Den store hjelpeløsheten

Nå er babyen blitt sju uker, og magien er der absolutt når jeg holder henne, ser det lille fjeset bevege seg, kjenne meg igjen, komme med noen lyder som likner på kommunikasjon.

Vi begynner å kjenne hverandre. Vi er i gang.

På vei dit - det har gått fint. Men jeg har absolutt, der hun har ligget og skreket på stellebordet, og jeg ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe, og skrikingen har vart og vart, så har jeg vært i kontakt med det som for meg er kjernen i far-til-baby frustrasjonen, nemlig den store hjelpeløsheten.

Det er ikke arbeidet som er det verste. Heller ikke den forkortede nattesøvnen. Det er det at det i baby-tilværelsen finnes øyeblikk der hun skriker og ikke har det noe godt og hjertet rives med, ørene fylles av ur-smerte (som kanskje ikke alltid stikker så dypt, men hvem hører vel det i øyeblikket) og alt roper på løsning nå.

Det er godt mamma er i nærheten og at det ofte er mat det gjelder. Men inntil da er det bare å holde ut og vite hva det er: Det intense ønsket om å løse det, uten å kunne.

Sin City

Dette er en veldig god film.

Replikkene er knappe og treffende. Filmingen er stilig.

Historien er god.

Der stopper det likevel. For selv om innpakninga, og utførelsen er av ypperste klasse, og selv om filmen tar parti for de gode mot de onde, så blir dette dypt alvor og stor nød som underholdning.

Sin City er et sted der de pedofile blir beskyttet av politiet. Der de hederlige aldri er trygge. Der kvinner selger seg og lar seg bruke, uten at øynene speiler hva som skjer med sjela.

Skurkene får som de fortjener, og slik skulle vel det hele gå opp, men de gode vinner først og fremst fordi de er sterke og smarte, og på veien til sluttpunktet har vi sett så mye forferdelig og brutalt at det er godt å forlate byen og hele dens vesen.

At filmen er god skal ingen tvile på. Som alltid mener jeg at det ikke i seg selv er galt å se en film, men bortsett fra det tekniske satt jeg bare litt betenkt igjen. Og egentlig skuffet.

Bride and Prejudice

Fornøyelig og energisk.

Det første adjektivet passer på BBC-versjonen av Jane Austens roman. Det siste ikke.

Men det er denne indiske moderniseringen av fortellingen om Darcy, og i dette tilfellet, Lalita. For de som kan bakgrunnshistorien er det lett å følge med.

Her blir romansen krydret med indisk dans, ei selvstendig jente og en amerikaner jeg kanskje synes blir for liten til rolla som Darcy.

Noen scener her er uforglemmelige. Åpningen på filmen er et lite fyrverkeri. Mary's famlende pianospill fra Pride & Prejudice erstattes av "The Cobra Dance", som rett og slett må oppleves. Kholi Saab overgår Mr. Collins i manglende selvinnsikt, døtrenes far er ikke like vemodig, dessverre, som Mr. Bennet, mora har antennene litt høyere oppe, og det er jo synd?

Moderniseringen fungerer, settingen er fascinerende. Ser gjerne filmen igjen. Den har ikke satset på dybde, men flyter godt på humor og livslyst.

Fra kunst til krykker

Torsdag kveld spilte jeg fotball på KRIK, sammen med mange konfirmanter.

Jeg var nok ikke så god da jeg var yngre, men vi spilte masse fotball. Det hender jeg får det til på små flater og ser en fin pasning, og som voksen sammen med fjortenåringer faller jeg i hvert fall ikke gjennom.

Litt uti kampen, gutter mot jenter, som guttene dominerer klart, selv om jentene er gode og spiller godt sammen, er jeg midt på banen. En ball nærmer seg mitt område. Intuitivt hopper jeg opp i lufta og prøver å dempe ballen med yttersida av foten, et godt stykke ut fra kroppen. Det ser jo fint ut når det lykkes.

Denne gangen var det nok nærmere mesterverket mitt fra turntesten på gymnaset, som ble døpt "skutt måke". Armer og bein flakset i alle retninger og kontakten med gulvet kom tidligere enn jeg hadde tenkt.

Jeg tror fotbladet gjorde en ufrivillig piruett, i en retning det ikke er laget for. Kampen fortsatte, jeg ble sittende, uten smerter, men også uten særlig evne til å gå.

Der er jeg nå. Halter litt, men har kjøpt mitt første par krykker og har vært hos legen og fått greie på at dette nok går fort over, men at det var en uvanlig skadevariant.