Verdien av studier
På senga leser jeg filosofihistorie.
Jeg er kommet til Giovanni Fidanza, bedre kjent som Bonaventura, som levde fra 1221-1274. Han var fransiskanermunk og professor i teologi i Paris.
F.C. Copleston, som har skrevet filosofihistorien min, kommenterer at det er pussig at en tidlig etterfølger av Frans av Assisi blir teologiprofessor. Frans ble berømt for sitt varmt hjerte, ikke for å grave seg ned i bøkene.
Copleston forklarer det slik: "But it is, of course, perfectly clear to us, as it was to Bonaventure, that an order consisting largely of priests, with a vocation which involved preaching, could not possibly fulfil its vocation unless its members, at least those who were destined for the priesthood, studied the Scriptures and theology."
Teologistudier førte med seg filosofistudier, siden teologien enda mer da enn nå hadde filosofien som en viktig samtalepartner. Copleston har også en interessant kommentar. Han sier at når man først fant ut at det var nødvendig å studere, kunne man ikke så lett sette grenser for hvor grundig. Studentene trengte nemlig flinke lærere, som kunne undervise både kommende prester og kommende professorer. Studentene måtte også være forberedt på utfordringer fra lærde mennesker og annerledes tenkende.
Teologistudier skaper samme problemer i dag. Kommende prester bruker 6 1/2 år på å utdanne seg, og tar fag som ikke virker direkte relevante for det de driver med etterpå. Verdien viser seg av og til, for eksempel når konfirmanter stiller vanskelige spørsmål, når det dukker opp mystiske prekentekster og når Da Vinci-koder plutselig spres over hele verden.
I prinsippet har Copleston og Bonaventura et viktig poeng: Som svar på ekte spørsmål kan det ikke settes grenser for hva slags studier som kreves. Når spørsmålene er gode nok og behovet reelt, må selv de frommeste sette seg på skolebenken. Det som er viktig, er å ikke bruke dette prinsippet til å forsvare status quo. Behovet for studier er tydelig, men etter mitt skjønn kan det være ganske så forskjellige studier som trengs fra en tid til en annen og fra et miljø til et annet.
Derfor er det viktig med frihet og fleksibilitet. Frihet til å stille og granske nye spørsmål, fleksibilitet til å kutte det som etter hvert har vist seg unødvendig og hente inn det nye.
Forkynnelse trenger alle slags ressurser. Det livet presten selv lever er den viktigste, og der vil det nesten alltid finnes gode kontaktpunkter for mange slags tekster. Noen ganger sender utfordringene, fra troen eller livet, oss rett inn i studérkammeret, noen av oss blir der også ganske lenge.
Jeg er kommet til Giovanni Fidanza, bedre kjent som Bonaventura, som levde fra 1221-1274. Han var fransiskanermunk og professor i teologi i Paris.
F.C. Copleston, som har skrevet filosofihistorien min, kommenterer at det er pussig at en tidlig etterfølger av Frans av Assisi blir teologiprofessor. Frans ble berømt for sitt varmt hjerte, ikke for å grave seg ned i bøkene.
Copleston forklarer det slik: "But it is, of course, perfectly clear to us, as it was to Bonaventure, that an order consisting largely of priests, with a vocation which involved preaching, could not possibly fulfil its vocation unless its members, at least those who were destined for the priesthood, studied the Scriptures and theology."
Teologistudier førte med seg filosofistudier, siden teologien enda mer da enn nå hadde filosofien som en viktig samtalepartner. Copleston har også en interessant kommentar. Han sier at når man først fant ut at det var nødvendig å studere, kunne man ikke så lett sette grenser for hvor grundig. Studentene trengte nemlig flinke lærere, som kunne undervise både kommende prester og kommende professorer. Studentene måtte også være forberedt på utfordringer fra lærde mennesker og annerledes tenkende.
Teologistudier skaper samme problemer i dag. Kommende prester bruker 6 1/2 år på å utdanne seg, og tar fag som ikke virker direkte relevante for det de driver med etterpå. Verdien viser seg av og til, for eksempel når konfirmanter stiller vanskelige spørsmål, når det dukker opp mystiske prekentekster og når Da Vinci-koder plutselig spres over hele verden.
I prinsippet har Copleston og Bonaventura et viktig poeng: Som svar på ekte spørsmål kan det ikke settes grenser for hva slags studier som kreves. Når spørsmålene er gode nok og behovet reelt, må selv de frommeste sette seg på skolebenken. Det som er viktig, er å ikke bruke dette prinsippet til å forsvare status quo. Behovet for studier er tydelig, men etter mitt skjønn kan det være ganske så forskjellige studier som trengs fra en tid til en annen og fra et miljø til et annet.
Derfor er det viktig med frihet og fleksibilitet. Frihet til å stille og granske nye spørsmål, fleksibilitet til å kutte det som etter hvert har vist seg unødvendig og hente inn det nye.
Forkynnelse trenger alle slags ressurser. Det livet presten selv lever er den viktigste, og der vil det nesten alltid finnes gode kontaktpunkter for mange slags tekster. Noen ganger sender utfordringene, fra troen eller livet, oss rett inn i studérkammeret, noen av oss blir der også ganske lenge.
posted by Geir Skårland at 17:49
0 Comments:
Post a Comment
<< Home