Ta bolig i vår fattigdom

Hvordan begynner bergprekenen?

"Salige er de som er fattige i sin ånd."

Den nye oversettelsen klinger litt rart. Jeg spekulerer på om en skulle brukt et adjektiv i stedet: "Salige er de åndelig fattige." Det er ikke så verst i forhold til gresken heller, finner jeg ut når jeg ser etter.

Og det har slått meg noen ganger, at mens vi ofte ser etter den store åndeligheten, de store opplevelsen, det velsmurte åndelige livet, de dype innsiktene, den godt bygde karakteren, så har bibelen og kristendommen også et ideal vi ikke like lett tilegner oss eller får øye på: Den åndelige fattigdommen.

At Gud er usynlig og i utgangspunktet utenfor vår rekkevidde. At vi som mennesker ikke alltid får det til, og at vi noen ganger ved å gjøre oss svært åndelige bare skaper en illusjon som dekker over reelle behov og mangler.

Derfor er det noe frigjørende med åpningen på bergprekenen: De åndelig fattige skal bli salige. De som vender seg til Gud i bønn - om det de ikke har. De som kommer til Gud som de er. De som fortsatt har plass til å ta i mot, som kan ta del i fellesskapet av alle som ikke alltid får alt til. De som kan drive med den gamle disiplinen å se og innrømme sine synder.

En av de salmene jeg bruker oftest, fordi jeg tror dette er viktig, er Svein Ellingsens "Vi rekker våre hender frem" (710 i salmeboka). Den har god balanse. Der er Gud giveren og vi får ta imot. Hendene rekkes frem som tomme skåler, livet får vi fra Gud. Den slutter med bønnen: Ta bolig i vår fattigdom, og jeg sier amen.