Drømmefall

Jeg er nettopp ferdig med Drømmefall, oppfølgeren til Den lengste reisen, som var et flott eventyrspill.

Drømmefall har fine bilder, er lett å spille og en historie med mange gode tendenser. Det er ikke like mye unødvendig dialog som i Den lengste reisen, men likevel er oppfølgeren svakere enn spill nummer én.

For det første er det for lett. Det var bare én gang i løpet av hele spillet jeg virkelig sto fast, og det er egentlig for lite. På de fleste gåtene ligger løsningen i dagen. Problemet er at miljøet ikke er interaktivt nok - de vesentlige elementene lyser opp så fort du passerer dem.

Historien, som visst nok skal kunne ta flere retninger, er også for lineær. For mye av den er styrt, slik at det blir mer som å se film enn å velge retning selv.

Den slutten jeg fikk var jeg også langt fra fornøyd med. Det var moro å spille, men alt i alt tror jeg dette spillet hadde hatt godt av et åpnere grunnkonsept, mot til å utfordre mer og noen utenforstående til å være med på å redigere historien.