Zatoichi

Tja.

Denne samuraifilmen fra 2003, basert på en klassisk japansk legende, tok jeg opp fra Canal +. Samuraier pleier være stilig, internasjonal film likeså.

Dette er dystert. Og brutalt. Velfortjent 18-års grense, med blod som spruter og scener som passer godt inn i klisjéen om menn som faller som fluer.

Hovedpersonen, den blinde mannen som bare med hørsel, lukt og intuisjon blir en legende med sverdet, er sympatisk. Den middelaldrende tanta han bor hos likeså. Humor som sikkert er autentisk japansk dukker opp med jevne mellomrom.

Men det er mye grått rundt. Det regner tungt og det er ikke før slutten at historien begynner å gripe. Det føles fremmed, dette er ikke estetisk kampsport, mest rå nedslakting. Var nær ved å skrue av for å bevare sjelen, den er fortsatt hel, men det holdt bare såvidt.