Presters arbeidstid - 50 timersuke?
Siden starten på mars har jeg i snitt hatt 50-timers arbeidsuke. Jeg har hatt én normal uke og én på 70 timer.
Det er et mareritt. Prester har ikke overtidsbetaling, så det betyr, at i forhold til normalarbeidstid, som vi i utgangspunktet er tenkt å ha, har jeg på litt over en måned jobbet gratis for over 10000 kroner eller lagt inn 75 timer gratis ekstrainnsats.
Det er ikke det verste. Det verste er at når jeg er borte 10-15 timer ekstra hver uke, blir det også 10-15 timer hver uke at kona mi må være alenemor og at sønnen min ikke får treffe far som han skulle. Og hvis man tenker seg en normal dag fra kl. 8-16 forlenget med to og en halv time hver dag så ser man jo at dagen varer fra kl 8 til 1830 eller at det kommer en kveldsøkt på to og en halv time ekstra - det betyr at enten får sønnen min omtrent ikke sett meg, eller så blir det kona mi og jeg som ikke får noe alenetid sammen, ett av alternativene i snitt omtrent hver eneste arbeidsdag.
Grunnen til at det blir slik, er at kirken er underbemannet. Politikere prioriterer ikke kirkelig bemanning spesielt høyt. Dessuten er det sånn at det ikke er så lett å kutte kvaliteten på det prester driver med. Jeg bruker ikke spesielt lang tid til forberedelser, men vet at jeg må sikre meg at de begravelsene jeg holder blir skikkelige, at vigslene blir så flotte som brudeparene ønsker, at menigheten synes det er verdt det å komme til gudstjeneste, at obligatorisk administrativt arbeid blir utført og at konfirmantarrangementer er så godt planlagt at vi kan holde konfirmantenes oppmerksomhet uten militær disiplin. Det krever noe i 2006.
Derfor, fordi det hviler stort personlig ansvar på prester for at de gjør en skikkelig jobb ved viktige anledninger i folks liv og ved sentrale deler av livet i kirken, burde det vært sånn at det som sikret kvaliteten på det hele ikke var den enkelte prests ansvarsfølelse, men arbeidsgivers blikk på ressurssituasjonen, men jeg tror at kirkelige myndigheter vet hvordan det er, men lukker øynene og håper de ansatte skal kompensere for det vi ikke har fått tildelt eller får gitt penger til.
Jeg har lurt på om jeg skulle fått meg ring i øret. Når jeg er forpliktet til å utføre visse oppgaver, uansett hvor mange det blir og hvor mye forberedelse de krever på et minimum, uten at det oppstår muligheter til avspasering eller blir betalt for overtidsarbeid, blir det en slags slavekontrakt. Det betaler vi som familie en høy pris for.
Jobben min lider også. Noen, litt mindre viktige ting, får jeg ikke gjort. Det er klart at når jeg alt har jobbet timesvis ekstra, så velger jeg ofte raske løsninger, har en hektisk hverdag og tapper overskudd. Når jeg alt har strukket og tatt store stykker av det som egentlig skulle vært familietid, så lar jeg jo familien vinne hvis det gjelder noe som kanskje burde vært gjort på jobb, men som er sånn at jeg kan slurve mer med det.
Mitt ansvar i dette er å orientere mine overordnede om hvordan situasjonen er. Det kan det komme løsninger ut av og det er jeg i gang med. Men de har det også travelt og kan ha vanskelig for å finne handlingsrom og løsninger, men uansett så skal det ikke være slik at det som på mange måter i innhold er verdens mest spennende jobb blir et privat mareritt for de som sitter i den.
Det er et mareritt. Prester har ikke overtidsbetaling, så det betyr, at i forhold til normalarbeidstid, som vi i utgangspunktet er tenkt å ha, har jeg på litt over en måned jobbet gratis for over 10000 kroner eller lagt inn 75 timer gratis ekstrainnsats.
Det er ikke det verste. Det verste er at når jeg er borte 10-15 timer ekstra hver uke, blir det også 10-15 timer hver uke at kona mi må være alenemor og at sønnen min ikke får treffe far som han skulle. Og hvis man tenker seg en normal dag fra kl. 8-16 forlenget med to og en halv time hver dag så ser man jo at dagen varer fra kl 8 til 1830 eller at det kommer en kveldsøkt på to og en halv time ekstra - det betyr at enten får sønnen min omtrent ikke sett meg, eller så blir det kona mi og jeg som ikke får noe alenetid sammen, ett av alternativene i snitt omtrent hver eneste arbeidsdag.
Grunnen til at det blir slik, er at kirken er underbemannet. Politikere prioriterer ikke kirkelig bemanning spesielt høyt. Dessuten er det sånn at det ikke er så lett å kutte kvaliteten på det prester driver med. Jeg bruker ikke spesielt lang tid til forberedelser, men vet at jeg må sikre meg at de begravelsene jeg holder blir skikkelige, at vigslene blir så flotte som brudeparene ønsker, at menigheten synes det er verdt det å komme til gudstjeneste, at obligatorisk administrativt arbeid blir utført og at konfirmantarrangementer er så godt planlagt at vi kan holde konfirmantenes oppmerksomhet uten militær disiplin. Det krever noe i 2006.
Derfor, fordi det hviler stort personlig ansvar på prester for at de gjør en skikkelig jobb ved viktige anledninger i folks liv og ved sentrale deler av livet i kirken, burde det vært sånn at det som sikret kvaliteten på det hele ikke var den enkelte prests ansvarsfølelse, men arbeidsgivers blikk på ressurssituasjonen, men jeg tror at kirkelige myndigheter vet hvordan det er, men lukker øynene og håper de ansatte skal kompensere for det vi ikke har fått tildelt eller får gitt penger til.
Jeg har lurt på om jeg skulle fått meg ring i øret. Når jeg er forpliktet til å utføre visse oppgaver, uansett hvor mange det blir og hvor mye forberedelse de krever på et minimum, uten at det oppstår muligheter til avspasering eller blir betalt for overtidsarbeid, blir det en slags slavekontrakt. Det betaler vi som familie en høy pris for.
Jobben min lider også. Noen, litt mindre viktige ting, får jeg ikke gjort. Det er klart at når jeg alt har jobbet timesvis ekstra, så velger jeg ofte raske løsninger, har en hektisk hverdag og tapper overskudd. Når jeg alt har strukket og tatt store stykker av det som egentlig skulle vært familietid, så lar jeg jo familien vinne hvis det gjelder noe som kanskje burde vært gjort på jobb, men som er sånn at jeg kan slurve mer med det.
Mitt ansvar i dette er å orientere mine overordnede om hvordan situasjonen er. Det kan det komme løsninger ut av og det er jeg i gang med. Men de har det også travelt og kan ha vanskelig for å finne handlingsrom og løsninger, men uansett så skal det ikke være slik at det som på mange måter i innhold er verdens mest spennende jobb blir et privat mareritt for de som sitter i den.
posted by Geir Skårland at 09:43
3 Comments:
Vanvittig, Geir! En slik arbeidssituasjon er ikke bra. Jeg skal be for dette.
Hvordan er det om man ser hele året som perspektiv - er det ikke mulig å få rolige uker også? Er oppgavene for omfattende, eller er det rett og slett samvittigheten som gjør at det blir for mye?
Skjønner jo at du vil gjøre en skikkelig jobb. Er selv prestesønn og vet hvor mye jobb det er. Vi var heldige og hadde far med hjemmekontor, slik at han oftest var med på måltidene våre...
Takk for kommentarer!
Jo, da. Jeg er av den samvittighetsfulle og til dels perfeksjonistiske typen. Det har preget meg at jeg en gang var i en begravelse til en nær slektning der jeg syntes det som hendte var totalt irrelevant. Det hadde ingenting med ham vi hadde mistet å gjøre eller med hvordan sorgen vår var. Etter det klarer jeg bare ikke selv å holde dårlige begravelser.
Samtidig gjør jeg ting så knapt og effektivt som jeg kan. Jeg kan skrive prekener i en fei om jeg må, og noen ganger forberede konfirmanttimer med å snu meg på et kronestykke.
En prestedatter sa til kona mi en gang noe som gikk meg rett til hjertet: "Det er bare familien som vet hvor travelt prester har det." Det er sant.
Og det er for tynt å bare være sammen med familien til måltidene, selv om det knapt bare kan være den som noen ganger taper for krysspresset sitt ansvar. Men kamp mot slaveriet er i hvert fall en obligatorisk del av min virkelighet!
Post a Comment
<< Home