Ocean's Twelve

Rot. Dårlig planlagt.

Ocean's Eleven er stilig. Den har jeg sett to ganger. Den har litt av det samme som den første Mission Impossible-filmen - tekniske finesser brukt riktig, slik at du blir fascinert, men ikke føler du befinner deg på et NASA-seminar uten å være tekno-fanatiker.

George Clooney og Brad Pitt er også et godt utgangspunkt, men i Ocean's Twelve blir det alt for mange stjerner og personer. Figurene fungerer ikke sammen, og når Bruce Willis dukker opp blir det som et kjendisprogram, ikke en film.

Av handlingen er det nok meningen at vi skal forvirres og lure på hva som egentlig skjer, men alle vendingene gjør at filmen faktisk blir stillestående. Den ene overraskelsen etter den andre slår beina under det jeg hadde rukket å bli interessert i.

Midt i er det en del klossete forsøk på å lage en actionkomedie om til et drama. Indre dynamikk mellom de elleve-tolv i Ocean's gjeng er bare frustrerende. For mye dialog som aldri kommer noe sted.

Jeg var glad da filmen var ferdig, men syntes samtidig den inneholdt gode idéer. Den kunne vært reddet hvis man hadde snudd litt om på rekkefølgen problemene blir presentert i.

- Introdusér "The Nighthawk" fra begynnelsen, eventuelt med Le Marc i skyggen.
- Så kan skygge-Le Marcs konflikt med kona vises fram. Eventuelt uten datter.
- Rulletekst - der scenene med hva de elleve gjør nå kan kortes ned og danne bakgrunnen.
- Nighthawk varsler Benedict.
- Pitt og Clooney avslører sin egen plan fra begynnelsen
- Kineseren må utføre det stuntet Nighthawk gjorde mellom laserstrålene (filmens høydepunkt)
- Zeta-Jones kommer på banen

Så kan man la det skure og gå, med spenning i bagasjen og uten å være for sent ute med å gi slutten mening. Dårlig skrevet, middels gjennomført, absolutt nok med Eleven, men lag gjerne Thirteen - med en annen regissør og manusforfatter.

Barseltid

Det er herlig og travelt å være tobarnsfar i permisjon.

Den lille ligger stort sett og sover. Og skriker når hun vil ha mat, har vondt i magen eller rett før hun sovner. Vi får kontakt. Hun er veldig glad i å bæres, og kikker, med det flakkende, rare dagersgamle blikket sitt, men jeg får følelsen av at hun liker meg.

Bortsett fra på stellebordet. Av en eller annen grunn har det blitt noen bleieskift mens hun er sulten. Hvis babyer var dommere i saker som gjaldt behov for melk, er jeg redd verden ville blitt hardt straffet.

Og så blir det masse tid med lille sønn. Masse kontakt, synging (gumball - Gubben og Gamla, mus, katt - korsang fra det lokale barnekoret, pianospilling av Hompetitten, "off ged" - Vet du hvorfor gleden er i meg) og leking med togbane. Tror han synes det er fint å ha oss begge hjemme for en gangs skyld.

Tenker i mitt stille sinn at dette ikke kvalifiserer for ordet ferie i dets rette betydning. Avslapping er det ikke, men vi har jo bedre tid, på en måte, og får vært sammen som familie, og det er jo fantastisk verdifullt.

Manchester United

Jo, da.

Det er United som er tingen. Som barn heide jeg faktisk på Tottenham, men falt fra (ikke som det burde være, men realiteter er jo realiteter - akkurat som jeg i Norge har blanda hjerte for Viking og Bryne).

Følger med. Så Solskjær stå på rett sted to ganger mot Newcastle, og har sett dem mot Watford, Arsenal, pluss oppsummeringer fra andre kamper.

Christiano Ronaldo har vært glimrende i år. Saha det samme. Gary Neville er god og Giggs er fantastisk, en av verdens absolutt beste spillere, spør du meg. Men United er først og fremst et lag som fosser fram på samme måte uansett hvem som spiller, en angrepslinje som overvelder uforberedte forsvar, med midtbanespillere bak som smeller inn det som kommer ut igjen.

Det finnes lag med bedre enkeltspillere totalt sett, kanskje, men i år virker det hvert fall som United har en egen evne til å feie over middelmådige lag. Så får vi se hvordan det går.

Andre gang

Hun kom i en fei. Vi rakk knapt pakke, skaffe barnevakt og komme til sykehuset før hun plutselig poppet ut, lilla og med sterke protester mot å forlate magen.

Første mann lot vente lenger på seg og var ikke fullt så sprek i starten. Lille datter (bruker ikke navn på barna mine på bloggen) er frisk og opptatt av en ting: MELK!!!

Det er annerledes andre gang. Like fint, har plass for to i hjertet, kanskje ikke like overveldet og har som far hendene fulle med å synge "hoppi" (Hompetitten), "lega boban" (leke med togbanen) og sørge for at storebror får nok søvn og mat, mens jeg selv henter meg inn etter en fin (!) fødselsnatt.

Nå skal hun komme til oss, og langsomt vise hvem hun er. Det er så flott å få gitt omsorg, selv når hun skriker seg inn i hjertet. Det begynner nydelig og vokser for hver dag som går.