Og da jeg kom i form ble jeg fryktelig arrogant.
Siden april har jeg syklet til jobben.
Ikke hver dag, det er 3,5 mil fram og tilbake, men et par ganger i uken, i tillegg til andre små og lengre turer.
Opp bakkene merker jeg at det er litt mer saft i beina. Siden jeg begynte har jeg gledet meg til å begynne å sykle forbi noen.
Her om dagen, på vei opp en lang bakke, viste det seg endelig at det var en syklist jeg tok innpå. Syklister uten treningstøy, til og med en eldre mann i mopedbil, har jeg passert tidligere, men stor takk til 50-åringen som ikke kostet på mer enn at jeg fikk gleden av å trø forbi opp mot toppen før Bergsagel.
Forbikjøringen det tok flere dager å komme over var denne. På tur med lille sønn i barnesete begynner han å bli irritabel. På vei opp fra Ims kommer det en syklist på treningstur på vei nedover. Jeg trør noen meter til, men uansett er det på tide å snu. Det er nok en 100 meter mellom oss i det vi begynner å sykle i samme retning.
Hvor mange mil han hadde i kroppen vites ikke, men muligheten åpenbarer seg og langs Hølelia, seiler småbarnsfaren forbi med sønn på brettet, og kommenterer at ”vi må hjem å bade”. Det var ment hyggelig, men kunne jo høres en smule ironisk og hovent ut.
Kommende forbipasseringer vil bli foretatt med større ydmykhet, men for én som sjelden har ligget først i feltet, og nok knapt kommer til å gjøre det heretter heller, blir nok de neste bevisene på at jeg ikke lenger er sist i køen ledsaget av tvilsom, men ekte glede.
Ikke hver dag, det er 3,5 mil fram og tilbake, men et par ganger i uken, i tillegg til andre små og lengre turer.
Opp bakkene merker jeg at det er litt mer saft i beina. Siden jeg begynte har jeg gledet meg til å begynne å sykle forbi noen.
Her om dagen, på vei opp en lang bakke, viste det seg endelig at det var en syklist jeg tok innpå. Syklister uten treningstøy, til og med en eldre mann i mopedbil, har jeg passert tidligere, men stor takk til 50-åringen som ikke kostet på mer enn at jeg fikk gleden av å trø forbi opp mot toppen før Bergsagel.
Forbikjøringen det tok flere dager å komme over var denne. På tur med lille sønn i barnesete begynner han å bli irritabel. På vei opp fra Ims kommer det en syklist på treningstur på vei nedover. Jeg trør noen meter til, men uansett er det på tide å snu. Det er nok en 100 meter mellom oss i det vi begynner å sykle i samme retning.
Hvor mange mil han hadde i kroppen vites ikke, men muligheten åpenbarer seg og langs Hølelia, seiler småbarnsfaren forbi med sønn på brettet, og kommenterer at ”vi må hjem å bade”. Det var ment hyggelig, men kunne jo høres en smule ironisk og hovent ut.
Kommende forbipasseringer vil bli foretatt med større ydmykhet, men for én som sjelden har ligget først i feltet, og nok knapt kommer til å gjøre det heretter heller, blir nok de neste bevisene på at jeg ikke lenger er sist i køen ledsaget av tvilsom, men ekte glede.
posted by Geir Skårland at 17:20
0 Comments:
Post a Comment
<< Home