Den store kamelen

Nå har jeg kommet til kapitlet om barn og unge i SVs arbeidsprogram.

Her er kamelen. Den er stor og smaker ikke godt.

Det er så herlig og kjekt å være far. Kontakten med stabben på halvannet blir jeg så glad av.

SV vil ha lengre skoledag. Det betyr mindre kontakt, med meg eller mamma. Alle som har hatt foreldre vet det er stor forskjell på relasjon til familie og til fremmede. Jeg trivdes ikke så godt på skolen og er glad dagene ikke var lengre enn de var.

Kona mi er hjemme med lille sønn. Det er verdifullt. Jeg vokste opp med lykkelig hjemmeværende mor og det SV kaller "tradisjonelt kjønnsrollemønster" og regner med er negativt uten en gang å argumentere. Kvinneundertrykking er fryktelig, men tradisjonell fordeling eksisterer også mange steder på frivillig basis. Det overser SV, og ser nedlatende på alle som velger tradisjonelt og merker dem som ufrie og ødelagte av kultur og press.

SV vil skape valgfrihet ved å fjerne kontantstøtte og ha full barnehagedekning. Det blir ikke mer valgfrihet av at kontantstøtten blir borte. Da forsvinner økonomien bak det ene alternativet. Det blir mer valgfrihet av full barnehagedekning, så det er viktig, men aller viktigst er å sikre småbarnsfamilier bedre økonomi av å gjøre noe med boligmarkedet - og det vil heldigvis SV, så litt hjelp er det jo å hente.

Men i familiepolitiske spørsmål, i hvert fall når det gjelder omsorg for barn, da er jeg sikkert for mine nye partikolleger like ille som Valgerd Svarstad Haugland.

Små foredrag

Nå har han begynt å holde foredrag:

Bzzzm bld mm bæ mamma dgdbdi kii. Setningene avleveres med stort alvor og ekte glede. Ingen forstår hva han sier.

Politisk god samvittighet

Det har overrasket meg at etter jeg bestilte medlemsskap i SV har noe falt på plass.

Jeg har irritert meg over gråsonene og kompromissene i livet. Å ha mye penger og bo i et rikt land og på sett og vis bidra til økte forskjeller i verden. Å være en del av en kultur som bruker opp og ødelegger jordkloden. Økonomisk rettferdighet, miljømessig radikalitet har ikke vært så lett å integrere i livet selv om jeg har stått for det lenge.

Nå er det annerledes. Plutselig befinner jeg meg i en politisk bevegelse som tar dette på alvor og som ikke ønsker å inngå samme type kompromisser som partiene til høyre for dem gjør. SV har mot til mer radikale grep for å sikre mer rettferdig fordelig, tør gå mot strømmen internasjonalt og har miljø og utvikling av den fattige delen av verden som sentrale satsingsområder.

Det har lenge blitt sagt og forkynt at for kirken er egentlig pengemoral og miljømoral vel så viktig som privatetiske spørsmål, men engasjementet i den kirkelige debatten kanaliseres fort inn mot klassiske stridsspørsmål, mens de store utfordringene får ligge. Nå har endelig det også falt på rett plass hos meg, synes jeg, med at de store sakene får lov å være store, så får støtte til private høyskoler à la den som har gitt meg utdanning og kontantstøtte til den av oss som arbeider hjemme med barna heller prioriteres ned.

SV blir mitt KrF, så langt jeg kan se, det føles faktisk som jeg tar politiske konsekvenser av det jeg tror på enda mer på alvor nå enn før, og når jeg studerer SVs arbeidsprogram for 2005-9 blir jeg ikke mindre trygg på det.

Askeladden

Lille sønn er i plukk-opp-og-gå-tur-med fasen. Han vandrer rundt i stua med plastmugger, vannkokeren, telefonen snudd feil vei mot øret og først og fremst boksen med vaselin. Puter foran ansiktet noen ganger, gensere over hodet.

Jeg forstår hvor de norske folkeeventyrene fikk idéen om Askeladden fra.

Lori

Finland vant Grand Prix.
Sivilisasjonen er borte.

Eventyret om prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk

Eventyret om prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk
Preken, 17. mai 2006, Høle kyrkje

Dette heilage evangeliet står skrive hjå evangelisten Johannes, i det tolvte kapitlet.

Jesus sa: «Endå ei lita stund er lyset mellom dykk. Gå så lenge de har lyset, så ikkje mørkret skal falla på dykk. Den som går i mørkret, veit ikkje kvar han kjem av. Tru på lyset så lenge de har lyset, så de kan bli born av lyset.» Då Jesus hadde sagt dette, gjekk han bort og løynde seg for dei

En perfekt tolkning av denne teksten som passe på 17. mai, det tror eg nesten ikkje fins. Men eg har dikta et eventyr som passe te 17. mai og kanskje litt te denne teksten.

I et land langt borte og høyt oppe, i et slott med så mange tårn at selv Walt Disney ville hatt problemer med å tegne det, bodde prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk.

Prinsesse Krav bodde i et stort, rosa soverom, med speil med gullkanter på veggene, en stor, myk seng som hun kunne ligge både på langs og på tvers av, og hun hadde stressede tjenere som hele tiden løp inn og ut av rommet for å skaffe henne det hun spurte om.

Prinsesse Tusen Takk bodde i et litt mindre, men litt koseligere soverom, med fine lamper og bilder på veggene, og mange ting hun hadde fått. Det var så kjekt å gi til prinsesse Tusen takk.

De to prinsessene hadde hørt at det et sted i verden skulle finnes et annet slott, et fortryllelsesslott, der prins Gave bodde og kunne gi alle det de innerst inne lengtet etter. Prinsesse Tusen takk va glad i få ting, og prinsesse Krav hadde mange ting hu ønska, så de bestemte seg for å dra ut og leida itte dette slottet.

De to ønska seg ei vogn med fire hester foran og myke seter med rødt fløyelstrekk Så drog de av gårde.

Etter en stund kom de til båten de skulle ta for å komme til en annen del av verden der de tenkte ønskedrømslandet måtte ligge. Båden hadde en kaptein som var både grisk og sleip, og han krevde så mye for reisen at de ikke ville komme fram hvis de skulle betale den billettprisen han forlangte, 7000 gullstykker.

”Gi oss rabatt”, sa prinsesse Krav og så så streng ut at den slemme kapteinen ikke torde annet enn å gi dem litt rabatt. ”Tusen takk”, sa prinsesse tusen takk så fint, og va så hyggelige mot kapteinen at de fekk mye gratis service underveis.

Så kom te et land langt ute og rett fram. Men der va havnen de kom inn, var det ingen som visste hvor ønskedrømlandet var henne. Det var i hvert fall ikkje der, for der va der alt for varmt, alt for ensformige mad og lide å finna på på kveldane. Ingen av dei de møtte tenkte de va i nærheden av ønskedrømslandet.

Prinsesse Krav og Prinsesse Tusen Takk bestemte seg for å reisa te landet midt i og ront omkring, for å se om det va bedre. For å reisa der måtte de ta fly.

På flyet fikk de trange seter og lite å spise. Det var ingen ledige billetter på 1. klasse, og prinsesse Krav maste om at de var prinsesser og fortjente bedre behandling. Til slutt var det noen på 1. klasse som ble så lei av å høre på klagingen der bak at de byttet plasser med de to prinsessene. ”Tusen takk” sa prinsesse tusen takk, og så letta stemningen veldig.
Det var flere prinsesser på 1. klasse i dette flyet. Ikke langt fra dem satt prinsesse Klok, prinsesse Hjelpsom og prinsesse Eventyr. De va og på jakt itte ønskedrømslandet og å møta prins Gave, men de visste heller ikkje veien.

Jeg tror at vi må hjelpe hverandre hvis vi skal finne ønskedrømslandet, sa prinsesse Hjelpsom. ”Jeg tror at vi må vite hva vi vil og si veldig tydelig fra” sa prinsesse Krav. ”Jeg synes det landet vi kommer fra egentlig likner veldg på ønskedrømslandet sa prinsesse Tusen takk, så hvis vi finner noe som likner på det…
Så fortalte hun litt om hvordan de hadde det på slottet, og jo mer hun fortalte, jo mer fikk de andre lyst til å reise dit, bortsett fra prinsesse Krav, som slett ville til et helt annet sted.

Det endte med at de snudde og reiste tilbake til slottet der de to prinsessene kom fra. De kjente seg hjemme med en gang. Hvordan er dette slottet blitt så flott, spurte prinsesse Hjelpsom. Det er jo som et Eventyr, sa prinsesse Eventyr og prinsesse Klok.

Jo, sa prinsesse Tusen Takk, dette slottet er bygget av ønskene til alle som bor her. Vi vet ikke hvem som bygger, bare at mange av ønskene våre blir virkelighet.

”Men hvorfor har jeg ikke fått det jeg innerst inne lengter etter”, spurte prinsesse Krav. Jeg spør etter både det ene og det andre, alt jeg kan tenke på, men jeg blir aldri fornøyd.

Jeg er veldig glad for alt du har spurt om, sa prinsesse Tusen Takk. Det har skapt mye flott her på slottet, men jeg er mest fornøyd fordi det er så mye her å takke for, ikke fordi jeg har fått alt jeg ville ha.

Da skjønte prinsesse Klok at de var kommet til et stedet der de kunne få det de innerst inne lengtet etter. Men å ha glede av det, det fikk ingen uten å være takknemlige.

Media og Frp

Andreas Hompland skrev i 2003:

80 prosent av norske journalister hører til på venstresiden. Likevel får Frp gjennomslag i media. Det skyldes at måten journalistikk bedrives på, favoriserer Frp.

Så sant, så sant. Ingen skal si at media er uten innflytelse. Kan ikke journalistene gi seg selv frihet til å skrive sant, klokt og ærlig? Må det være sånn?

Katolsk teologi

I går kveld var jeg på Kyrkjetunet på Høle og hørte vår lokale katolske hyttegjest, Rolf Bowitz, sokneprest i St. Svithuns kirke i Stavanger, snakke om å være katolikk i Norge.

Jeg har hatt vanskelig for å se hvordan det går an å følge paven. Bowitz formulerte begrunnelsen for pavedømmet på en måte som gjorde det mindre provoserende. Jesus innsatte Peter som leder for kirken, pavene er hans etterfølgere, ikke som Guds stedfortredere, men som de første blant likemenn. Dermed skulle det kunne gå an å diskutere med paven og samtidig følge ham for ordningens skyld.

Det er flere ting som er spennende med katolsk teologi, selv om jeg fortsatt er inspirert av Luther i mange ting.

Katolsk teologi forankrer etikken mer i den menneskelige verden, som en slags etiske naturlover, enn hva tradisjonell norsk teologi gjør. Jeg mener at etikken er noe Gud har lagt ned i mennesket og i verden, noe som hører til i den naturlige åpenbaring, det som alle mennesker har tilgang til, og det kan katolsk teologi gi like godt uttrykk for som en del varianter av den protestantiske, selv om både katolikker og protestanter har en tendens til å overkjøre dømmekraften med tradisjonelle, åpenbarte kirkelige eller bibelske bud.

Jeg regner det fortsatt som umistelig å være frelst av Guds nåde, ved tro. Katolsk teologi kan likevel hjelpe oss protestanter med en fyldigere forståelse av trosbegrepet og kanskje også nådebegrepet, at det kristne livet hører med til troen. De samme skillene mellom katolikker og protestanter som splittet kirken på 1500-tallet er ikke like kraftige lengre, fordi vi har sett flere nyanser i Bibelen og har sett at det noen steder er språkbruk og ikke meningsforskjeller som skiller oss.

Katolikker kan også lære oss noe om verdien av den tradisjonelle gudstjenesten. Og gjøre oss mindre individualistiske og gi oss mer respekt for kirken.

Den katolske kirke forholder seg absolutt til Bibelen, men henter inn kirken som en slags autorisert fortolker.

Opplysningstiden sitter nok ganske dypt i meg. Autoriteter av alle slag har jeg en innebygd tendens til å være skeptisk til.

Et ledelsesforedrag jeg hørte sa en gang at det var lettere å få folk til å følge en beslutning eller strategi hvis de hadde fått sagt sin mening fullt ut. Det er sant, og det kan man også gjøre i den katolske kirke. En organisasjon trenger ordninger, mens folk skal ha frihet. Et slikt skille kunne nok jeg også leve med.

Men det er vanskelig for meg både å gi tradisjon og enkeltmennesker en slags guddommelig autoritet. Der stiller vi likt i utgangspunktet.

Skillene mellom kirkesamfunn er noe som hører denne verden til. Dypest sett finnes det bare en kirke, og jeg har det bra i den norske, lutherske. Men vi kan både lære av, hente impulser fra og bli mer bevisste på oss selv av å møte de andre.

Frynsegoder for politikere

I kveld var det et koselig intervju med Erna Solberg på Dagsrevyen.

I en bisetning kommenterte hun debatten om frisørtimer for Venstrepolitikere og firmabiler for statsråder og stortingsrepresentanter. I denne sammenhengen sa hun noe sånt som at hvis vi vil ha de flinkeste folkene til å bli politikere, kan vi ikke legge for mye vekt på sånne debatter.

Dermed har hun sagt at de flinkeste folkene også er de beste til å karre til seg frynsegoder, så hvis vi vil ha dem, får vi smøre dem med litt luksus.

Jeg tror det finnes mange flinke folk som ikke kjører firmabil. Og som vet hvem som skal betale frisørtimene etter regelverket.

Det er en høyremyte at alle flinke folk krever flust med penger. Det fins nok en del som setter andre verdier først.

Presterolle, åpenhet og blogging

Kanskje er det vanskelig å skille personlig og privat på bloggen?

Blogging er litt som dagbokskriving og kan røpe mye som foregår i hodet. Samtidig er det ment slik at alle som vil kan lese.

Jeg prøver å holde en slags intern kontroll på hva jeg skriver. Mye er tanker og meninger, og det er ikke så farlig å dele.

Eller er det det? Det var jo dette med at jeg er prest. Som prest er jeg forpliktet til å representere kristen tro, ikke bare når jeg utøver yrket mitt, men også privat. Det synes jeg stort sett er greit, fordi jeg jo er kristen med hele meg og det er noe av det som betyr aller mest i livet mitt.

Men det er viktig for meg å ikke tenke for snevert om hva jeg kan og må mene. Fra naturens side er jeg konstruert som en ytterst kritisk, meningsglad og intellektuelt utprøvende person og det kan jo skape kaos i kirkelige teologiske systemer. Jeg var sikkert både en plage og en inspirasjonsfaktor for medstudenter og lærere. Når noe er viktig for meg, pleier jeg ikke gi meg før jeg får skikkelig svar.

Alt dette er blitt litt aktuelt i og med at jeg har skrevet om politikk her. I og med at jeg er med i et parti et stykke ut på venstrekanten og som ofte blir kritisert, så stiller jeg meg selv lagelig til for hogg. Er det slik at vi liker best de vi er enige med? Kanskje bedømmer vi fremmede litt etter det, de vi kjenner er vi rausere med.

Som prest lever jeg av tillit. Mister folk tilliten til det jeg sier når jeg har noen radikale standpunkter? Kanskje de gjør det, men det tror jeg egentlig er en pris jeg ønsker å betale.

Troverdighet og ekthet kan nemlig ikke skilles. Jeg er ikke egentlig troverdig hvis jeg ikke står fram noenlunde som meg selv. Å bli likt og lyttet til uten at det jeg sier klinger dypt i meg selv er ikke så tilfredsstillende. Da er det ikke egentlig meg folk forholder seg til.

Jeg er fortsatt varsom hvilken arena jeg bruker til å presentere private standpunkter. I mange av funksjonene mine som prest representerer jeg slett ikke meg selv, men kirken, kristen tro og det kristne fellesskapet. Her skal det både være rom for mange slags mennesker og forankring i kristen tradisjon, dypest sett i Gud slik han viser seg i Jesus.

Men jeg har også stor tro på åpenhet. At vi får det bedre om vi står fram som vi er. At vi utvikler oss om vi tør å åpne for variasjon og uenighet. At vi kan høre sammen uten å være like. At i det som er annerledes ligger det ofte noe viktig å lære. At det er dypt usunt å holde viktige standpunkter inne. Åpenhet er sunt og nødvendig. Ikke alt som kommer fram gjennom åpenheten er riktig, men det blir ikke bedre av å bli skjult.

Derfor gleder jeg meg over å blogge. Det er herlig å feste tanker til papir, fint å gi de som er interesserte i noe av det samme som meg en anledning til å hente impulser, artig med mulighet for kommentarer og diskusjoner. Jeg har funnet noen andre gode blogger rundt omkring og kommer fortsatt til å spre min til dem jeg tror tåler en utfordring både av det ene og det andre slaget.

En herlig dag

I løpet av et langt teologistudium drømte jeg ofte om den gangen finværet på våren kunne komme uten at jeg måtte lese til eksamen.

Tidligere år av prestelivet mitt har jeg ikke fått oppfylt dette ønsket, fordi jeg har hatt travle perioder. Og i år begynte finværet med at mini var syk, så minst en av oss måtte være inne.

Men i dag har vi nytt hagen, sola og den varme vinden. Jeg har sittet på plentraktoren i et par-tre timer og kuttet gress på nesten hver eneste centimeter av den firemåls store hagen. Høymolrota har blitt kuttet tidlig og den nye plenen vi anla i fjor ser brukbar ut. Til og med en stein klarte traktoren dele i to, uten at knivene så ut til å lide merkbart.

Sykkelen har fått støtte, endelig, og minis sete har blitt montert på Ragnas sykkel. Jeg er litt brunere i fjeset og har fått rikelig med påfyll av finvær for kropp og sjel. Nydelig å få gjort noe, nydelig å nyte våren.

Ingenting er helsvart

Jeg er opptatt av Frp om dagen, og her kommer det en nyansering.

Trond Birkedal er sitert fra landsmøtet. Frp kritiserer FN for ikke å være handlekraftig nok. Det har skjedd mange tragedier i verden, i Rwanda, Kosovo og Kongo uten at FN har kunnet gjøre noe.

Det er nok for enkelt å si at dette beviser at FN ikke er en tjenlig organisasjon. FN er et samarbeidsorgan for nasjonalstater, ikke en verdensregjering. Derfor er ikke FN sterkere enn det samarbeidet enkeltstater klarer å få til, eller det engasjementet positive krefter i verden klarer mobilisere. Det er ofte stormaktene som svikter når FN ikke fungerer, ikke systemet som er for dårlig.

Motivasjonen for å kritisere FN må ikke bare være et ønske om å spare penger. Det er radikalt å ønske seg et FN med mer myndighet, fordi det vil innebære tap av suverenitet for enkeltstater. Jeg mener at det noen ganger er nødvendig, når viktige menneskeretter krenkes i stor skala, men et system som legger til rette for dette kan også fort bli farlig. Hvis viljen er der, burde vi kunne løse mange av verdensproblemene, og å bruke FN er en ryddig måte.

Men Trond Birkedal til ære: Flott at Frp også er opptatt av de store tragediene i verden.

Nå venter vi også spent på hvordan Siv Jensen vil prege partiet. Vi vet hun kan spille sint dame. I Vårt Land i dag presenterer hun seg som verdikonservativ, et av de vakreste begrepene som finnes på borgerlig side, og som jeg som en grønn og rødfarget politiker også gjerne vil ha med meg.

Den siste uttalelsen hun kommer med går meg rett til hjertet: Hun sier at når politikere tenker familiepolitikk tenker de ofte mest på økonomi og på familien som en enhet som skal bidra til samfunnets økonomiske utvikling. Siv Jensen vil sette barna først og synes det er fint om ikke begge foreldrene jobber. Det tror hun gir barna en trygg ballast på vei ut i verden.

Ære være. Det paradoksale er at for meg ville både privatøkonomi og diverse goder bedre seg med Frp styre, likevel har jeg altså hoppet på Kristin Halvorsens båt. Det står jeg fortsatt for. Både SV og Frp er partier som tenker friskt og kan fange opp gode idéer. På det er det ingen som har monopol og det er kjekt å se at det også bor gode verdier hos de mørkeblå.

Selv om politikken totalt sett får meg til å fryse på ryggen.

Presten som inspirator

Jeg sliter med rollen som inspirator.

Det er ikke min nådegave å gi folk et følelsesmessig kick på gudstjenester. Jeg tror ikke jeg er tørr eller kjedelig, jordnær kanskje, men mitt eget kristenliv er liksom ikke orientert mot de store høydene. Det handler mer om det jevne.

Prekentekster og liturgi legger heller ikke opp til gudstjenesten som et party. Gudstjenesten har en rolig rytme og mange av prekentekstene er nokså jordnære.

Jeg ønsker heller ikke å skape fanatiske eller verdensfjerne kristne. Tvert imot ønsker jeg å inspirere (der var ordet) folk til å ta troen med seg i hverdagen og forholde seg til den slik den er, på kristent vis.

Den store vekkelsen tror jeg vil la vente på seg. Jeg tror heller på de nære og gode kontaktene mellom kirkefolk og folk som ikke går i kirken. Folk i dag tenker over ting og bruker tid på å vurdere. Det er ikke slik at alle går rundt med en følelse av at "jeg burde være kristen" eller "det er noe galt med forholdet mitt til Gud", de tankene de gamle vekkelsene forløste.

Jeg merker også at jeg må ha en viss ro over livet mitt for at forholdet mitt til Gud kan blomstre. Hvis det blir for mye jobb kommer ikke bønn og tanker om Gud så naturlig, da blir det mer å produsere taler og arrangementer. I lengre friperioder merker jeg at det åndelige livet begynner å blomstre. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å være vanlig kirkegjenger.

Jeg tenker også at det ikke er min oppgave å holde folks tro oppe eller gi dem påfyll. Jeg tror nemlig følelsen av nærhet til Gud kommer mye av hva vi gjør selv og hvordan vi legger opp vårt eget åndelige liv. Hvis det blir for tynt, tror jeg ikke møter som gir et kick er den beste løsningen.

Troen skal flettes inn i dagliglivet og finnes der. Å være med i et fellesskap og søke Gud gjennom møtepunkter og eget andaktsliv er en viktig del av å oppleve kontakt med Gud. Når folk forventer av meg som prest at jeg skal fylle dem opp og løfte dem inn i en annen dimensjon - kanskje til tider, men stort sett tror jeg det er forventninger jeg ikke oppfyller.

I dag har jeg meldt meg inn i et politisk parti

Det er bare å stupe uti.

Med Frp så høyt på meningsmålingene for tiden og utsikter til mange Frp-ordførere etter 2007 fant jeg ut at det var på tide å heise flagg.

Da jeg stemte SV ved sist stortingsvalg våknet jeg opp med smak av kamel i munnen, farvel til kontantstøtte og Hallgeir Langeland som sa at "nå skal vi endelig bli kvitt prestestyret".

Vel, nå infiltrerer prestene SV...

Jeg regner med å få pepper for dette både her og der. "Et useriøst parti," sier noen. "Kristenfiendtlig" sier andre. "Vil skakkjøre norsk økonomi," er vel en generelt utbredt frykt.

Men i økonomisk politikk er jeg knallrød, i hvert fall så lenge vi er så rike som vi er. Mindre til privat forbruk, mer til fellesskap, bistand og miljø. Det er viktig for meg å være med i et parti som gjør noe med de store utfordringene i vår tid og vårt samfunn: fattigdom, forurensing, sosial urettferdighet. Det ville jeg i hvert fall ikke fått i Frp.

Kanskje jeg kan gå på noen møter og avgi stemmer ved diverse årsmøter og liknende, pluss drive litt valgkamp. Hadde vært moro, hvis jeg har tid. Blir spennende å se hva som kommer ut av dette.

(... og til alle dere som synes det blir problematisk med en SV-prest: Det blir en øvelse i toleranse, så skal jeg være så saklig jeg kan når jeg har presteklærne på... Ellers gjelder ytrings- og meningsfrihet også for geistlige kirkemedlemmer av alle slag. Alltid åpen for innspill!)

Trivelig protest

Nå har ettåringen min lært å si nei.

Han sier mamma, kokke (klokke), koo (sko), oppida (oppå der), nan nan (det vil jeg ha) ba (far, bæ, bø), gakko gakko (biola), bvoom bvoom (bil). Og så sier han nei.

Det er verdens koseligste syn når den lille meteren med sønn løper vekk og sier "nei" fordi vi har spurt om han vil opp å skifte bleie eller vil legge seg. Foreløpig er foreldreautoriteten knapt truet, men det kommer vel en trassalder med litt tøffere tak. Til nå er det bare artig.

Hvorfor nordmenn ikke tror på Gud lenger

En glimrende leder fra et gammelt Misjonstidende. Innholdet er følgende:

Etter OL i Torino sitter Trond Giske og en rekke andre prominente nordmenn samlet og diskuterer katastrofen. Det ble få gull. Katastrofen er et faktum og debatten reflekterer ikke med en mine eller et ord at dette bare er lek. Det er ingen ironi over krisemaksimeringen. Den nasjonale stoltheten er krenket.

Samtidig publiseres en undersøkelse der antall nordmenn som tror på Gud er halvert over ca 20 år.

Jeg elsker fotball, men jeg synes hva som er viktig er blitt helt forskjøvet i media. "Drep oss konge, men ikkje med graut," sa en viking en gang. Det er så mye slapp underholdningssuppe i media for tiden at vi blir sløve i hjernen og glemmer hva som er viktig.

Det er ikke Guds feil at folk ikke tror på ham når de bruker livet til å akke seg over få gull i Torino.

Per Fugelli

Med en viss fryd hørte jeg utdragene fra Per Fugellis appell i Vålerenga kirke 1. mai.

Jeg har ofte drømt om å gjøre noe liknende. Jeg klarer ikke isolere tro og politikk. Det er så mye etikk i politikken. Så lenge jeg har vært politisk bevisst har jeg latt meg provosere av det i Fremskrittspartiet som jeg bare kan kalle rasisme og av den politiske retorikken som gjennom å fange opp misnøye skjuler den blåøyde liberalismen.

Det sier jeg likevel ikke fra prekestolen. Jeg er enig i at kirken skal være åpen for folk med alle slags politisk tilknytning. Kirken er åpen for alle, men det betyr ikke at alt er like bra.

Politikken har ansvaret for å virkeliggjøre sentrale verdier i samfunnet. Derfor kan den aldri bli irrelevant for kirken. Vi må stadig minne hverandre på viktige politisk-etiske mål og på at politikk er viktig, men hva slags politikk som fører til målene er ikke først og fremst et spørsmål som egner seg for forkynnelse eller teologisk debatt. Det er derfor vi kan være forsiktige med partipolitikk, fordi politikk delvis også er et slags fagfelt der prester ikke har mer kompetanse enn andre.

Noen ganger må vi likevel la varselbjellene ringe. Rasismen i Fremskrittspartiet er pent kledd, men skillet mellom svarte og hvite innvandrere og måten folk fra fremmede kulturer omtales på mener jeg ikke kan kalles noe annet. Da kan det heller ikke alltid være galt å kalle rasistene ved navn, selv om alle som er medlemmer av Frp eller stemmer på det er rasister. I hvert fall ser det ut som Frp tenker seg en slags global apartheid, der folk holdes med tvang innenfor egne grenser og solidariteten først når våre egne.

Siden toleransen for uenighet foreløpig ikke er større i kirken og siden presten som forkynner har en maktposisjon som ikke skal misbrukes, lar jeg foreløpig være å komme med tydelige politiske utspill i forkynnelsen. Men jeg slipper gjerne noe ut mellom linjene og her på bloggen gjelder slett ikke de samme grensene. Her får Fugelli applaus.

1. mai

Jeg har blitt rødere med årene.

Etter en blå oppvekst, med sans for gode vilkår for næringslivet, individuell frihet og lave skatter, møtte jeg Thatchers Storbrittania, fikk sans for velferdsstaten og en jobb der jeg får se offentlig sektor fra innsiden.

På muséer rundt omkring i verden har jeg sett at mennesker alltid har drevet med kjøp og salg. Næringslivet er en viktig del av samfunnet og tilbud- og etterspørsel er en praktisk måte å organisere produksjon og distribusjon av ønskede varer og tjenester, men er privat sektor den viktigste i samfunnet? Noen ganger hører vi det.

Det er i offentlig sektor at mange av de viktigste behovene våre blir tatt vare på: Helse, utdanning, politi, kirke, kultur. Slik økonomien vår er organisert, blir det slik at privat sektor på en måte kan si at det er de som skaper de økonomiske verdiene, men det kommer bare av at det er slik pengefordelingssystemet vårt virker. Ingen vil si at det er viktigere med bildeler enn sykehus.

Vi blir opplært til at kapitalisme er noe positivt i seg selv, mest fordi den gir frihet og har fungert sånn tålig i praksis. Marx har likevel stilt gode spørsmål: Hvorfor skal det være slik at eierne av en bedrift skal ha hele overskuddet alle de ansatte har vært med å skape? Hvorfor skal vi finne oss i at kapitalismen lar noen få bli veldig rike, uten å yte særlig mer enn andre?

Det systemet en til en hver tid bruker, er det som gir de aktuelle resultatene. Kapitalismens bakside er det som finnes i verden av fattigdom og nød. Kan det være noe galt med systemet også? De som starter med penger og ressurser har en stor fordel, selv om systemet er åpent for mobilitet.

Jeg satte den forrige regjeringens retorikk litt i vrangstrupen. Den borgerlige tanken er at økonomisk vekst skal skape velferd. Det skjedde ikke under forrige regjering. Den økonomiske veksten gav privatpersoner lavere skatt, men stram kommuneøkonomi. Kommunene forvalter verdier som er mye viktigere enn om vi har råd til plasma-TV og en i-pod til alle i huset.

Det er i privat sektor og hos privatpersoner den norske rikdommen sitter. Vi har en godt utbygd velferdsstat, men det er her det kniper og det er hit penger må flyttes. Det er all grunn til å fortsatt flagge på 1. mai.