksne skygger unna ungdomsarbeid. Jeg skulle ønske det var flere som ikke tok så lett på det og sa de var for gamle. Både ungdommene og vi selv hadde hatt mye å vinne. Det handler på bånn bare om å være mennesker sammen.
Da jeg studerte teologi, tenkte jeg at ungdomsarbeid ikke var noe for meg. Tidlig tenåringstid var ikke min favorittperiode i mitt eget liv - noe jeg har oppdaget er så godt som allmennmenneskelig, i hvert fall blant folk jeg treffer. Et nødvendig onde for en unge prester, som ofte blir satt til sånt. De som er så kule at de glir rett inn er det noen meter mellom, og det fins kulhet som fungerer dårlig også.
"I alt ungdomsarbeid er det innebygd frustrasjon" er en av mine teser. "Stengt på grunn av ombygging" så jeg en avis satte som overskrift over deler av tenårene for litt siden. Når vi treffer ungdommer må vi ofte bryte barriærer. Det er ofte vi voksne som må bryte isen, stille noen spørsmål, starte samtalen og vise interesse. Det koster noe, fordi vi må lete oss fram på områder vi er usikre.
Og så må vi sette oss inn i en annen kultur, som likevel kanskje ikke er så fremmed som vi tenker i utgangspunktet.
Men gevinsten er stor. Tenåringer er fantastiske mennesker når du blir kjent med dem. Du kan få en helt utrolig kontakt og oppleve ting du aldri får med voksne. Og som prest er det lite som er så givende som å få formidle kontakt med Gud til neste generasjon. Det kan være utfordrende å tolke Bibelen og drive med teologi, men når man forkynner for ungdom må alt hentes fram av det en har av kreativitet, kunnskap, menneskeforståelse og formidlingsevne.
Det er egentlig synd at så mange voksne skygger unna ungdomsarbeid. Jeg skulle ønske det var flere som ikke tok så lett på det og sa de var for gamle. Både ungdommene og vi selv hadde hatt mye å vinne. Det handler på bånn bare om å være mennesker sammen.
posted by Geir Skårland at 22:35
0 Comments:
Post a Comment
<< Home