Tilgivelse

"For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort."

Det kommer opp noen bilder i hodet, av de som i løpet av livet har gjort noe vondt mot meg. Skal jeg tilgi dem?

Ber de om tilgivelse? Er det rett å tilgi uten at det blir bedt om tilgivelse?

Alle, angrende syndere eller ikke, skal behandles godt. Det at det gjøres ondt mot oss skal ikke gjøre oss onde. Hevn og hat gjør verden og forhold mellom mennesker verre.

Det går an å fastholde synder - inntil de er angret, erkjent og oppgjort. Det går an å vende det andre kinnet til, elske sine fiender og behandle folk bedre enn de fortjener. Før eller siden trenger vi det alle sammen.

Det kommer også opp noen andre bilder, mest politiske, fra Midt-Østen, Balkan, Sør-Afrika, om hva som skjer når vond fortid får makt over nåtiden, når ingen ser de andres menneskeverd, men blendes av religion, ideologi, propaganda og frykt.

I slike situasjoner er ordene fra Jesus sterke. Det eneste håpet. Det finnes bare god framtid bak tilgivelsen, før den - helst etter oppgjøret - kommer, kan det da bli fred?

Sterke ord. Rett inn i det smertefulle i mange relasjoner, rett inn i det mørke i verden.

Blir det lys?

Som er i det skjulte

Og da de fant Gud, var han ikke i det herlige og overveldende, ikke iøyenfallende eller buldrende eller åpent majestetisk.

De satte seg stille ned, for seg selv, i sine rom, og ba sine enkle bønner. Der fant de et ventende, lyttende nærvær, og erfaringen av Gud var ikke av ham i hele hans fylde, men som –

”når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som er i det skjulte, skal lønne deg.”

Som er i det skjulte. Der er Gud.

The Gospel of John

Den sitter fortsatt i.

Det er sterkt å se Johannes-evangeliet filmet. En Jesus-skikkelse med glimt og godhet i øyet, en film som bruker hvert eneste ord, ordrett, som tekst til filmen, illustrerer det med det som skal være historisk korrekte omgivelser. Ingen overdreven tolkning, ingen rare teorier, bare et forsøk på å framstille Johannes-evangeliet så autentisk og fint på film som mulig.

Det går noen lys opp underveis. Om hvordan mange av talene i Johannes-evangeliet har samme poeng, om at kanskje fariseerne var forsiktige en stund og lot Jesus få en sjanse, selv om de var fiendtlige, om hva som egentlig er kjernen i Jesu avskjedstale til disiplene, pluss noen tanker om selve evangeliet, hvordan det er skrevet, hvordan det forholder seg til den opprinnelige historien. Blant annet synes jeg det ser ut til å spille på de andre evangeliene mer enn jeg har tenkt tidligere.

Filmen har en flott veksling mellom forteller og direkte dialog, det ligger mye god teologi bak valg de har tatt.

Mest av alt blir det som å lese Bibelen, bare enda sterkere. Det er mye å fordøye og mye og tygge på, er ikke ferdig med det ennå, men vil anbefale denne ukjente perlen av en film til alle som kan tenke seg å se et evangelium. Det var slik jeg opplevde det.

Som ser i det skjulte

Snakk om givertjeneste kan fort bli kvalmt.

Enten når det skrytes av gavmildheten, som det ble gjort i synagogene på Jesu tid, eller når noen bryter seg uvørent inn på og forlanger folks penger i en god saks navn uten å gå veien om verken hodet eller hjertet til de som skal gi.

Jeg kan ikke se hvordan en (kristen) etikk for Norge 2006 kan unngå å delvis handle om penger. Både fordi kirken ikke får tilstrekkelig finansiering fra det offentlige, og fordi hovedveien til å skape en bedre og mer rettferdig verden går gjennom å omfordele penger, systemisk og privat.

Jesus var opptatt av dette.

"Når du gir en gave til de fattige skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker (...) Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte."

Her har jeg ofte stoppet inntaket av denne teksten, og lært meg å holde lav profil på utbasunering av givertjeneste.

Det står likevel en linje til: "Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg." Det er ikke altså snakk om gaver som blir til ingenting, som har sitt hovedpoeng i å oppfylle en guddommelig plikt, men gavene blir til noe, både i denne verden og altså - den som gir kan også få oppdage hva guddommelig lønn er. Når og hvordan vet ingen, men det er med å si at "Din Far i det skjulte vil lønne deg" Jesus avslutter avsnittet i Bergprekenen om å gi.

Serenity

I dag har jeg sett "Serenity" på DVD.

På coveret ser det ut som en skikkelig B- eller C-film. Ei langhåra dame med mørkt blikk og et kurva sverd ser deg inn i øynene fra noe som likner spagaten, med vel bevæpna kolleger i et rosa skjær bak seg. Coveret lover sensualitet og kampsport, men knapt dybde.

Filmen viser seg å være intelligent og velregissert. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, satt løst i sofaen av spenning flere ganger og ble virkelig engasjert i hovedpersonene. Ikke minst ble jeg imponert av god dialog, hver gang jeg ventet en filmklisjé kom det en kjapp, treffende eller vittig kommentar.

Jeg ble også imponert over hvor effektivt en historie med både bredde og dybde ble fortalt. Motstanderen var langt fra éndimensjonal, helten heller ikke. På sci-fi fronten var dette absolutt på høyde med "Minority Report" og "I, Robot" og vel så likandes. Mellom linjene fins det til og med noen filosofisk-religiøse og moralsk-politiske poeng.

"They aim to misbehave" - but did very well.

Og da jeg kom i form ble jeg fryktelig arrogant.

Siden april har jeg syklet til jobben.

Ikke hver dag, det er 3,5 mil fram og tilbake, men et par ganger i uken, i tillegg til andre små og lengre turer.

Opp bakkene merker jeg at det er litt mer saft i beina. Siden jeg begynte har jeg gledet meg til å begynne å sykle forbi noen.

Her om dagen, på vei opp en lang bakke, viste det seg endelig at det var en syklist jeg tok innpå. Syklister uten treningstøy, til og med en eldre mann i mopedbil, har jeg passert tidligere, men stor takk til 50-åringen som ikke kostet på mer enn at jeg fikk gleden av å trø forbi opp mot toppen før Bergsagel.

Forbikjøringen det tok flere dager å komme over var denne. På tur med lille sønn i barnesete begynner han å bli irritabel. På vei opp fra Ims kommer det en syklist på treningstur på vei nedover. Jeg trør noen meter til, men uansett er det på tide å snu. Det er nok en 100 meter mellom oss i det vi begynner å sykle i samme retning.

Hvor mange mil han hadde i kroppen vites ikke, men muligheten åpenbarer seg og langs Hølelia, seiler småbarnsfaren forbi med sønn på brettet, og kommenterer at ”vi må hjem å bade”. Det var ment hyggelig, men kunne jo høres en smule ironisk og hovent ut.

Kommende forbipasseringer vil bli foretatt med større ydmykhet, men for én som sjelden har ligget først i feltet, og nok knapt kommer til å gjøre det heretter heller, blir nok de neste bevisene på at jeg ikke lenger er sist i køen ledsaget av tvilsom, men ekte glede.

Drømmefall

Jeg er nettopp ferdig med Drømmefall, oppfølgeren til Den lengste reisen, som var et flott eventyrspill.

Drømmefall har fine bilder, er lett å spille og en historie med mange gode tendenser. Det er ikke like mye unødvendig dialog som i Den lengste reisen, men likevel er oppfølgeren svakere enn spill nummer én.

For det første er det for lett. Det var bare én gang i løpet av hele spillet jeg virkelig sto fast, og det er egentlig for lite. På de fleste gåtene ligger løsningen i dagen. Problemet er at miljøet ikke er interaktivt nok - de vesentlige elementene lyser opp så fort du passerer dem.

Historien, som visst nok skal kunne ta flere retninger, er også for lineær. For mye av den er styrt, slik at det blir mer som å se film enn å velge retning selv.

Den slutten jeg fikk var jeg også langt fra fornøyd med. Det var moro å spille, men alt i alt tror jeg dette spillet hadde hatt godt av et åpnere grunnkonsept, mot til å utfordre mer og noen utenforstående til å være med på å redigere historien.

Rundt Matteus

Jeg holder på å lese gjennom Matteusevangeliet. Planen er å lese Bibelselskapets nye oversettelse fortløpende. Nå er jeg i Bergprekenen.

På slutten av saligprisningene (dette har jeg kommentert før) priser Jesus salige de som blir forfulgt. Akkurat denne saligprisningen får også en kommentar og understrekning: "Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere."

Rent litterært bryter denne understrekningen det faste mønsteret i teksten, med nokså enkle saligprisninger i fin symmetri med hverandre.

De to siste prekentekstene har også vært ord av Jesus inn i konfliktsituasjoner mellom de kristne og omverdenen. Sist søndag handlet teksten delvis om Jesu utfordring til å være modige og sette Gud foran mennesker, denne søndagen dukker det opp falske disipler, som sier de følger Jesus men ikke kjenner ham.

Når jeg tenker etter, finnes det mange reflekser av strid mellom det etablerte jødiske miljøet og de første kristne i både Matteusevangeliet og andre av Jesus-fortellingene.

Dette skaper en viss uro i meg. En del konservativ tenkning rundt Bibelen er en filosofisk-teologisk konstruksjon som tillegger tekstene egenskaper de ikke selv hevder å ha, for eksempel tror jeg i utgangspunktet at i hvilken grad evangeliene gjengir Jesu ord og handlinger nøyaktig ikke først og fremst avhenger av inspirasjon fra Den hellige ånd, fordi det ikke er slik evangeliene selv presenterer seg, men av hvor nøyaktig og pålitelig overleveringen og nedtegningen har vært. Blant annet vitner store og små forskjeller mellom evangeliene om at det har funnest i hvert fall et visst spillerom for de enkelte forfatterne.

Litt mer radikalt er det å tenke seg at forfatterne har lagt egne tanker i Jesu munn. Det ville ikke være uvanlig i forhold til samtiden, som ofte skrev pseudonymt og ikke hadde samme sitatkultur som oss, men til nå har jeg stort sett regnt med at evangeliene i det store og det hele er pålitelige.

Men jeg blir litt mistenksom når Matteus snakker så mye om forfølgelse og konflikt med jøder. Det må være mye mer aktuelt i hans egen samtid enn det var mens Jesus var blant dem. Visst var det konflikter da, men de konfliktene Matteus skildrer virker ofte til å være etter-oppstandelses-konflikter. Er det snakk om profetier fra Jesu side - eller innlegg fra Matteus?

Det er nesten umulig å finne sikre svar på slike spørsmål. Prinsipielt er det ikke umulig å tenke seg noen av delene, verken at Jesus kunne forutsi og gi råd framover, eller at Matteus har plassert egne tanker og erfaringer inn i evangeliet. Usikkerheten rundt slike spørsmål er noe jeg tror vi må leve med, og kanskje legge litt mer vekt på, hvis måten vi forholder oss til evangeliene på skal svare til de historiske realitetene, og ikke overstyres av teologisk ønsketenkning.