Presten som inspirator
Jeg sliter med rollen som inspirator.
Det er ikke min nådegave å gi folk et følelsesmessig kick på gudstjenester. Jeg tror ikke jeg er tørr eller kjedelig, jordnær kanskje, men mitt eget kristenliv er liksom ikke orientert mot de store høydene. Det handler mer om det jevne.
Prekentekster og liturgi legger heller ikke opp til gudstjenesten som et party. Gudstjenesten har en rolig rytme og mange av prekentekstene er nokså jordnære.
Jeg ønsker heller ikke å skape fanatiske eller verdensfjerne kristne. Tvert imot ønsker jeg å inspirere (der var ordet) folk til å ta troen med seg i hverdagen og forholde seg til den slik den er, på kristent vis.
Den store vekkelsen tror jeg vil la vente på seg. Jeg tror heller på de nære og gode kontaktene mellom kirkefolk og folk som ikke går i kirken. Folk i dag tenker over ting og bruker tid på å vurdere. Det er ikke slik at alle går rundt med en følelse av at "jeg burde være kristen" eller "det er noe galt med forholdet mitt til Gud", de tankene de gamle vekkelsene forløste.
Jeg merker også at jeg må ha en viss ro over livet mitt for at forholdet mitt til Gud kan blomstre. Hvis det blir for mye jobb kommer ikke bønn og tanker om Gud så naturlig, da blir det mer å produsere taler og arrangementer. I lengre friperioder merker jeg at det åndelige livet begynner å blomstre. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å være vanlig kirkegjenger.
Jeg tenker også at det ikke er min oppgave å holde folks tro oppe eller gi dem påfyll. Jeg tror nemlig følelsen av nærhet til Gud kommer mye av hva vi gjør selv og hvordan vi legger opp vårt eget åndelige liv. Hvis det blir for tynt, tror jeg ikke møter som gir et kick er den beste løsningen.
Troen skal flettes inn i dagliglivet og finnes der. Å være med i et fellesskap og søke Gud gjennom møtepunkter og eget andaktsliv er en viktig del av å oppleve kontakt med Gud. Når folk forventer av meg som prest at jeg skal fylle dem opp og løfte dem inn i en annen dimensjon - kanskje til tider, men stort sett tror jeg det er forventninger jeg ikke oppfyller.
Det er ikke min nådegave å gi folk et følelsesmessig kick på gudstjenester. Jeg tror ikke jeg er tørr eller kjedelig, jordnær kanskje, men mitt eget kristenliv er liksom ikke orientert mot de store høydene. Det handler mer om det jevne.
Prekentekster og liturgi legger heller ikke opp til gudstjenesten som et party. Gudstjenesten har en rolig rytme og mange av prekentekstene er nokså jordnære.
Jeg ønsker heller ikke å skape fanatiske eller verdensfjerne kristne. Tvert imot ønsker jeg å inspirere (der var ordet) folk til å ta troen med seg i hverdagen og forholde seg til den slik den er, på kristent vis.
Den store vekkelsen tror jeg vil la vente på seg. Jeg tror heller på de nære og gode kontaktene mellom kirkefolk og folk som ikke går i kirken. Folk i dag tenker over ting og bruker tid på å vurdere. Det er ikke slik at alle går rundt med en følelse av at "jeg burde være kristen" eller "det er noe galt med forholdet mitt til Gud", de tankene de gamle vekkelsene forløste.
Jeg merker også at jeg må ha en viss ro over livet mitt for at forholdet mitt til Gud kan blomstre. Hvis det blir for mye jobb kommer ikke bønn og tanker om Gud så naturlig, da blir det mer å produsere taler og arrangementer. I lengre friperioder merker jeg at det åndelige livet begynner å blomstre. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å være vanlig kirkegjenger.
Jeg tenker også at det ikke er min oppgave å holde folks tro oppe eller gi dem påfyll. Jeg tror nemlig følelsen av nærhet til Gud kommer mye av hva vi gjør selv og hvordan vi legger opp vårt eget åndelige liv. Hvis det blir for tynt, tror jeg ikke møter som gir et kick er den beste løsningen.
Troen skal flettes inn i dagliglivet og finnes der. Å være med i et fellesskap og søke Gud gjennom møtepunkter og eget andaktsliv er en viktig del av å oppleve kontakt med Gud. Når folk forventer av meg som prest at jeg skal fylle dem opp og løfte dem inn i en annen dimensjon - kanskje til tider, men stort sett tror jeg det er forventninger jeg ikke oppfyller.
posted by Geir Skårland at 13:09
0 Comments:
Post a Comment
<< Home