Katolsk teologi
I går kveld var jeg på Kyrkjetunet på Høle og hørte vår lokale katolske hyttegjest, Rolf Bowitz, sokneprest i St. Svithuns kirke i Stavanger, snakke om å være katolikk i Norge.
Jeg har hatt vanskelig for å se hvordan det går an å følge paven. Bowitz formulerte begrunnelsen for pavedømmet på en måte som gjorde det mindre provoserende. Jesus innsatte Peter som leder for kirken, pavene er hans etterfølgere, ikke som Guds stedfortredere, men som de første blant likemenn. Dermed skulle det kunne gå an å diskutere med paven og samtidig følge ham for ordningens skyld.
Det er flere ting som er spennende med katolsk teologi, selv om jeg fortsatt er inspirert av Luther i mange ting.
Katolsk teologi forankrer etikken mer i den menneskelige verden, som en slags etiske naturlover, enn hva tradisjonell norsk teologi gjør. Jeg mener at etikken er noe Gud har lagt ned i mennesket og i verden, noe som hører til i den naturlige åpenbaring, det som alle mennesker har tilgang til, og det kan katolsk teologi gi like godt uttrykk for som en del varianter av den protestantiske, selv om både katolikker og protestanter har en tendens til å overkjøre dømmekraften med tradisjonelle, åpenbarte kirkelige eller bibelske bud.
Jeg regner det fortsatt som umistelig å være frelst av Guds nåde, ved tro. Katolsk teologi kan likevel hjelpe oss protestanter med en fyldigere forståelse av trosbegrepet og kanskje også nådebegrepet, at det kristne livet hører med til troen. De samme skillene mellom katolikker og protestanter som splittet kirken på 1500-tallet er ikke like kraftige lengre, fordi vi har sett flere nyanser i Bibelen og har sett at det noen steder er språkbruk og ikke meningsforskjeller som skiller oss.
Katolikker kan også lære oss noe om verdien av den tradisjonelle gudstjenesten. Og gjøre oss mindre individualistiske og gi oss mer respekt for kirken.
Den katolske kirke forholder seg absolutt til Bibelen, men henter inn kirken som en slags autorisert fortolker.
Opplysningstiden sitter nok ganske dypt i meg. Autoriteter av alle slag har jeg en innebygd tendens til å være skeptisk til.
Et ledelsesforedrag jeg hørte sa en gang at det var lettere å få folk til å følge en beslutning eller strategi hvis de hadde fått sagt sin mening fullt ut. Det er sant, og det kan man også gjøre i den katolske kirke. En organisasjon trenger ordninger, mens folk skal ha frihet. Et slikt skille kunne nok jeg også leve med.
Men det er vanskelig for meg både å gi tradisjon og enkeltmennesker en slags guddommelig autoritet. Der stiller vi likt i utgangspunktet.
Skillene mellom kirkesamfunn er noe som hører denne verden til. Dypest sett finnes det bare en kirke, og jeg har det bra i den norske, lutherske. Men vi kan både lære av, hente impulser fra og bli mer bevisste på oss selv av å møte de andre.
Jeg har hatt vanskelig for å se hvordan det går an å følge paven. Bowitz formulerte begrunnelsen for pavedømmet på en måte som gjorde det mindre provoserende. Jesus innsatte Peter som leder for kirken, pavene er hans etterfølgere, ikke som Guds stedfortredere, men som de første blant likemenn. Dermed skulle det kunne gå an å diskutere med paven og samtidig følge ham for ordningens skyld.
Det er flere ting som er spennende med katolsk teologi, selv om jeg fortsatt er inspirert av Luther i mange ting.
Katolsk teologi forankrer etikken mer i den menneskelige verden, som en slags etiske naturlover, enn hva tradisjonell norsk teologi gjør. Jeg mener at etikken er noe Gud har lagt ned i mennesket og i verden, noe som hører til i den naturlige åpenbaring, det som alle mennesker har tilgang til, og det kan katolsk teologi gi like godt uttrykk for som en del varianter av den protestantiske, selv om både katolikker og protestanter har en tendens til å overkjøre dømmekraften med tradisjonelle, åpenbarte kirkelige eller bibelske bud.
Jeg regner det fortsatt som umistelig å være frelst av Guds nåde, ved tro. Katolsk teologi kan likevel hjelpe oss protestanter med en fyldigere forståelse av trosbegrepet og kanskje også nådebegrepet, at det kristne livet hører med til troen. De samme skillene mellom katolikker og protestanter som splittet kirken på 1500-tallet er ikke like kraftige lengre, fordi vi har sett flere nyanser i Bibelen og har sett at det noen steder er språkbruk og ikke meningsforskjeller som skiller oss.
Katolikker kan også lære oss noe om verdien av den tradisjonelle gudstjenesten. Og gjøre oss mindre individualistiske og gi oss mer respekt for kirken.
Den katolske kirke forholder seg absolutt til Bibelen, men henter inn kirken som en slags autorisert fortolker.
Opplysningstiden sitter nok ganske dypt i meg. Autoriteter av alle slag har jeg en innebygd tendens til å være skeptisk til.
Et ledelsesforedrag jeg hørte sa en gang at det var lettere å få folk til å følge en beslutning eller strategi hvis de hadde fått sagt sin mening fullt ut. Det er sant, og det kan man også gjøre i den katolske kirke. En organisasjon trenger ordninger, mens folk skal ha frihet. Et slikt skille kunne nok jeg også leve med.
Men det er vanskelig for meg både å gi tradisjon og enkeltmennesker en slags guddommelig autoritet. Der stiller vi likt i utgangspunktet.
Skillene mellom kirkesamfunn er noe som hører denne verden til. Dypest sett finnes det bare en kirke, og jeg har det bra i den norske, lutherske. Men vi kan både lære av, hente impulser fra og bli mer bevisste på oss selv av å møte de andre.
posted by Geir Skårland at 08:00
1 Comments:
Interessant å lese om ditt møte med katolsk teologi, jeg kjenner p. Bowitz ganske godt.
Til ditt korte referat av katolsk teologi, så var mye av det korrekt, men det er jo slik at katolikker også alltid har tross at vi blir frelst ufortjent av Guds nåde.
Post a Comment
<< Home