Presterolle, åpenhet og blogging

Kanskje er det vanskelig å skille personlig og privat på bloggen?

Blogging er litt som dagbokskriving og kan røpe mye som foregår i hodet. Samtidig er det ment slik at alle som vil kan lese.

Jeg prøver å holde en slags intern kontroll på hva jeg skriver. Mye er tanker og meninger, og det er ikke så farlig å dele.

Eller er det det? Det var jo dette med at jeg er prest. Som prest er jeg forpliktet til å representere kristen tro, ikke bare når jeg utøver yrket mitt, men også privat. Det synes jeg stort sett er greit, fordi jeg jo er kristen med hele meg og det er noe av det som betyr aller mest i livet mitt.

Men det er viktig for meg å ikke tenke for snevert om hva jeg kan og må mene. Fra naturens side er jeg konstruert som en ytterst kritisk, meningsglad og intellektuelt utprøvende person og det kan jo skape kaos i kirkelige teologiske systemer. Jeg var sikkert både en plage og en inspirasjonsfaktor for medstudenter og lærere. Når noe er viktig for meg, pleier jeg ikke gi meg før jeg får skikkelig svar.

Alt dette er blitt litt aktuelt i og med at jeg har skrevet om politikk her. I og med at jeg er med i et parti et stykke ut på venstrekanten og som ofte blir kritisert, så stiller jeg meg selv lagelig til for hogg. Er det slik at vi liker best de vi er enige med? Kanskje bedømmer vi fremmede litt etter det, de vi kjenner er vi rausere med.

Som prest lever jeg av tillit. Mister folk tilliten til det jeg sier når jeg har noen radikale standpunkter? Kanskje de gjør det, men det tror jeg egentlig er en pris jeg ønsker å betale.

Troverdighet og ekthet kan nemlig ikke skilles. Jeg er ikke egentlig troverdig hvis jeg ikke står fram noenlunde som meg selv. Å bli likt og lyttet til uten at det jeg sier klinger dypt i meg selv er ikke så tilfredsstillende. Da er det ikke egentlig meg folk forholder seg til.

Jeg er fortsatt varsom hvilken arena jeg bruker til å presentere private standpunkter. I mange av funksjonene mine som prest representerer jeg slett ikke meg selv, men kirken, kristen tro og det kristne fellesskapet. Her skal det både være rom for mange slags mennesker og forankring i kristen tradisjon, dypest sett i Gud slik han viser seg i Jesus.

Men jeg har også stor tro på åpenhet. At vi får det bedre om vi står fram som vi er. At vi utvikler oss om vi tør å åpne for variasjon og uenighet. At vi kan høre sammen uten å være like. At i det som er annerledes ligger det ofte noe viktig å lære. At det er dypt usunt å holde viktige standpunkter inne. Åpenhet er sunt og nødvendig. Ikke alt som kommer fram gjennom åpenheten er riktig, men det blir ikke bedre av å bli skjult.

Derfor gleder jeg meg over å blogge. Det er herlig å feste tanker til papir, fint å gi de som er interesserte i noe av det samme som meg en anledning til å hente impulser, artig med mulighet for kommentarer og diskusjoner. Jeg har funnet noen andre gode blogger rundt omkring og kommer fortsatt til å spre min til dem jeg tror tåler en utfordring både av det ene og det andre slaget.