Hva kommer først?
"Altfor mye kristen tenkning har sitt utgangspunkt i synd og syndsforståelse."
Sitatet stammer fra Per Arne Dahl som gjengir en observasjon Frank Lake, en engelsk teolog og terapeut, har kommet med.
Det er jeg enig i.
I riktig gamle dager var det flere filosofer som la vekt på at det onde egentlig ikke eksisterer. Det onde er et fravær av noe godt som har vært der.
Det kan være en nyttig tanke, selv om å snakke om hvordan moralske størrelser eksisterer er et eget, filosofisk problem som jeg ikke har full oversikt over pr. nål.
Jeg har hørt og lest flere kristne formidlere som snakker for mye om synd. Synden blir et grunnleggende kjennetegn ved mennesket. Det tilhørere og lesere først og fremst skal kjenne seg igjen i, er at de kjenner lysten til det onde i sitt hjerte og har krenket Gud og andre i tanke, ord og handling.
Det sklir fort over på selvfølelsen. Jeg blir redd for at folk blir gående rundt med et negativt bilde av seg selv. Det blir aldri riktig. Mennesker er ikke sånn, de er stort sett flotte. Alle bærer, uansett hvor dypt de synker, en "egentlig person" på innsiden som det ikke alltid skal så mye til å få øye på. Det ligger store muligheter i å forholde oss til det gode i hverandre når vi møtes. Ved å møte hverandre med en forventning om godhet, hender det ofte at godhet skapes. Tenk bare på kjærlighet og forelskelser. En kjenner ikke alltid hverandre så godt i utgangspunktet, men noe oppstår som nesten kan bli en drøm som oppfyller seg selv, hvis vi klarer ta vare på det gode i forholdet.
Jeg har ingen illusjoner om at mennesker er perfekte. Det er nettopp fordi mennesket er noe godt det blir så alvorlig når det krenkes og skades. Det vonde er reelt, også som noe vi gjør og tenker. Men teologien må ikke snus på hodet slik at man sier: "Siden det finnes en frelse (for det forkynnes ofte og grundig) må det være behov for frelse i mennesket. Derfor må vi være syndere. Og siden vi ikke har noen umiddelbar fornemmelse av å være syndere, må vi lære å tenke at vi er det. Derfor må vi jobbe med selvforståelsen og selvbildet vårt, så vi skaper oss en syndig identitet."
Det er omvendt. Vi kan heller si det slik: "Mennesket er vidunderlig og fantastisk. Men det hender mennesker blir krenket og at mennesker fornedrer seg selv ved å krenke andre. Det skaper problemer, både mennesker imellom og mellom mennesker og Gud, som er den som elsker alle og identifiserer seg med oss." Slik kan en skissere utgangspunktet både for kristen etikk og kristen tro på frelse, uten å skape en følelse av at mennesket er noe mindre enn det vi faktisk er, har mindre ansvar eller dårligere muligheter.
Kanskje er det snakk om fine nyanser og logikk på en tynn line, men det har mye å si for oss hvordan akkurat dette oppleves.
Rent teologisk tror jeg vi må begynne et annet sted enn med synden. En skulle tro at en oppførte seg som en god lutheraner hvis en gjør det, men faktisk begynner Luther selv et annet sted, i hvert fall teologisk. Han begynner med det gode og rettferdige. Det er det som igjen skaper en erkjennelse av at noe også er galt. Å møte de gode idealene, forbildene og verdiene er det som også skal lære mennesket hvor det selv kommer til kort, ikke å hamre på at mennesket er ondt eller å drive det jeg kaller omvendt frelsesmatematikk:
Sitatet stammer fra Per Arne Dahl som gjengir en observasjon Frank Lake, en engelsk teolog og terapeut, har kommet med.
Det er jeg enig i.
I riktig gamle dager var det flere filosofer som la vekt på at det onde egentlig ikke eksisterer. Det onde er et fravær av noe godt som har vært der.
Det kan være en nyttig tanke, selv om å snakke om hvordan moralske størrelser eksisterer er et eget, filosofisk problem som jeg ikke har full oversikt over pr. nål.
Jeg har hørt og lest flere kristne formidlere som snakker for mye om synd. Synden blir et grunnleggende kjennetegn ved mennesket. Det tilhørere og lesere først og fremst skal kjenne seg igjen i, er at de kjenner lysten til det onde i sitt hjerte og har krenket Gud og andre i tanke, ord og handling.
Det sklir fort over på selvfølelsen. Jeg blir redd for at folk blir gående rundt med et negativt bilde av seg selv. Det blir aldri riktig. Mennesker er ikke sånn, de er stort sett flotte. Alle bærer, uansett hvor dypt de synker, en "egentlig person" på innsiden som det ikke alltid skal så mye til å få øye på. Det ligger store muligheter i å forholde oss til det gode i hverandre når vi møtes. Ved å møte hverandre med en forventning om godhet, hender det ofte at godhet skapes. Tenk bare på kjærlighet og forelskelser. En kjenner ikke alltid hverandre så godt i utgangspunktet, men noe oppstår som nesten kan bli en drøm som oppfyller seg selv, hvis vi klarer ta vare på det gode i forholdet.
Jeg har ingen illusjoner om at mennesker er perfekte. Det er nettopp fordi mennesket er noe godt det blir så alvorlig når det krenkes og skades. Det vonde er reelt, også som noe vi gjør og tenker. Men teologien må ikke snus på hodet slik at man sier: "Siden det finnes en frelse (for det forkynnes ofte og grundig) må det være behov for frelse i mennesket. Derfor må vi være syndere. Og siden vi ikke har noen umiddelbar fornemmelse av å være syndere, må vi lære å tenke at vi er det. Derfor må vi jobbe med selvforståelsen og selvbildet vårt, så vi skaper oss en syndig identitet."
Det er omvendt. Vi kan heller si det slik: "Mennesket er vidunderlig og fantastisk. Men det hender mennesker blir krenket og at mennesker fornedrer seg selv ved å krenke andre. Det skaper problemer, både mennesker imellom og mellom mennesker og Gud, som er den som elsker alle og identifiserer seg med oss." Slik kan en skissere utgangspunktet både for kristen etikk og kristen tro på frelse, uten å skape en følelse av at mennesket er noe mindre enn det vi faktisk er, har mindre ansvar eller dårligere muligheter.
Kanskje er det snakk om fine nyanser og logikk på en tynn line, men det har mye å si for oss hvordan akkurat dette oppleves.
Rent teologisk tror jeg vi må begynne et annet sted enn med synden. En skulle tro at en oppførte seg som en god lutheraner hvis en gjør det, men faktisk begynner Luther selv et annet sted, i hvert fall teologisk. Han begynner med det gode og rettferdige. Det er det som igjen skaper en erkjennelse av at noe også er galt. Å møte de gode idealene, forbildene og verdiene er det som også skal lære mennesket hvor det selv kommer til kort, ikke å hamre på at mennesket er ondt eller å drive det jeg kaller omvendt frelsesmatematikk:
posted by Geir Skårland at 13:46
5 Comments:
Ja, jeg er vel enig i at vi tjener på å ta utganspunkt i det positive ved mennesket, og at man skal være forsiktig med å tenke synd og på den måten fastlåse mennesker i det onde. Ikke rart at et menneskes selvfølelse lett kan trues.
Du skriver som om du skulle vært prest i Bymisjonen!
For å ikke ende helt i mål med disse tankene, er det vel sunt å drøfte? Jeg er for eksempel noe skeptisk til at vi mennesker som til tider kan ha høy selvfølelse, overdriver vår evne til å kalkulere og handle godt. Vi utfordrer Guds vilje i vår godhet.
Så mitt spørsmål blir om Gud har en vilje med hverdagen og livet mitt, - og om den kan være motsatt av mitt eget ønske og min egen vilje.
Jeg tror det, men tror likevel ikke at Gud er ond!
Tror jeg må blogge litt over dette selv. Sentrale spørsmål som rører ved det eksistensielle.
Tja, jeg er enig i at det er mulig å tenke seg at Gud kan ha en vilje motsatt vår, i og med at vi mange ganger beviser at vi tenker dumt og tar feil.
Spørsmålet er: Hvis vi ikke har evne til å skille godt og ondt, hvordan kan vi da vite at vi har rett når vi er sikre på at vi vet noe er Guds vilje? Hvis vi ikke har evne til å tenke klart etisk, i gode øyeblikk, sammen med mange andre, hvordan kan vi stole på oss selv når vi tar fatt i noe enda større, å vite hva Guds vilje er?
Jeg tviler altså ikke på at vi, forledet av egoisme eller stemninger i øyeblikket, eller i mangel på livsvisdom, kan ta mange dumme valg. Men jeg tror også at vi må tenke like kritisk om hva vi regner som Guds vilje som vi tenker om vår egen etikk.
Det hele er også knyttet til et teologisk problem. Hvordan skulle Gud kunne dømme mennesker etter en etikk de ikke på et eller annet nivå har kunnskap om? Det blir som å sende et lag ut på fotballbanen uten spilleregler, og så til slutt kåre en vinner basert på regler ingen av dem har visst om. Det er derfor bl.a. luthersk teologi regner med at etikken hører til den "naturlige åpenbaringen", det som vi i prinsippet kan få kunnskap om selv.
Testspørsmålet på dette blir jo ofte homofili og sånn, der vettet vårt kanskje sier en ting og Bibelen en annen. Det er jo en interessant ting å analysere.
This comment has been removed by a blog administrator.
For tiden sliter jeg mest med spørsmål knyttet til jobben min. Rusbehandling og regulering av prostitusjonsvirksomhet. Det finnes ingen enkle løsninger, og mest sannsynlig kommer man til å fortsette med å gjøre seg erfaringer med pendelen. Litt liberal praksis, og så litt innstramming... osv.
Jeg tenker at i forhold til prostitusjon handler det om flere ting - noe om grunnleggende verdier, noe om konskevenser for de prostituerte, kundene og samfunnet, noe om rett til selvbestemmelse også når man tar rare valg, noe om vurderinger om å hindre store skadevirkninger. Men kanskje det som går på konsekvenser er noe av det viktigste?
Post a Comment
<< Home