Kniv, kutt, mine fingre
Det begynte i morges da jeg noe omtåket på grunn av nattens søvn skar meg i venstre langfinger med brødkniven.
Arbeidsdagen forløp uten skader og problemer.
Nydelig vær på ettermiddagen og familien legger ut på sjøen for å fiske. Mellom Aspøy og Bergsagel biter det. Ragna veiver opp snøret, lille sønn sitter urolig på mitt fang. Krokene nærmer seg meg, Ragna spør etter kniven. Jeg leter en stund i sekken, finner ingenting, mens jeg prøver å holde lille sønn i båten. Samtidig er nå krokene kommet inn i båten, jeg haler en flott makrell over ripa, den spreller som bare det.
Mens jeg prøver 1) å holde kontroll på sønn 2) følge med på Ragna som leter etter kniven, sniker den gule plastmakken seg nær hånden min og fester haka i min høyre ringfinger. Skriket høres over hele soknet. Nå må jeg 1) fortsatt holde kontroll på sønn 2) snakke med min kone om den manglende kniven 3) FÅ KROKEN UT AV FINGEREN. Lykkes til slutt med alle tre, sønn litt ute av seg av rabalderet, fisken ligger i bøtta og jeg har fått hånden tilbake. Å kjenne at loddet drar en fiskekrok med min finger festet til seg mot det store dyp er ikke noe jeg vil anbefale amatørfiskere generelt.
Vel hjemme, kun med denne ene fisken som fangst, går Ragna og mini opp til huset for å spise kveldsmat. Jeg skal dra opp båten og prøver elegant å løfte den opp på tromlene den skal sveives opp langs. Resultatet er et plask, jeg går i vannet med beina først og de to som sitter på kaia bak meg, smiler fortsatt når jeg snur meg. ”Jeg hørte ingen som lo,” sier jeg og får svar på tysk – ”du brauchst jetzt nicht duschen”. ”Ich kann noch einmal versuchen” svarer jeg.
Fortumlet av å ha produsert en sammenhengende tysk setning rensker jeg fisken og passer omhyggelig på å ikke kutte meg i låret mens jeg sløyer. Sakte men sikkert, dette har jeg lite erfaring med, er det bare godt makrellkjøtt igjen, og fornøyd bestemmer jeg meg for å være hyggelig mot lokale turister, og åpner en tysk konversasjon. Ikke alt er begripelig, tyskerne viser seg å være fra Groningen i Nederland, men jeg får da greie på at de har vært i Norge fem dager for å fiske, og får sagt at jeg bor på stedet. I det jeg skal snu kniven i slira, den passer, bare en vei, er det simultankapasiteten – jeg ble konstruert med begrenset og temaspesifikt RAM – tenkning og kroppskontroll er heller ikke helt rett koblet sammen hos meg, er det jeg drar kniven kjapt opp av slira og sneier tommelen godt, et kutt på godt en centimeter og inn til beinet som resulterer i såpass mye blod at omsorg for egen helse overtar det lille som er igjen av hjernekapasitet. ”winde” heter visst bandasje, får jeg med meg før jeg returner. Legevakten sier jeg kan sy og kan la være.
Tre kutt på én dag. Det gjelder å samle skadene.
Arbeidsdagen forløp uten skader og problemer.
Nydelig vær på ettermiddagen og familien legger ut på sjøen for å fiske. Mellom Aspøy og Bergsagel biter det. Ragna veiver opp snøret, lille sønn sitter urolig på mitt fang. Krokene nærmer seg meg, Ragna spør etter kniven. Jeg leter en stund i sekken, finner ingenting, mens jeg prøver å holde lille sønn i båten. Samtidig er nå krokene kommet inn i båten, jeg haler en flott makrell over ripa, den spreller som bare det.
Mens jeg prøver 1) å holde kontroll på sønn 2) følge med på Ragna som leter etter kniven, sniker den gule plastmakken seg nær hånden min og fester haka i min høyre ringfinger. Skriket høres over hele soknet. Nå må jeg 1) fortsatt holde kontroll på sønn 2) snakke med min kone om den manglende kniven 3) FÅ KROKEN UT AV FINGEREN. Lykkes til slutt med alle tre, sønn litt ute av seg av rabalderet, fisken ligger i bøtta og jeg har fått hånden tilbake. Å kjenne at loddet drar en fiskekrok med min finger festet til seg mot det store dyp er ikke noe jeg vil anbefale amatørfiskere generelt.
Vel hjemme, kun med denne ene fisken som fangst, går Ragna og mini opp til huset for å spise kveldsmat. Jeg skal dra opp båten og prøver elegant å løfte den opp på tromlene den skal sveives opp langs. Resultatet er et plask, jeg går i vannet med beina først og de to som sitter på kaia bak meg, smiler fortsatt når jeg snur meg. ”Jeg hørte ingen som lo,” sier jeg og får svar på tysk – ”du brauchst jetzt nicht duschen”. ”Ich kann noch einmal versuchen” svarer jeg.
Fortumlet av å ha produsert en sammenhengende tysk setning rensker jeg fisken og passer omhyggelig på å ikke kutte meg i låret mens jeg sløyer. Sakte men sikkert, dette har jeg lite erfaring med, er det bare godt makrellkjøtt igjen, og fornøyd bestemmer jeg meg for å være hyggelig mot lokale turister, og åpner en tysk konversasjon. Ikke alt er begripelig, tyskerne viser seg å være fra Groningen i Nederland, men jeg får da greie på at de har vært i Norge fem dager for å fiske, og får sagt at jeg bor på stedet. I det jeg skal snu kniven i slira, den passer, bare en vei, er det simultankapasiteten – jeg ble konstruert med begrenset og temaspesifikt RAM – tenkning og kroppskontroll er heller ikke helt rett koblet sammen hos meg, er det jeg drar kniven kjapt opp av slira og sneier tommelen godt, et kutt på godt en centimeter og inn til beinet som resulterer i såpass mye blod at omsorg for egen helse overtar det lille som er igjen av hjernekapasitet. ”winde” heter visst bandasje, får jeg med meg før jeg returner. Legevakten sier jeg kan sy og kan la være.
Tre kutt på én dag. Det gjelder å samle skadene.
posted by Geir Skårland at 21:38
3 Comments:
En utrolig historie, som du må ta godt vare på! De kan ikke fortelles for ofte!
Geir då!!!
... og du er satt til å passe på din sønn og snart et barn til! Foreslår at du lar Ragna kjøre bilen i tiden som kommer. Pass deg for stiger og kle deg i motorsykkelutstyr når du er ute og tråkker på tohjulingen. Støttehjul er sikkert ikke dumt. Fra nå av må du ta forhåndsregler!
Vi vil ikke miste deg.
Hilsen
Bror
det jeg var ute etter, takk
Post a Comment
<< Home