Pride & Prejudice
"It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife."
Perfekt balanse og kontrast er det i setningen som åpner Jane Austens "Pride and Prejudice". Flere glitrende kommentarer følger, slik at begge filmatiseringene, både BBCs og Working Titles bygger film over bok som hanske på hånd.
Hva er det med den? Den bærende karakteren er kanskje egentlig Mr. Darcy. Jane Austen lar for en gangs skyld den litt klossete sosialt, uskjemmet nøkternt arrogante, men gjennomsyret moralske og følsomme mannen få lov til å stikke av med heltinnen, som også har mye mer enn bare sjarm å spille på. Den trivelige og lette Mr. Bingley får lov å spille annenfiolin, flyfilla Lydia får så det fyker, og sleipe sjarmører à là Mr. Wickham blir forvist til Newcastle i skam.
En fengende historie, full av humor og skildringer av mennesker som tror de sier en ting, mens noe helt annet åpenlyst sies mellom linjene. Ta for eksempel Mr. Collins.
Jeg tenker av og til med meg selv at så lenge disse filmene fortsetter å gripe folk er det håp for verden. Her er det ikke Sin City, livet mellom laknene med ens neste(s)? ektefelle eller menns kvalifikasjoner som spesialagenter som fenger, det er enkel, menneskelig kontakt som skinner gjennom de stramme formene i den engelske overklassen og det er herlig å se. 10 poeng til historien, 9 til BBCs TV-serie og en sterk 8er til den siste, med et pluss for passende skuespillere, fotografering som The Lord of the Rings og en sterk samtale mellom Lizzy og Mr. Bennet på slutten, som ikke gir mindre mening når en selv har blitt foreldre.
Det eneste fryktelige er den norske oversettelsen av tittelen: "Pride & Prejudice" er like elegant som fortellingen, "Stolthet og fordom" kler ikke filmen i det hele tatt, selv om meningen er det samme.
Perfekt balanse og kontrast er det i setningen som åpner Jane Austens "Pride and Prejudice". Flere glitrende kommentarer følger, slik at begge filmatiseringene, både BBCs og Working Titles bygger film over bok som hanske på hånd.
Hva er det med den? Den bærende karakteren er kanskje egentlig Mr. Darcy. Jane Austen lar for en gangs skyld den litt klossete sosialt, uskjemmet nøkternt arrogante, men gjennomsyret moralske og følsomme mannen få lov til å stikke av med heltinnen, som også har mye mer enn bare sjarm å spille på. Den trivelige og lette Mr. Bingley får lov å spille annenfiolin, flyfilla Lydia får så det fyker, og sleipe sjarmører à là Mr. Wickham blir forvist til Newcastle i skam.
En fengende historie, full av humor og skildringer av mennesker som tror de sier en ting, mens noe helt annet åpenlyst sies mellom linjene. Ta for eksempel Mr. Collins.
Jeg tenker av og til med meg selv at så lenge disse filmene fortsetter å gripe folk er det håp for verden. Her er det ikke Sin City, livet mellom laknene med ens neste(s)? ektefelle eller menns kvalifikasjoner som spesialagenter som fenger, det er enkel, menneskelig kontakt som skinner gjennom de stramme formene i den engelske overklassen og det er herlig å se. 10 poeng til historien, 9 til BBCs TV-serie og en sterk 8er til den siste, med et pluss for passende skuespillere, fotografering som The Lord of the Rings og en sterk samtale mellom Lizzy og Mr. Bennet på slutten, som ikke gir mindre mening når en selv har blitt foreldre.
Det eneste fryktelige er den norske oversettelsen av tittelen: "Pride & Prejudice" er like elegant som fortellingen, "Stolthet og fordom" kler ikke filmen i det hele tatt, selv om meningen er det samme.
posted by Geir Skårland at 23:15
0 Comments:
Post a Comment
<< Home