Terry Goodkind

Jeg har lest fem fantasy-bøker av Terry Goodkind det siste året.

God fantasy er jeg alltid på jakt etter, og Terry Goodkind fant jeg ved å spørre i en butikk. Det er ikke sjangeren som bestemmer om ei bok er god, det er hvor flink forfatteren er til å skrive og fortelle.

Terry Goodkind har skapt et flott univers, med kjempebra helter. Richard og Kahlan er nydelige forbilder som jeg virkelig ønsker alt godt, og de lykkes på fascinerende og underholdende måter.

Men å lese bøkene er også litt av en prøvelse. For maken til makaber fantasi har jeg aldri støtt på noe sted ellers. Steven Eriksons bøker har litt av det, men med en mye klarere funksjon i fortellingen. Hos Goodkind er det sadisme, voldtekt og massedrap utmalt over titalls sider, i noen av bøkene i flere lange sekvenser. En internettanmeldelse advarte meg mot dette i den første (og beste) boka, så jeg visste akkurat hvor lenge grusomhetene skulle vare.

Med hånden på hjertet kan jeg si at så mye vondt har jeg ingen glede av å lese, så jeg fatter og begriper ikke hvordan en ellers så god forfatter, som ofte ellers utmerker seg med sans for godhet (mitt favorittrekk i fantasy, ved siden av flinke trollmenn) også slipper så mye graps inn på sidene. Jeg har sagt noen ganger at en mann som skriver slik hadde jeg aldri våget å bruke som barnevakt.

Og hva så med meg som leser? Jeg piner meg gjennom det. Og håper det snart skal komme bedre tider. Nå er jeg i bok seks, men jeg orker bare et lite kapittel av gangen. Etter hvert håper jeg det bedrer seg.