Per Fugelli
Med en viss fryd hørte jeg utdragene fra Per Fugellis appell i Vålerenga kirke 1. mai.
Jeg har ofte drømt om å gjøre noe liknende. Jeg klarer ikke isolere tro og politikk. Det er så mye etikk i politikken. Så lenge jeg har vært politisk bevisst har jeg latt meg provosere av det i Fremskrittspartiet som jeg bare kan kalle rasisme og av den politiske retorikken som gjennom å fange opp misnøye skjuler den blåøyde liberalismen.
Det sier jeg likevel ikke fra prekestolen. Jeg er enig i at kirken skal være åpen for folk med alle slags politisk tilknytning. Kirken er åpen for alle, men det betyr ikke at alt er like bra.
Politikken har ansvaret for å virkeliggjøre sentrale verdier i samfunnet. Derfor kan den aldri bli irrelevant for kirken. Vi må stadig minne hverandre på viktige politisk-etiske mål og på at politikk er viktig, men hva slags politikk som fører til målene er ikke først og fremst et spørsmål som egner seg for forkynnelse eller teologisk debatt. Det er derfor vi kan være forsiktige med partipolitikk, fordi politikk delvis også er et slags fagfelt der prester ikke har mer kompetanse enn andre.
Noen ganger må vi likevel la varselbjellene ringe. Rasismen i Fremskrittspartiet er pent kledd, men skillet mellom svarte og hvite innvandrere og måten folk fra fremmede kulturer omtales på mener jeg ikke kan kalles noe annet. Da kan det heller ikke alltid være galt å kalle rasistene ved navn, selv om alle som er medlemmer av Frp eller stemmer på det er rasister. I hvert fall ser det ut som Frp tenker seg en slags global apartheid, der folk holdes med tvang innenfor egne grenser og solidariteten først når våre egne.
Siden toleransen for uenighet foreløpig ikke er større i kirken og siden presten som forkynner har en maktposisjon som ikke skal misbrukes, lar jeg foreløpig være å komme med tydelige politiske utspill i forkynnelsen. Men jeg slipper gjerne noe ut mellom linjene og her på bloggen gjelder slett ikke de samme grensene. Her får Fugelli applaus.
Jeg har ofte drømt om å gjøre noe liknende. Jeg klarer ikke isolere tro og politikk. Det er så mye etikk i politikken. Så lenge jeg har vært politisk bevisst har jeg latt meg provosere av det i Fremskrittspartiet som jeg bare kan kalle rasisme og av den politiske retorikken som gjennom å fange opp misnøye skjuler den blåøyde liberalismen.
Det sier jeg likevel ikke fra prekestolen. Jeg er enig i at kirken skal være åpen for folk med alle slags politisk tilknytning. Kirken er åpen for alle, men det betyr ikke at alt er like bra.
Politikken har ansvaret for å virkeliggjøre sentrale verdier i samfunnet. Derfor kan den aldri bli irrelevant for kirken. Vi må stadig minne hverandre på viktige politisk-etiske mål og på at politikk er viktig, men hva slags politikk som fører til målene er ikke først og fremst et spørsmål som egner seg for forkynnelse eller teologisk debatt. Det er derfor vi kan være forsiktige med partipolitikk, fordi politikk delvis også er et slags fagfelt der prester ikke har mer kompetanse enn andre.
Noen ganger må vi likevel la varselbjellene ringe. Rasismen i Fremskrittspartiet er pent kledd, men skillet mellom svarte og hvite innvandrere og måten folk fra fremmede kulturer omtales på mener jeg ikke kan kalles noe annet. Da kan det heller ikke alltid være galt å kalle rasistene ved navn, selv om alle som er medlemmer av Frp eller stemmer på det er rasister. I hvert fall ser det ut som Frp tenker seg en slags global apartheid, der folk holdes med tvang innenfor egne grenser og solidariteten først når våre egne.
Siden toleransen for uenighet foreløpig ikke er større i kirken og siden presten som forkynner har en maktposisjon som ikke skal misbrukes, lar jeg foreløpig være å komme med tydelige politiske utspill i forkynnelsen. Men jeg slipper gjerne noe ut mellom linjene og her på bloggen gjelder slett ikke de samme grensene. Her får Fugelli applaus.
posted by Geir Skårland at 19:50
0 Comments:
Post a Comment
<< Home