Barseltid

Det er herlig og travelt å være tobarnsfar i permisjon.

Den lille ligger stort sett og sover. Og skriker når hun vil ha mat, har vondt i magen eller rett før hun sovner. Vi får kontakt. Hun er veldig glad i å bæres, og kikker, med det flakkende, rare dagersgamle blikket sitt, men jeg får følelsen av at hun liker meg.

Bortsett fra på stellebordet. Av en eller annen grunn har det blitt noen bleieskift mens hun er sulten. Hvis babyer var dommere i saker som gjaldt behov for melk, er jeg redd verden ville blitt hardt straffet.

Og så blir det masse tid med lille sønn. Masse kontakt, synging (gumball - Gubben og Gamla, mus, katt - korsang fra det lokale barnekoret, pianospilling av Hompetitten, "off ged" - Vet du hvorfor gleden er i meg) og leking med togbane. Tror han synes det er fint å ha oss begge hjemme for en gangs skyld.

Tenker i mitt stille sinn at dette ikke kvalifiserer for ordet ferie i dets rette betydning. Avslapping er det ikke, men vi har jo bedre tid, på en måte, og får vært sammen som familie, og det er jo fantastisk verdifullt.