Motstand
Jesus sa, mot slutten av åpningen av bergprekenen, at de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld er salige, fordi de vil få del i himmelriket og få lønn der.
Det virker som Jesus selv noen ganger ble overrasket over hvor stor motstand han møtte. Dersom Det nye testamente er historien om hvordan Gud kommer til jorden, er et av poengene at han ikke blir tatt spesielt godt imot. Det ender med korsfestelse. En annen gang sier han noe slikt til disiplene: "Når det går slik som dette med det grønne treet (meg) hvordan vil det ikke da gå med det tørre (dere)."
Alt dette viser at det er umulig å bruke både motstand og oppslutning som kriterium på sannhet. Noen ganger viser stor oppslutning at man er på sporet av noe, mens andre ganger følger mengden det tradisjonelle og komfortable, eller det som blir en god fluktrute fra ubehagelige sannheter. Andre ganger begynner et lite mindretall med noe som viser seg å bli veldig bra, andre ganger igjen holder noen fast på galskapen lenge etter den er gått ut på dato.
Hva som er sant og godt kan vi bare finne ut med å tenke, føle, leve og prøve. Når vi så tror at vi har kommet fram til noe viktig og rett og møter motstand, kan det likevel være godt å tenke på det Jesus sa, at å stå for det vi tenker er rettferdig og godt ikke nødvendigvis alltid vil skaffe oss applaus, av og til blir det motsatt, men uansett loves vi altså et himmelrike der ting vil falle på plass.
Stå på, med andre ord, for det du tror på og mener er sant. Motstand verken beviser eller avkrefter at du er på rett spor, men det er uansett noe som noen ganger må tåles. Og da er vi i godt selskap, med både profeter og vanvittige fra nå og tidligere tider...
Det virker som Jesus selv noen ganger ble overrasket over hvor stor motstand han møtte. Dersom Det nye testamente er historien om hvordan Gud kommer til jorden, er et av poengene at han ikke blir tatt spesielt godt imot. Det ender med korsfestelse. En annen gang sier han noe slikt til disiplene: "Når det går slik som dette med det grønne treet (meg) hvordan vil det ikke da gå med det tørre (dere)."
Alt dette viser at det er umulig å bruke både motstand og oppslutning som kriterium på sannhet. Noen ganger viser stor oppslutning at man er på sporet av noe, mens andre ganger følger mengden det tradisjonelle og komfortable, eller det som blir en god fluktrute fra ubehagelige sannheter. Andre ganger begynner et lite mindretall med noe som viser seg å bli veldig bra, andre ganger igjen holder noen fast på galskapen lenge etter den er gått ut på dato.
Hva som er sant og godt kan vi bare finne ut med å tenke, føle, leve og prøve. Når vi så tror at vi har kommet fram til noe viktig og rett og møter motstand, kan det likevel være godt å tenke på det Jesus sa, at å stå for det vi tenker er rettferdig og godt ikke nødvendigvis alltid vil skaffe oss applaus, av og til blir det motsatt, men uansett loves vi altså et himmelrike der ting vil falle på plass.
Stå på, med andre ord, for det du tror på og mener er sant. Motstand verken beviser eller avkrefter at du er på rett spor, men det er uansett noe som noen ganger må tåles. Og da er vi i godt selskap, med både profeter og vanvittige fra nå og tidligere tider...
posted by Geir Skårland at 12:40
2 Comments:
Ja, nå har jeg nettopp lest en roman (!) om en kineser og en amerikaner som utveksler liv og tro med hverandre (Endelig hjemme av Randy Alcorn). Forfølgelse blir blant annet et tema der. Ettersom jeg tror at Gud har en egen vilje med våre liv, blir det et tema å ikke alltid leve livet slik vi ønsker. Noen ganger tror jeg det medfører å måtte vandre mot strømmen. Å ta opp sitt kors, betyr jo nettopp å vandre mot det naturlige. Det er naturstridig, og koster derfor.
... men når alt kommer til alt, - så har jeg det ikke så forferdelig vondt. Kanskje noe er galt? Eller kunne vært bedre? I forhold til Gud? Jeg søker svar!
Vel hjem fra ferie! Håper dere har hatt det fint!
Du beskriver godt hvordan vi på mange måter ender opp med å måtte ta ansvar for våre egne liv og holdninger. De man omgir seg med har selvfølgelig stor innvirkning på hva vi ender opp med å tenke og tro. Dette kan være riktig eller galt, men når alt kommer til alt er det bare JEG som lever mitt liv. Tenker noen ganger at Gud kanskje ikke er så opptatt av hva vi mener. Kanskje er han mer opptatt av at vi er der for hverandre, deler med hverandre, strekker ut en hånd når andre slår den bort, tar hånd om hverandre når vi har det vondt og vanskelig og deler gleden når det er glede å dele?
Post a Comment
<< Home