Tårene triller

Ei stund lurte eg på om det var noko gale med meg.

Visste jo det var normalt at menn ikkje griner så mykje, men eg grein jo aldri. (Hugsar ein episode frå mitt tidlege hybelliv, då, men for nokre år sidan var eg absolutt kvalifisert til å vera jernmann på dette feltet, om enn på få andre.)

Men så - eg veit ikkje om det var med "Skjønnheten og udyret" det begynte. Men når Belle og Beast ser kvarandre i augo på slutten av Disney-filmen, så smeltar eg kvar gong. Og må halda klumpen i halsen inne.

Det blir verre og verre med åra. Slutten på Gladiatoren, når Russel Crowe skal få møte familien sin igjen og endeleg finn kvile og fred er eit sikkert klump-i-halsen augneblink.

Men etter eg fekk ungar har eg jo smelta heilt. Og her om kvelden var eg og såg "Mamma mia" på kino. Og når Meryl Streep syng "Slipping Through My Fingers", som startar med ei mor som ser barnet sitt vinka hadet når ho skal på skulen, så ser eg mi litle jente for meg som ho er no, snart to år gammal, med ei lita hand som vinkar hadet og verdas opnaste, gladaste og skjønnaste fjes, på veg til skulen.

Og kjenner at både Meryl og musikken treff akkurat det punktet i sjela der eg er skjørast. Og utan at eg har bestilt det, så er det ikkje bare klump i halsen, men noko som risler nedover frå augo mine.

Ut av skapet: Det er flott å grina på kino. Det bur jo eit hjarte der inni! Og eg har all rett i verda til å fella nokre tårer når eg tenkjer på dotter mi, og sonen min, og er ein del av den store felleskapen av menneske som kjenner hemlegdomen om å vera glad i eit anna, stort eller lite menneske.

Så kanskje eg må laga ei gruppe: "Men who cry at the movies?" Trur ikkje eg tek meg bryet. Men ikkje sjå på meg om du sit på sida av meg og det handlar om ungar, stor glede eller ekte, vanleg kjærleik på skjermen.

Det trengst ikkje meir enn ein teiknefilm før det blir gelé av meg.

The End

Jo, takk for meg her på Blogger.

Man kan bare ha én blogg, og nå har mine hyppigste kommentatorer og lesere flyttet over på MySpace. Jeg kommer etter.

Nye tanker, fra nå av på engelsk, finnes på min nye blogg på www.myspace.com/roomforlife.

Kjekt om det blir lest, der også!

Geir.

Et godt sitat

Ingeborg Midttømme, leder i presteforeningen, brukte dette sitatet på generalforsamlingen i 2006 da hun snakket om likestilling:

"Kanskje bør en ikke lenger snakke om menns makt over kvinner, men arbeidslivets makt over menn?"

Tenk på den.

Undre

Når døperen Johannes spør Jesus om han er Messias, får han til svar at Jesus gjorde under. Mange av fortellingene om Jesus i Det nye testamente er underfortellinger.

Noen har hevdet at naturlovene må være absolutte, at det ikke ville være mulig selv for Gud å gripe inn i en verden som følger egne lover.

Det er vel sånn at hvis tilværelsen for oss skal være forutsigbar nok til å være levelig, så bør ikke unntakene bli for mange. Dødelighet og naturens gang slipper vi heller ikke fra. Det er i hvert fall sånn at når naturlovene rår, så skjer det både ting vi ønsker og ting vi gjerne skulle vært uten.

Naturlovene er delvis faste relasjoner mellom årsak og virkning, og så er de generaliseringer på bakgrunn av erfaring, men jeg klarer fortsatt ikke se hvorfor ikke Gud skulle kunne gripe inn, hvis han nå en gang er Gud. Det jeg faktisk synes er vanskeligst filosofisk, er å forklare hvordan en åndelig kraft eller person kan gjøre noe i den fysiske verden. For å gjøre noe med fysiske ting trengs det en fysisk årsak.

Det ligger imidlertid i selve gudsbegrepet at han er skaper og kan, selv om han er ånd, påvirke det materielle, så det å tro på Guds mulighet til å gripe inn blir en del av selve troen på Gud, selv om det er så godt som umulig, foreløpig, å forstå akkurat hvordan det virker.

For Jesus var det et viktig tegn på at han var sendt av Gud at han gjorde under. Det var en viktig grunn til at folk begynte å tro på ham, selv om han ofte ga uttrykk for at undertro ikke var en fullstendig og ferdig tro på ham som person.

Derfor er underne viktige tegn. Under i dag er jo også et tegn på Guds eksistens, selv om vi med vår vitenskapelige bevissthet ofte er sene, men noen gang med rette, er forsiktige med å si at de er logisk endegyldige. Det er de ofte ikke, siden vi ikke kan se årsaker, bare hva som skjer.

Jeg er likevel sikker på at dersom vi hadde fått sett det Jesus gjorde, ville det blitt mye oppstyr av det, selv i 2006. Nå har vi fortellingene, og får derfor et ekstra trinn å tro på - fortellingenes troverdighet. Men at det er mulig at de er sanne, det har jeg ikke funnet noen grunn til å tvile på, og de blir et vitnesbyrd om at hvis Guds Sønn skal ha vært på jorden en gang, er det bra å begynne med å kikke på Jesus.

Nyttår

Nyttår er en forferdelig høytid.

Selskapet var koselig. Med-feirerene var allerede verifisert trivelige, serveringen flott (snickerskaka og hasselbackpotetene ytterst utmerkede) og jeg fyrte opp mine første raketter uten å ta en dynamitt-Harry og svi av det lille jeg har igjen av hår.

Allerede i ti-tida var jeg trøtt. Holdt ut til litt over ett, etter å ha sunket godt ned i kvasi-sovestilling i sofaen i lengre perioder, og fått medfølende kommentarer fra resten av selskapet.

Fikk årets første tegn på at Gud er god klokka seks morgenen etter, da lille sønn fant seg i å sove litt til - to og en halv time! Dagen etter en rangel pleier jo gå fint.

Men i dag - jeg har en nokså edruelig livsstil, tømmermennene som har bygd flere leilighetskomplekser i hodet mitt i dag har ikke blitt betalt av en eneste dråpe etanol, bare av kombinasjonen småbarnsfar og rangling. Og dataspillsøvn - aldri lurt å avslutte kvelden med et adrenalinkick, selv om det er tidlig.

For et par år siden trakk jeg den meget fornuftige konklusjonen at nyttårsfeiring bør man holde seg fra. Dessverre omfatter det også deler av veldig kjekt sosialt liv, og er dermed ikke så lett å holde, det spørs om overgangen til 2008 blir bedre, ikke minst siden jeg da skal ha gudstjeneste midt på natta.

Symbolsk sett startet jeg likevel dette året med å begynne å ta tran igjen. Så får den fornuftige døgnrytmen heller vente til kalenderskiftet har satt seg. Hodet henger igjen i ifjor.

Lys i kjekkå

Lille sønn har begynt å oppdage Bibelen.

"Josef", roper han. "Josef." Josef ligger og drømmer bak en side, om kornbånd og knelende brødre. "Josef."

"Josef tøtte". Josef er trøtt. "Josef bila". Josef hviler. "Josef inge sutt og basse". Josef sover, i motsetning til ham selv, uten bamse og tutt.

Det der med at Josef var trett og hviler kom han på helt selv. Jeg hjalp ham litt med det der med tutt og bamse.

Når vi er ute og går tur er det et sted han skal. "Lys i kjerkå". Utelampa på Høle kyrkje er det mest fascinerende i hele bygda. Han forteller med begeistring i stemmen hver gang han har vært på tur om lyset er av eller på. "Lyset gjømma" sier han hver gang vi går rundt svingen og lyset blir bårte. "Fine" "Dor". Kirken er fin og stor.

Bibelhistorien blir litt vridd og vendt. Goliat er foreløpig en av heltene. Det snur seg etterhvert, sikkert, når fortellerperspektivet tar over, men foreløpig er det bare moro å lete blant bildene. Og kjekt for far og se de fortellingene som bor i min sjel med helt nye øyne.

Den store hjelpeløsheten

Nå er babyen blitt sju uker, og magien er der absolutt når jeg holder henne, ser det lille fjeset bevege seg, kjenne meg igjen, komme med noen lyder som likner på kommunikasjon.

Vi begynner å kjenne hverandre. Vi er i gang.

På vei dit - det har gått fint. Men jeg har absolutt, der hun har ligget og skreket på stellebordet, og jeg ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe, og skrikingen har vart og vart, så har jeg vært i kontakt med det som for meg er kjernen i far-til-baby frustrasjonen, nemlig den store hjelpeløsheten.

Det er ikke arbeidet som er det verste. Heller ikke den forkortede nattesøvnen. Det er det at det i baby-tilværelsen finnes øyeblikk der hun skriker og ikke har det noe godt og hjertet rives med, ørene fylles av ur-smerte (som kanskje ikke alltid stikker så dypt, men hvem hører vel det i øyeblikket) og alt roper på løsning nå.

Det er godt mamma er i nærheten og at det ofte er mat det gjelder. Men inntil da er det bare å holde ut og vite hva det er: Det intense ønsket om å løse det, uten å kunne.

Sin City

Dette er en veldig god film.

Replikkene er knappe og treffende. Filmingen er stilig.

Historien er god.

Der stopper det likevel. For selv om innpakninga, og utførelsen er av ypperste klasse, og selv om filmen tar parti for de gode mot de onde, så blir dette dypt alvor og stor nød som underholdning.

Sin City er et sted der de pedofile blir beskyttet av politiet. Der de hederlige aldri er trygge. Der kvinner selger seg og lar seg bruke, uten at øynene speiler hva som skjer med sjela.

Skurkene får som de fortjener, og slik skulle vel det hele gå opp, men de gode vinner først og fremst fordi de er sterke og smarte, og på veien til sluttpunktet har vi sett så mye forferdelig og brutalt at det er godt å forlate byen og hele dens vesen.

At filmen er god skal ingen tvile på. Som alltid mener jeg at det ikke i seg selv er galt å se en film, men bortsett fra det tekniske satt jeg bare litt betenkt igjen. Og egentlig skuffet.

Bride and Prejudice

Fornøyelig og energisk.

Det første adjektivet passer på BBC-versjonen av Jane Austens roman. Det siste ikke.

Men det er denne indiske moderniseringen av fortellingen om Darcy, og i dette tilfellet, Lalita. For de som kan bakgrunnshistorien er det lett å følge med.

Her blir romansen krydret med indisk dans, ei selvstendig jente og en amerikaner jeg kanskje synes blir for liten til rolla som Darcy.

Noen scener her er uforglemmelige. Åpningen på filmen er et lite fyrverkeri. Mary's famlende pianospill fra Pride & Prejudice erstattes av "The Cobra Dance", som rett og slett må oppleves. Kholi Saab overgår Mr. Collins i manglende selvinnsikt, døtrenes far er ikke like vemodig, dessverre, som Mr. Bennet, mora har antennene litt høyere oppe, og det er jo synd?

Moderniseringen fungerer, settingen er fascinerende. Ser gjerne filmen igjen. Den har ikke satset på dybde, men flyter godt på humor og livslyst.

Fra kunst til krykker

Torsdag kveld spilte jeg fotball på KRIK, sammen med mange konfirmanter.

Jeg var nok ikke så god da jeg var yngre, men vi spilte masse fotball. Det hender jeg får det til på små flater og ser en fin pasning, og som voksen sammen med fjortenåringer faller jeg i hvert fall ikke gjennom.

Litt uti kampen, gutter mot jenter, som guttene dominerer klart, selv om jentene er gode og spiller godt sammen, er jeg midt på banen. En ball nærmer seg mitt område. Intuitivt hopper jeg opp i lufta og prøver å dempe ballen med yttersida av foten, et godt stykke ut fra kroppen. Det ser jo fint ut når det lykkes.

Denne gangen var det nok nærmere mesterverket mitt fra turntesten på gymnaset, som ble døpt "skutt måke". Armer og bein flakset i alle retninger og kontakten med gulvet kom tidligere enn jeg hadde tenkt.

Jeg tror fotbladet gjorde en ufrivillig piruett, i en retning det ikke er laget for. Kampen fortsatte, jeg ble sittende, uten smerter, men også uten særlig evne til å gå.

Der er jeg nå. Halter litt, men har kjøpt mitt første par krykker og har vært hos legen og fått greie på at dette nok går fort over, men at det var en uvanlig skadevariant.

Ocean's Twelve

Rot. Dårlig planlagt.

Ocean's Eleven er stilig. Den har jeg sett to ganger. Den har litt av det samme som den første Mission Impossible-filmen - tekniske finesser brukt riktig, slik at du blir fascinert, men ikke føler du befinner deg på et NASA-seminar uten å være tekno-fanatiker.

George Clooney og Brad Pitt er også et godt utgangspunkt, men i Ocean's Twelve blir det alt for mange stjerner og personer. Figurene fungerer ikke sammen, og når Bruce Willis dukker opp blir det som et kjendisprogram, ikke en film.

Av handlingen er det nok meningen at vi skal forvirres og lure på hva som egentlig skjer, men alle vendingene gjør at filmen faktisk blir stillestående. Den ene overraskelsen etter den andre slår beina under det jeg hadde rukket å bli interessert i.

Midt i er det en del klossete forsøk på å lage en actionkomedie om til et drama. Indre dynamikk mellom de elleve-tolv i Ocean's gjeng er bare frustrerende. For mye dialog som aldri kommer noe sted.

Jeg var glad da filmen var ferdig, men syntes samtidig den inneholdt gode idéer. Den kunne vært reddet hvis man hadde snudd litt om på rekkefølgen problemene blir presentert i.

- Introdusér "The Nighthawk" fra begynnelsen, eventuelt med Le Marc i skyggen.
- Så kan skygge-Le Marcs konflikt med kona vises fram. Eventuelt uten datter.
- Rulletekst - der scenene med hva de elleve gjør nå kan kortes ned og danne bakgrunnen.
- Nighthawk varsler Benedict.
- Pitt og Clooney avslører sin egen plan fra begynnelsen
- Kineseren må utføre det stuntet Nighthawk gjorde mellom laserstrålene (filmens høydepunkt)
- Zeta-Jones kommer på banen

Så kan man la det skure og gå, med spenning i bagasjen og uten å være for sent ute med å gi slutten mening. Dårlig skrevet, middels gjennomført, absolutt nok med Eleven, men lag gjerne Thirteen - med en annen regissør og manusforfatter.

Barseltid

Det er herlig og travelt å være tobarnsfar i permisjon.

Den lille ligger stort sett og sover. Og skriker når hun vil ha mat, har vondt i magen eller rett før hun sovner. Vi får kontakt. Hun er veldig glad i å bæres, og kikker, med det flakkende, rare dagersgamle blikket sitt, men jeg får følelsen av at hun liker meg.

Bortsett fra på stellebordet. Av en eller annen grunn har det blitt noen bleieskift mens hun er sulten. Hvis babyer var dommere i saker som gjaldt behov for melk, er jeg redd verden ville blitt hardt straffet.

Og så blir det masse tid med lille sønn. Masse kontakt, synging (gumball - Gubben og Gamla, mus, katt - korsang fra det lokale barnekoret, pianospilling av Hompetitten, "off ged" - Vet du hvorfor gleden er i meg) og leking med togbane. Tror han synes det er fint å ha oss begge hjemme for en gangs skyld.

Tenker i mitt stille sinn at dette ikke kvalifiserer for ordet ferie i dets rette betydning. Avslapping er det ikke, men vi har jo bedre tid, på en måte, og får vært sammen som familie, og det er jo fantastisk verdifullt.