Geirs tenkekrok

Tårene triller

2008-07-16T23:56:00.000+02:00

Ei stund lurte eg på om det var noko gale med meg.

Visste jo det var normalt at menn ikkje griner så mykje, men eg grein jo aldri. (Hugsar ein episode frå mitt tidlege hybelliv, då, men for nokre år sidan var eg absolutt kvalifisert til å vera jernmann på dette feltet, om enn på få andre.)

Men så - eg veit ikkje om det var med "Skjønnheten og udyret" det begynte. Men når Belle og Beast ser kvarandre i augo på slutten av Disney-filmen, så smeltar eg kvar gong. Og må halda klumpen i halsen inne.

Det blir verre og verre med åra. Slutten på Gladiatoren, når Russel Crowe skal få møte familien sin igjen og endeleg finn kvile og fred er eit sikkert klump-i-halsen augneblink.

Men etter eg fekk ungar har eg jo smelta heilt. Og her om kvelden var eg og såg "Mamma mia" på kino. Og når Meryl Streep syng "Slipping Through My Fingers", som startar med ei mor som ser barnet sitt vinka hadet når ho skal på skulen, så ser eg mi litle jente for meg som ho er no, snart to år gammal, med ei lita hand som vinkar hadet og verdas opnaste, gladaste og skjønnaste fjes, på veg til skulen.

Og kjenner at både Meryl og musikken treff akkurat det punktet i sjela der eg er skjørast. Og utan at eg har bestilt det, så er det ikkje bare klump i halsen, men noko som risler nedover frå augo mine.

Ut av skapet: Det er flott å grina på kino. Det bur jo eit hjarte der inni! Og eg har all rett i verda til å fella nokre tårer når eg tenkjer på dotter mi, og sonen min, og er ein del av den store felleskapen av menneske som kjenner hemlegdomen om å vera glad i eit anna, stort eller lite menneske.

Så kanskje eg må laga ei gruppe: "Men who cry at the movies?" Trur ikkje eg tek meg bryet. Men ikkje sjå på meg om du sit på sida av meg og det handlar om ungar, stor glede eller ekte, vanleg kjærleik på skjermen.

Det trengst ikkje meir enn ein teiknefilm før det blir gelé av meg.

The End

2007-02-09T10:33:00.000+01:00

Jo, takk for meg her på Blogger.

Man kan bare ha én blogg, og nå har mine hyppigste kommentatorer og lesere flyttet over på MySpace. Jeg kommer etter.

Nye tanker, fra nå av på engelsk, finnes på min nye blogg på www.myspace.com/roomforlife.

Kjekt om det blir lest, der også!

Geir.

Et godt sitat

2007-01-10T10:40:00.000+01:00

Ingeborg Midttømme, leder i presteforeningen, brukte dette sitatet på generalforsamlingen i 2006 da hun snakket om likestilling:

"Kanskje bør en ikke lenger snakke om menns makt over kvinner, men arbeidslivets makt over menn?"

Tenk på den.

Undre

2007-01-04T07:40:00.000+01:00

Når døperen Johannes spør Jesus om han er Messias, får han til svar at Jesus gjorde under. Mange av fortellingene om Jesus i Det nye testamente er underfortellinger.

Noen har hevdet at naturlovene må være absolutte, at det ikke ville være mulig selv for Gud å gripe inn i en verden som følger egne lover.

Det er vel sånn at hvis tilværelsen for oss skal være forutsigbar nok til å være levelig, så bør ikke unntakene bli for mange. Dødelighet og naturens gang slipper vi heller ikke fra. Det er i hvert fall sånn at når naturlovene rår, så skjer det både ting vi ønsker og ting vi gjerne skulle vært uten.

Naturlovene er delvis faste relasjoner mellom årsak og virkning, og så er de generaliseringer på bakgrunn av erfaring, men jeg klarer fortsatt ikke se hvorfor ikke Gud skulle kunne gripe inn, hvis han nå en gang er Gud. Det jeg faktisk synes er vanskeligst filosofisk, er å forklare hvordan en åndelig kraft eller person kan gjøre noe i den fysiske verden. For å gjøre noe med fysiske ting trengs det en fysisk årsak.

Det ligger imidlertid i selve gudsbegrepet at han er skaper og kan, selv om han er ånd, påvirke det materielle, så det å tro på Guds mulighet til å gripe inn blir en del av selve troen på Gud, selv om det er så godt som umulig, foreløpig, å forstå akkurat hvordan det virker.

For Jesus var det et viktig tegn på at han var sendt av Gud at han gjorde under. Det var en viktig grunn til at folk begynte å tro på ham, selv om han ofte ga uttrykk for at undertro ikke var en fullstendig og ferdig tro på ham som person.

Derfor er underne viktige tegn. Under i dag er jo også et tegn på Guds eksistens, selv om vi med vår vitenskapelige bevissthet ofte er sene, men noen gang med rette, er forsiktige med å si at de er logisk endegyldige. Det er de ofte ikke, siden vi ikke kan se årsaker, bare hva som skjer.

Jeg er likevel sikker på at dersom vi hadde fått sett det Jesus gjorde, ville det blitt mye oppstyr av det, selv i 2006. Nå har vi fortellingene, og får derfor et ekstra trinn å tro på - fortellingenes troverdighet. Men at det er mulig at de er sanne, det har jeg ikke funnet noen grunn til å tvile på, og de blir et vitnesbyrd om at hvis Guds Sønn skal ha vært på jorden en gang, er det bra å begynne med å kikke på Jesus.

Nyttår

2007-01-02T19:18:00.000+01:00

Nyttår er en forferdelig høytid.

Selskapet var koselig. Med-feirerene var allerede verifisert trivelige, serveringen flott (snickerskaka og hasselbackpotetene ytterst utmerkede) og jeg fyrte opp mine første raketter uten å ta en dynamitt-Harry og svi av det lille jeg har igjen av hår.

Allerede i ti-tida var jeg trøtt. Holdt ut til litt over ett, etter å ha sunket godt ned i kvasi-sovestilling i sofaen i lengre perioder, og fått medfølende kommentarer fra resten av selskapet.

Fikk årets første tegn på at Gud er god klokka seks morgenen etter, da lille sønn fant seg i å sove litt til - to og en halv time! Dagen etter en rangel pleier jo gå fint.

Men i dag - jeg har en nokså edruelig livsstil, tømmermennene som har bygd flere leilighetskomplekser i hodet mitt i dag har ikke blitt betalt av en eneste dråpe etanol, bare av kombinasjonen småbarnsfar og rangling. Og dataspillsøvn - aldri lurt å avslutte kvelden med et adrenalinkick, selv om det er tidlig.

For et par år siden trakk jeg den meget fornuftige konklusjonen at nyttårsfeiring bør man holde seg fra. Dessverre omfatter det også deler av veldig kjekt sosialt liv, og er dermed ikke så lett å holde, det spørs om overgangen til 2008 blir bedre, ikke minst siden jeg da skal ha gudstjeneste midt på natta.

Symbolsk sett startet jeg likevel dette året med å begynne å ta tran igjen. Så får den fornuftige døgnrytmen heller vente til kalenderskiftet har satt seg. Hodet henger igjen i ifjor.

Lys i kjekkå

2006-12-01T21:09:00.000+01:00

Lille sønn har begynt å oppdage Bibelen.

"Josef", roper han. "Josef." Josef ligger og drømmer bak en side, om kornbånd og knelende brødre. "Josef."

"Josef tøtte". Josef er trøtt. "Josef bila". Josef hviler. "Josef inge sutt og basse". Josef sover, i motsetning til ham selv, uten bamse og tutt.

Det der med at Josef var trett og hviler kom han på helt selv. Jeg hjalp ham litt med det der med tutt og bamse.

Når vi er ute og går tur er det et sted han skal. "Lys i kjerkå". Utelampa på Høle kyrkje er det mest fascinerende i hele bygda. Han forteller med begeistring i stemmen hver gang han har vært på tur om lyset er av eller på. "Lyset gjømma" sier han hver gang vi går rundt svingen og lyset blir bårte. "Fine" "Dor". Kirken er fin og stor.

Bibelhistorien blir litt vridd og vendt. Goliat er foreløpig en av heltene. Det snur seg etterhvert, sikkert, når fortellerperspektivet tar over, men foreløpig er det bare moro å lete blant bildene. Og kjekt for far og se de fortellingene som bor i min sjel med helt nye øyne.

Den store hjelpeløsheten

2006-11-17T19:53:00.001+01:00

Nå er babyen blitt sju uker, og magien er der absolutt når jeg holder henne, ser det lille fjeset bevege seg, kjenne meg igjen, komme med noen lyder som likner på kommunikasjon.

Vi begynner å kjenne hverandre. Vi er i gang.

På vei dit - det har gått fint. Men jeg har absolutt, der hun har ligget og skreket på stellebordet, og jeg ikke kan gjøre noen ting for å hjelpe, og skrikingen har vart og vart, så har jeg vært i kontakt med det som for meg er kjernen i far-til-baby frustrasjonen, nemlig den store hjelpeløsheten.

Det er ikke arbeidet som er det verste. Heller ikke den forkortede nattesøvnen. Det er det at det i baby-tilværelsen finnes øyeblikk der hun skriker og ikke har det noe godt og hjertet rives med, ørene fylles av ur-smerte (som kanskje ikke alltid stikker så dypt, men hvem hører vel det i øyeblikket) og alt roper på løsning nå.

Det er godt mamma er i nærheten og at det ofte er mat det gjelder. Men inntil da er det bare å holde ut og vite hva det er: Det intense ønsket om å løse det, uten å kunne.

Sin City

2006-11-17T19:53:00.000+01:00

Dette er en veldig god film.

Replikkene er knappe og treffende. Filmingen er stilig.

Historien er god.

Der stopper det likevel. For selv om innpakninga, og utførelsen er av ypperste klasse, og selv om filmen tar parti for de gode mot de onde, så blir dette dypt alvor og stor nød som underholdning.

Sin City er et sted der de pedofile blir beskyttet av politiet. Der de hederlige aldri er trygge. Der kvinner selger seg og lar seg bruke, uten at øynene speiler hva som skjer med sjela.

Skurkene får som de fortjener, og slik skulle vel det hele gå opp, men de gode vinner først og fremst fordi de er sterke og smarte, og på veien til sluttpunktet har vi sett så mye forferdelig og brutalt at det er godt å forlate byen og hele dens vesen.

At filmen er god skal ingen tvile på. Som alltid mener jeg at det ikke i seg selv er galt å se en film, men bortsett fra det tekniske satt jeg bare litt betenkt igjen. Og egentlig skuffet.

Bride and Prejudice

2006-11-13T21:57:00.000+01:00

Fornøyelig og energisk.

Det første adjektivet passer på BBC-versjonen av Jane Austens roman. Det siste ikke.

Men det er denne indiske moderniseringen av fortellingen om Darcy, og i dette tilfellet, Lalita. For de som kan bakgrunnshistorien er det lett å følge med.

Her blir romansen krydret med indisk dans, ei selvstendig jente og en amerikaner jeg kanskje synes blir for liten til rolla som Darcy.

Noen scener her er uforglemmelige. Åpningen på filmen er et lite fyrverkeri. Mary's famlende pianospill fra Pride & Prejudice erstattes av "The Cobra Dance", som rett og slett må oppleves. Kholi Saab overgår Mr. Collins i manglende selvinnsikt, døtrenes far er ikke like vemodig, dessverre, som Mr. Bennet, mora har antennene litt høyere oppe, og det er jo synd?

Moderniseringen fungerer, settingen er fascinerende. Ser gjerne filmen igjen. Den har ikke satset på dybde, men flyter godt på humor og livslyst.

Fra kunst til krykker

2006-11-03T19:27:00.000+01:00

Torsdag kveld spilte jeg fotball på KRIK, sammen med mange konfirmanter.

Jeg var nok ikke så god da jeg var yngre, men vi spilte masse fotball. Det hender jeg får det til på små flater og ser en fin pasning, og som voksen sammen med fjortenåringer faller jeg i hvert fall ikke gjennom.

Litt uti kampen, gutter mot jenter, som guttene dominerer klart, selv om jentene er gode og spiller godt sammen, er jeg midt på banen. En ball nærmer seg mitt område. Intuitivt hopper jeg opp i lufta og prøver å dempe ballen med yttersida av foten, et godt stykke ut fra kroppen. Det ser jo fint ut når det lykkes.

Denne gangen var det nok nærmere mesterverket mitt fra turntesten på gymnaset, som ble døpt "skutt måke". Armer og bein flakset i alle retninger og kontakten med gulvet kom tidligere enn jeg hadde tenkt.

Jeg tror fotbladet gjorde en ufrivillig piruett, i en retning det ikke er laget for. Kampen fortsatte, jeg ble sittende, uten smerter, men også uten særlig evne til å gå.

Der er jeg nå. Halter litt, men har kjøpt mitt første par krykker og har vært hos legen og fått greie på at dette nok går fort over, men at det var en uvanlig skadevariant.

Ocean's Twelve

2006-10-12T09:15:00.000+02:00

Rot. Dårlig planlagt.

Ocean's Eleven er stilig. Den har jeg sett to ganger. Den har litt av det samme som den første Mission Impossible-filmen - tekniske finesser brukt riktig, slik at du blir fascinert, men ikke føler du befinner deg på et NASA-seminar uten å være tekno-fanatiker.

George Clooney og Brad Pitt er også et godt utgangspunkt, men i Ocean's Twelve blir det alt for mange stjerner og personer. Figurene fungerer ikke sammen, og når Bruce Willis dukker opp blir det som et kjendisprogram, ikke en film.

Av handlingen er det nok meningen at vi skal forvirres og lure på hva som egentlig skjer, men alle vendingene gjør at filmen faktisk blir stillestående. Den ene overraskelsen etter den andre slår beina under det jeg hadde rukket å bli interessert i.

Midt i er det en del klossete forsøk på å lage en actionkomedie om til et drama. Indre dynamikk mellom de elleve-tolv i Ocean's gjeng er bare frustrerende. For mye dialog som aldri kommer noe sted.

Jeg var glad da filmen var ferdig, men syntes samtidig den inneholdt gode idéer. Den kunne vært reddet hvis man hadde snudd litt om på rekkefølgen problemene blir presentert i.

- Introdusér "The Nighthawk" fra begynnelsen, eventuelt med Le Marc i skyggen.
- Så kan skygge-Le Marcs konflikt med kona vises fram. Eventuelt uten datter.
- Rulletekst - der scenene med hva de elleve gjør nå kan kortes ned og danne bakgrunnen.
- Nighthawk varsler Benedict.
- Pitt og Clooney avslører sin egen plan fra begynnelsen
- Kineseren må utføre det stuntet Nighthawk gjorde mellom laserstrålene (filmens høydepunkt)
- Zeta-Jones kommer på banen

Så kan man la det skure og gå, med spenning i bagasjen og uten å være for sent ute med å gi slutten mening. Dårlig skrevet, middels gjennomført, absolutt nok med Eleven, men lag gjerne Thirteen - med en annen regissør og manusforfatter.

Barseltid

2006-10-06T19:49:00.000+02:00

Det er herlig og travelt å være tobarnsfar i permisjon.

Den lille ligger stort sett og sover. Og skriker når hun vil ha mat, har vondt i magen eller rett før hun sovner. Vi får kontakt. Hun er veldig glad i å bæres, og kikker, med det flakkende, rare dagersgamle blikket sitt, men jeg får følelsen av at hun liker meg.

Bortsett fra på stellebordet. Av en eller annen grunn har det blitt noen bleieskift mens hun er sulten. Hvis babyer var dommere i saker som gjaldt behov for melk, er jeg redd verden ville blitt hardt straffet.

Og så blir det masse tid med lille sønn. Masse kontakt, synging (gumball - Gubben og Gamla, mus, katt - korsang fra det lokale barnekoret, pianospilling av Hompetitten, "off ged" - Vet du hvorfor gleden er i meg) og leking med togbane. Tror han synes det er fint å ha oss begge hjemme for en gangs skyld.

Tenker i mitt stille sinn at dette ikke kvalifiserer for ordet ferie i dets rette betydning. Avslapping er det ikke, men vi har jo bedre tid, på en måte, og får vært sammen som familie, og det er jo fantastisk verdifullt.

Manchester United

2006-10-02T21:07:00.000+02:00

Jo, da.

Det er United som er tingen. Som barn heide jeg faktisk på Tottenham, men falt fra (ikke som det burde være, men realiteter er jo realiteter - akkurat som jeg i Norge har blanda hjerte for Viking og Bryne).

Følger med. Så Solskjær stå på rett sted to ganger mot Newcastle, og har sett dem mot Watford, Arsenal, pluss oppsummeringer fra andre kamper.

Christiano Ronaldo har vært glimrende i år. Saha det samme. Gary Neville er god og Giggs er fantastisk, en av verdens absolutt beste spillere, spør du meg. Men United er først og fremst et lag som fosser fram på samme måte uansett hvem som spiller, en angrepslinje som overvelder uforberedte forsvar, med midtbanespillere bak som smeller inn det som kommer ut igjen.

Det finnes lag med bedre enkeltspillere totalt sett, kanskje, men i år virker det hvert fall som United har en egen evne til å feie over middelmådige lag. Så får vi se hvordan det går.

Andre gang

2006-10-02T20:48:00.000+02:00

Hun kom i en fei. Vi rakk knapt pakke, skaffe barnevakt og komme til sykehuset før hun plutselig poppet ut, lilla og med sterke protester mot å forlate magen.

Første mann lot vente lenger på seg og var ikke fullt så sprek i starten. Lille datter (bruker ikke navn på barna mine på bloggen) er frisk og opptatt av en ting: MELK!!!

Det er annerledes andre gang. Like fint, har plass for to i hjertet, kanskje ikke like overveldet og har som far hendene fulle med å synge "hoppi" (Hompetitten), "lega boban" (leke med togbanen) og sørge for at storebror får nok søvn og mat, mens jeg selv henter meg inn etter en fin (!) fødselsnatt.

Nå skal hun komme til oss, og langsomt vise hvem hun er. Det er så flott å få gitt omsorg, selv når hun skriker seg inn i hjertet. Det begynner nydelig og vokser for hver dag som går.

Zatoichi

2006-09-22T19:39:00.000+02:00

Tja.

Denne samuraifilmen fra 2003, basert på en klassisk japansk legende, tok jeg opp fra Canal +. Samuraier pleier være stilig, internasjonal film likeså.

Dette er dystert. Og brutalt. Velfortjent 18-års grense, med blod som spruter og scener som passer godt inn i klisjéen om menn som faller som fluer.

Hovedpersonen, den blinde mannen som bare med hørsel, lukt og intuisjon blir en legende med sverdet, er sympatisk. Den middelaldrende tanta han bor hos likeså. Humor som sikkert er autentisk japansk dukker opp med jevne mellomrom.

Men det er mye grått rundt. Det regner tungt og det er ikke før slutten at historien begynner å gripe. Det føles fremmed, dette er ikke estetisk kampsport, mest rå nedslakting. Var nær ved å skrue av for å bevare sjelen, den er fortsatt hel, men det holdt bare såvidt.

Wimbledon

2006-09-22T19:28:00.000+02:00

Søt film.

Paul Bettany er en tennisspiller med høydepunktene bak seg. Kirsten Dunst er kommende stjerne. Av dette blir det en romantisk komedie uten mye glitter, Bettany er lett å identifisere seg med og Kirsten Dunst er herlig.

Det er på en måte en film som begynner enkelt, før den kaster seg ut på de store høydene - uten at historien kollapser etter hvert.

Working Title lager veldig mye bra.

At det skulle bli bra film av tennis, ikke minst at det blir troverdig utover i turneringen er slett ikke verst. Selv ikke "The Ultimate Fighting Champion" fra Friends som agent eller en sint Sam Neill klarer klippe nerven. Mot slutten blir det ganske spennende.

Invitasjon til Gud

2006-09-22T10:30:00.000+02:00

Det er ikke et tomt løfte.

"Be, så skal dere få."

Hver kveld og mange morgener takker jeg for det gode i livet mitt, og ber for det som ligger øverst på bekymringslisten.

Bekymringene faller som tørre blad fra trærne om høsten, og livet får en smak av velsignelse.

"Den som ber, han får."

"Let, så skal dere finne."

Når jeg slutter å lete etter eller oppsøke Gud, blir han mindre virkelig. Ikke i realiteten, men jeg fjerner meg. Og når jeg sliter, tviler og strever med vanskelige spørsmål er det som hjelper å lete.

Derfor er det fortsatt sånn for meg at: "Den som leter, han finner." For den som ikke leter blir finninga ofte tilfeldig.

"Bank på, så skal det lukkes opp." Jeg banker på. Blir sluppet inn. "Den som banker på blir det lukket opp for. Så enkelt å komme til Gud.

Men en stadig prosess, altså.

Perlekast

2006-09-15T10:36:00.000+02:00

"Gi ikke hundene det hellige og kast ikke perler til svin. De vil bare trampe dem ned, vende seg mot dere og rive dere i stykker."

1) Ikke bruk opp kreftene på å gå i motvind. Vinden kan du ikke snu uansett.

Når noe av menighetsarbeidet nekter å fungere kan du spørre deg: Er dette så viktig at det er verdt slitet? Finnes det grep som kan gjøre dette enklere? Eller er motstanden rett og slett et tegn på at dette kan legges til side og kreftene brukes på noe annet?

Det kan være at det du holder på med er "å gi hunder det hellige". Det vil neppe fungere.

Det er ikke tradisjonene som skal ha lojaliteten vår. Formålet og menneskene er det vi må satse på.

2) Det kommer inn med teskje når sleiva blir for stor.

Som forkynner er jeg opptatt av å finne ut hvor mye jeg skal servere hver gang jeg snakker til noen nye. Det kan hende et fullverdig måltid blir for mye, ut fra hva folk har plass til i magen og munnen. Men en smakebit kan få dem til å gi plass for fyldigere kost.

Det handler om teft. Om å vite hvor folk er og snakke til dem der. Kjenne deres spørsmål, deres liv, så det vi sier blir relevant.

Det er ikke bare dogmene, tekstene, ambisjonene våre som skal styre hva vi sier. Det har også mye å si hvem vi snakker til.

3) Vinden blåser dit den vil

Sa Gunnar Thelin, en foredragsholder jeg hørte på et presteseminar i går. Det er et Jesussitat. I menighetsarbeidet vil det være sånn at vi merker at noen tiltak, noe vi driver med har god vind. Det går lett, slår an og lykkes. Sats på det! Noe går tregt, spør hvor viktig det er, kanskje kan det legges til side fordi det ikke er der Ånden blåser akkurat nå.

Mennesker blir aldri svin, selv om de kan oppføre seg på måter som likner. Men alt har sin tid og det er lurt å bruke hodet og hjertet til å finne ut hvordan vi best når inn.

Transporter 2

2006-09-13T21:51:00.000+02:00

Kom i posten fordi jeg hadde glemt å avbestille den. Coveret hadde fine farger og vaskeseddelen bak lovet interessant action.

Brutte løfter. En helt som bare har ett ansiktsuttrykk, kampscener på nivå med Tom og Jerry og mislykket sentimentalitet. Dette er en C-film som bare bør ses i ukritiske øyeblikk. Selv da blir det noe tynt.

Min utgave kan første leser få billig!

Trådløs forbindelse

2006-09-13T21:50:00.000+02:00

Før nyttår gikk jeg over til bredbånd.

Prisene var nede på et fornuftig nivå, med IP-telefon, ny forbindelse på PC nr. 2 i huset og litt raskere opplegg på min egen, tenkte jeg det ville gjøre hverdagen enda litt enklere. En uggen følelse i magen ville likevel ikke gi seg.

Første problem: IP-leverandøren ble oppløst. Selv med TV2 i bakgrunnen viste JustIP, som kom godt ut av det hos post- og teletilsynet, seg å være ytterst usolid. Tapte heldigvis ikke mer enn et par hundre kroner på det.

Andre problem: Nettverkskort til den gamle PC'en. Det første jeg fikk var ikke kompatibelt med Windows 98, fordi det krevde støtte for USB 2.0 eller noe sånt, så det ble ekstratur til Lefdal for å bytte. Bytte- og returordningene har vært det store positive i dette lille marerittet, som fortsetter.

Tredje problem: Forbindelsen viser seg, over lang tid, stadig å være ustabil. Flytter rundt på antennen. Ingen effekt.

I sommer bestemmer jeg meg for å kjøpe nytt ustyr. Prøver med en LINKSYS router. Den er verre enn Belkin-routeren, som jeg har. Mye tid brukt på opp- og nedbæring av PC, kobling av ledninger, mye aggresjon, forgjeves. Ny tur til Elkjøp.

Det kraftigste som finnes skal visst være RangeMax-routere fra NETGEAR. Ny runde med forflytning av PC rundt i huset, det går en hel dag til fysiske forflytninger og konfigurasjonstrøbbel, jeg er ilter som en spansk okse sent i tyrefektingsgallaet etter å ha kastet bort på timer - og det virker ikke! Installasjonsveiviseren mener jeg har en annen type bredbånd enn jeg faktisk har, jeg må over på manuell konfirgurasjon, er på dypt vann - og synker.

Support gir meg noen gode tips, men langt mindre presist og effektivt enn det som ville vært rasjonelt ut fra tid brukt på å finne fram på det aktuelle nettstedet. Hvor lett er det å bruke nettbasert support når problemet er at oppkoblingen ikke virker??

Til slutt løser det seg. Jeg finner ut av konfigurasjonslabyrinten en sen kveld, etter å ha brukt noen hundrelapper til på en bedre antenne på kontoret mitt, og etter (!!) å ha ommøblert hele kontoret for å få inn signalet fra en annen kant.

Poenget med trådløst nettverk var at det skulle være enklere og spare meg for å trekke kabel. Jeg har ei stor pipe i den ene kontorveggen - men selgerne mente å få signalet til å gå opp en etasje skulle være helt greit.

De skulle bare ha prøvd. Jeg lengter tilbake til den tiden da jeg var Mac-bruker. Vel er det praktisk å ha det samme som alle andre, men til hvilken pris...

Troja

2006-09-04T22:16:00.000+02:00

I bruddstykker har jeg sett "Troja" fra 2004, med Brad Pitt, Peter O' Toole, Brian Cox, Rose Byrne og Orlando Bloom som de sterkeste skikkelsene.

Jeg har et par ganger i livet pløyd gjennom Illiaden, som er det urgamle greske heltediktet denne filmen er basert på, først som tegneserie fra "Illustrerte klassikere", noen fantastiske hefter min far samlet på, så i en engelsk prosaversjon som presenterte handlingen, uten spesielt vakkert språk.

Tegneserien er best, filmen en god toer, prosaversjonen dårligst. Derfor er jeg ikke så lei meg eller opprørt over at filmen avviker litt fra originalen. Når forfatteren er død for 2700 år siden må man kunne tilpasse til en ny sjanger uten at snuing-fra-grav blir altfor plagsomt. Plottet i filmen går absolutt opp.

Brad Pitt er nesten alltid god. Selv om jeg ikke forstår hvorfor han gang på gang blir kåret til verdens mest attraktive mann, så overrasker han meg hver gang jeg ser ham på skjermen. Rollene er like, men han har en spesiell utstråling.

Spenningen mellom den griske og forferdelige grekerkongen Agamemnon og det siviliserte Troja er også en god idé. Med en mer karismatisk Hektor som hovedfiende kunne filmen blitt en virkelig klassisk tragedie, familiemannen funker også fint.

Rose Byrne spiller en veldig følsom trojanerkvinne, Paris og Helena blir naive tenåringer, noe som gir filmen en sikkert bevisst og talenede ironi, dialogen er - hurra! - til tider virkelig god. Mye basalt og antikt menneskelig dirrer mellom replikkene. Alt i alt forstår jeg hvorfor filmen ikke kan måle seg med Gladiatoren, til det er det for mye meningsløs vold (noe som også er en del av filmens poeng), men samtidig hever den seg over det bleke gjennomsnittet av filmer med store slagscener. Anbefales, om man ikke venter seg noe som får grunnvollene til å skake.

Tilgivelse

2006-08-31T11:35:00.000+02:00

"For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort."

Det kommer opp noen bilder i hodet, av de som i løpet av livet har gjort noe vondt mot meg. Skal jeg tilgi dem?

Ber de om tilgivelse? Er det rett å tilgi uten at det blir bedt om tilgivelse?

Alle, angrende syndere eller ikke, skal behandles godt. Det at det gjøres ondt mot oss skal ikke gjøre oss onde. Hevn og hat gjør verden og forhold mellom mennesker verre.

Det går an å fastholde synder - inntil de er angret, erkjent og oppgjort. Det går an å vende det andre kinnet til, elske sine fiender og behandle folk bedre enn de fortjener. Før eller siden trenger vi det alle sammen.

Det kommer også opp noen andre bilder, mest politiske, fra Midt-Østen, Balkan, Sør-Afrika, om hva som skjer når vond fortid får makt over nåtiden, når ingen ser de andres menneskeverd, men blendes av religion, ideologi, propaganda og frykt.

I slike situasjoner er ordene fra Jesus sterke. Det eneste håpet. Det finnes bare god framtid bak tilgivelsen, før den - helst etter oppgjøret - kommer, kan det da bli fred?

Sterke ord. Rett inn i det smertefulle i mange relasjoner, rett inn i det mørke i verden.

Blir det lys?

Som er i det skjulte

2006-08-17T13:36:00.000+02:00

Og da de fant Gud, var han ikke i det herlige og overveldende, ikke iøyenfallende eller buldrende eller åpent majestetisk.

De satte seg stille ned, for seg selv, i sine rom, og ba sine enkle bønner. Der fant de et ventende, lyttende nærvær, og erfaringen av Gud var ikke av ham i hele hans fylde, men som –

”når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som er i det skjulte, skal lønne deg.”

Som er i det skjulte. Der er Gud.

The Gospel of John

2006-08-13T22:04:00.000+02:00

Den sitter fortsatt i.

Det er sterkt å se Johannes-evangeliet filmet. En Jesus-skikkelse med glimt og godhet i øyet, en film som bruker hvert eneste ord, ordrett, som tekst til filmen, illustrerer det med det som skal være historisk korrekte omgivelser. Ingen overdreven tolkning, ingen rare teorier, bare et forsøk på å framstille Johannes-evangeliet så autentisk og fint på film som mulig.

Det går noen lys opp underveis. Om hvordan mange av talene i Johannes-evangeliet har samme poeng, om at kanskje fariseerne var forsiktige en stund og lot Jesus få en sjanse, selv om de var fiendtlige, om hva som egentlig er kjernen i Jesu avskjedstale til disiplene, pluss noen tanker om selve evangeliet, hvordan det er skrevet, hvordan det forholder seg til den opprinnelige historien. Blant annet synes jeg det ser ut til å spille på de andre evangeliene mer enn jeg har tenkt tidligere.

Filmen har en flott veksling mellom forteller og direkte dialog, det ligger mye god teologi bak valg de har tatt.

Mest av alt blir det som å lese Bibelen, bare enda sterkere. Det er mye å fordøye og mye og tygge på, er ikke ferdig med det ennå, men vil anbefale denne ukjente perlen av en film til alle som kan tenke seg å se et evangelium. Det var slik jeg opplevde det.

Som ser i det skjulte

2006-08-11T11:53:00.000+02:00

Snakk om givertjeneste kan fort bli kvalmt.

Enten når det skrytes av gavmildheten, som det ble gjort i synagogene på Jesu tid, eller når noen bryter seg uvørent inn på og forlanger folks penger i en god saks navn uten å gå veien om verken hodet eller hjertet til de som skal gi.

Jeg kan ikke se hvordan en (kristen) etikk for Norge 2006 kan unngå å delvis handle om penger. Både fordi kirken ikke får tilstrekkelig finansiering fra det offentlige, og fordi hovedveien til å skape en bedre og mer rettferdig verden går gjennom å omfordele penger, systemisk og privat.

Jesus var opptatt av dette.

"Når du gir en gave til de fattige skal du ikke utbasunere det, slik hyklerne gjør i synagogene og på gatene for å bli æret av mennesker (...) Når du gir en slik gave, skal ikke din venstre hånd vite hva den høyre gjør, for at det kan være en gave i det skjulte."

Her har jeg ofte stoppet inntaket av denne teksten, og lært meg å holde lav profil på utbasunering av givertjeneste.

Det står likevel en linje til: "Og din Far som ser i det skjulte, skal lønne deg." Det er ikke altså snakk om gaver som blir til ingenting, som har sitt hovedpoeng i å oppfylle en guddommelig plikt, men gavene blir til noe, både i denne verden og altså - den som gir kan også få oppdage hva guddommelig lønn er. Når og hvordan vet ingen, men det er med å si at "Din Far i det skjulte vil lønne deg" Jesus avslutter avsnittet i Bergprekenen om å gi.

Serenity

2006-08-09T17:21:00.000+02:00

I dag har jeg sett "Serenity" på DVD.

På coveret ser det ut som en skikkelig B- eller C-film. Ei langhåra dame med mørkt blikk og et kurva sverd ser deg inn i øynene fra noe som likner spagaten, med vel bevæpna kolleger i et rosa skjær bak seg. Coveret lover sensualitet og kampsport, men knapt dybde.

Filmen viser seg å være intelligent og velregissert. Jeg visste aldri hva som kom til å skje, satt løst i sofaen av spenning flere ganger og ble virkelig engasjert i hovedpersonene. Ikke minst ble jeg imponert av god dialog, hver gang jeg ventet en filmklisjé kom det en kjapp, treffende eller vittig kommentar.

Jeg ble også imponert over hvor effektivt en historie med både bredde og dybde ble fortalt. Motstanderen var langt fra éndimensjonal, helten heller ikke. På sci-fi fronten var dette absolutt på høyde med "Minority Report" og "I, Robot" og vel så likandes. Mellom linjene fins det til og med noen filosofisk-religiøse og moralsk-politiske poeng.

"They aim to misbehave" - but did very well.

Og da jeg kom i form ble jeg fryktelig arrogant.

2006-08-09T17:20:00.000+02:00

Siden april har jeg syklet til jobben.

Ikke hver dag, det er 3,5 mil fram og tilbake, men et par ganger i uken, i tillegg til andre små og lengre turer.

Opp bakkene merker jeg at det er litt mer saft i beina. Siden jeg begynte har jeg gledet meg til å begynne å sykle forbi noen.

Her om dagen, på vei opp en lang bakke, viste det seg endelig at det var en syklist jeg tok innpå. Syklister uten treningstøy, til og med en eldre mann i mopedbil, har jeg passert tidligere, men stor takk til 50-åringen som ikke kostet på mer enn at jeg fikk gleden av å trø forbi opp mot toppen før Bergsagel.

Forbikjøringen det tok flere dager å komme over var denne. På tur med lille sønn i barnesete begynner han å bli irritabel. På vei opp fra Ims kommer det en syklist på treningstur på vei nedover. Jeg trør noen meter til, men uansett er det på tide å snu. Det er nok en 100 meter mellom oss i det vi begynner å sykle i samme retning.

Hvor mange mil han hadde i kroppen vites ikke, men muligheten åpenbarer seg og langs Hølelia, seiler småbarnsfaren forbi med sønn på brettet, og kommenterer at ”vi må hjem å bade”. Det var ment hyggelig, men kunne jo høres en smule ironisk og hovent ut.

Kommende forbipasseringer vil bli foretatt med større ydmykhet, men for én som sjelden har ligget først i feltet, og nok knapt kommer til å gjøre det heretter heller, blir nok de neste bevisene på at jeg ikke lenger er sist i køen ledsaget av tvilsom, men ekte glede.

Drømmefall

2006-08-09T17:14:00.000+02:00

Jeg er nettopp ferdig med Drømmefall, oppfølgeren til Den lengste reisen, som var et flott eventyrspill.

Drømmefall har fine bilder, er lett å spille og en historie med mange gode tendenser. Det er ikke like mye unødvendig dialog som i Den lengste reisen, men likevel er oppfølgeren svakere enn spill nummer én.

For det første er det for lett. Det var bare én gang i løpet av hele spillet jeg virkelig sto fast, og det er egentlig for lite. På de fleste gåtene ligger løsningen i dagen. Problemet er at miljøet ikke er interaktivt nok - de vesentlige elementene lyser opp så fort du passerer dem.

Historien, som visst nok skal kunne ta flere retninger, er også for lineær. For mye av den er styrt, slik at det blir mer som å se film enn å velge retning selv.

Den slutten jeg fikk var jeg også langt fra fornøyd med. Det var moro å spille, men alt i alt tror jeg dette spillet hadde hatt godt av et åpnere grunnkonsept, mot til å utfordre mer og noen utenforstående til å være med på å redigere historien.

Rundt Matteus

2006-08-03T09:23:00.000+02:00

Jeg holder på å lese gjennom Matteusevangeliet. Planen er å lese Bibelselskapets nye oversettelse fortløpende. Nå er jeg i Bergprekenen.

På slutten av saligprisningene (dette har jeg kommentert før) priser Jesus salige de som blir forfulgt. Akkurat denne saligprisningen får også en kommentar og understrekning: "Ja, salige er dere når de for min skyld håner og forfølger dere, lyver og snakker ondt om dere på alle vis. Gled og fryd dere, for stor er den lønn dere har i himmelen. Slik forfulgte de også profetene før dere."

Rent litterært bryter denne understrekningen det faste mønsteret i teksten, med nokså enkle saligprisninger i fin symmetri med hverandre.

De to siste prekentekstene har også vært ord av Jesus inn i konfliktsituasjoner mellom de kristne og omverdenen. Sist søndag handlet teksten delvis om Jesu utfordring til å være modige og sette Gud foran mennesker, denne søndagen dukker det opp falske disipler, som sier de følger Jesus men ikke kjenner ham.

Når jeg tenker etter, finnes det mange reflekser av strid mellom det etablerte jødiske miljøet og de første kristne i både Matteusevangeliet og andre av Jesus-fortellingene.

Dette skaper en viss uro i meg. En del konservativ tenkning rundt Bibelen er en filosofisk-teologisk konstruksjon som tillegger tekstene egenskaper de ikke selv hevder å ha, for eksempel tror jeg i utgangspunktet at i hvilken grad evangeliene gjengir Jesu ord og handlinger nøyaktig ikke først og fremst avhenger av inspirasjon fra Den hellige ånd, fordi det ikke er slik evangeliene selv presenterer seg, men av hvor nøyaktig og pålitelig overleveringen og nedtegningen har vært. Blant annet vitner store og små forskjeller mellom evangeliene om at det har funnest i hvert fall et visst spillerom for de enkelte forfatterne.

Litt mer radikalt er det å tenke seg at forfatterne har lagt egne tanker i Jesu munn. Det ville ikke være uvanlig i forhold til samtiden, som ofte skrev pseudonymt og ikke hadde samme sitatkultur som oss, men til nå har jeg stort sett regnt med at evangeliene i det store og det hele er pålitelige.

Men jeg blir litt mistenksom når Matteus snakker så mye om forfølgelse og konflikt med jøder. Det må være mye mer aktuelt i hans egen samtid enn det var mens Jesus var blant dem. Visst var det konflikter da, men de konfliktene Matteus skildrer virker ofte til å være etter-oppstandelses-konflikter. Er det snakk om profetier fra Jesu side - eller innlegg fra Matteus?

Det er nesten umulig å finne sikre svar på slike spørsmål. Prinsipielt er det ikke umulig å tenke seg noen av delene, verken at Jesus kunne forutsi og gi råd framover, eller at Matteus har plassert egne tanker og erfaringer inn i evangeliet. Usikkerheten rundt slike spørsmål er noe jeg tror vi må leve med, og kanskje legge litt mer vekt på, hvis måten vi forholder oss til evangeliene på skal svare til de historiske realitetene, og ikke overstyres av teologisk ønsketenkning.

Gjennom vinduet

2006-07-31T22:25:00.000+02:00

Jeg sitter på plentraktoren og prøver å navigere mellom flaggstanga og kristtorntreet. Stemmen til kona mi går gjennom øreklokkene. "Har du nøkler?" "Nei,"sier jeg. "Han (lille sønn) har låst seg inne."

Jeg mister verken humør eller går inn i dype grublerier. Blir handlingsorientert. Henter stigen, klatrer opp mot det laveste åpne vinduet. Det er en varm sommerdag, noen av de små, øvre vinduene er oppe. Rekker ikke ned til mer enn den øverste klemma på et vindu jeg kan klatre gjennom.

Hører lille sønns stemme der inne. "Brumm brumm." Han holder på med den røde trillebilen sin.

Springer inn i uthuset og finner en passende pinne. Klatrer opp igjen. Kona holder stigen. Lirker kjapt opp den nederste klemma. Lille sønn er i rommet når jeg kommer inn.

" 'Oppa" sier han når far kommer hoppende ned på golvet. Han har et nokså enkelt perspektiv på ting.

Ta bolig i vår fattigdom

2006-07-27T08:41:00.000+02:00

Hvordan begynner bergprekenen?

"Salige er de som er fattige i sin ånd."

Den nye oversettelsen klinger litt rart. Jeg spekulerer på om en skulle brukt et adjektiv i stedet: "Salige er de åndelig fattige." Det er ikke så verst i forhold til gresken heller, finner jeg ut når jeg ser etter.

Og det har slått meg noen ganger, at mens vi ofte ser etter den store åndeligheten, de store opplevelsen, det velsmurte åndelige livet, de dype innsiktene, den godt bygde karakteren, så har bibelen og kristendommen også et ideal vi ikke like lett tilegner oss eller får øye på: Den åndelige fattigdommen.

At Gud er usynlig og i utgangspunktet utenfor vår rekkevidde. At vi som mennesker ikke alltid får det til, og at vi noen ganger ved å gjøre oss svært åndelige bare skaper en illusjon som dekker over reelle behov og mangler.

Derfor er det noe frigjørende med åpningen på bergprekenen: De åndelig fattige skal bli salige. De som vender seg til Gud i bønn - om det de ikke har. De som kommer til Gud som de er. De som fortsatt har plass til å ta i mot, som kan ta del i fellesskapet av alle som ikke alltid får alt til. De som kan drive med den gamle disiplinen å se og innrømme sine synder.

En av de salmene jeg bruker oftest, fordi jeg tror dette er viktig, er Svein Ellingsens "Vi rekker våre hender frem" (710 i salmeboka). Den har god balanse. Der er Gud giveren og vi får ta imot. Hendene rekkes frem som tomme skåler, livet får vi fra Gud. Den slutter med bønnen: Ta bolig i vår fattigdom, og jeg sier amen.

Spania-VM i 1982, Dag Solstad.

2006-07-26T20:17:00.000+02:00

Det første fotball-VM jeg husker var i Spania-VM i 1982. Det husker jeg til gjengjeld godt, både på grunn av sterke opplevelser fra kampene og fordi jeg samlet klistermerker og av en eller annen grunn er flink å huske navn.

Jeg husker fortsatt at Belgia var med og spilte en kjedelig åpningskamp, at jeg var i nesegrus beundring for Dasajev, den sovjetiske keeperen, Zgbiniew Boniek, den polske storskytteren, N'Kono, en fantastisk afrikansk keeper (har glemt om det var Algerie eller Kamerun, høres kamerunesisk ut) og ikke minst Brasil og Frankrike, to lag som spilte nydelig fotball og ble tragisk slått ut, av henholdsvis Italia (verdensmestre, på defensiv, effektiv fotball) og Vest-Tyskland (med fantastisk arbeidsmoral og et råskinn av en keeper).

Jeg trodde dette VM'et var tapt for all tid, i minnenes verden, men o glede, til fødselsdagen min fikk jeg Dag Solstad og Jon Michelets bøker om VM i fotball, fra 1982 til 1998, og det er fantastisk lesning. Særlig Dag Solstad, men etter hvert også Michelet, skriver så kampene blir levende igjen. Dag Solstad har jeg ikke lest siden jeg ble utsatt for "Gymnaslærer Pederens beretning om den politiske vekkelsen som har hjemfart vårt land" på videregående, og det aner jeg at det nok heller var jeg som var umoden enn Solstad som skriver treigt, for han er helt fantastisk å lese. Fornøyelig, fantastisk fotballengasjement, kjempegod skriving, lærerikt (!) og moro.

Nå er jeg halvveis i boka fra 1986, har igjen fått se Diego Maradona på sitt beste for mitt indre øye, bøkene går unna i en fart og noen av barndommens største opplevelser får liv igjen. Anbefales på det sterkeste. Nesten også for folk som ikke bryr seg om fotball.

Kniv, kutt, mine fingre

2006-07-19T21:38:00.000+02:00

Det begynte i morges da jeg noe omtåket på grunn av nattens søvn skar meg i venstre langfinger med brødkniven.

Arbeidsdagen forløp uten skader og problemer.

Nydelig vær på ettermiddagen og familien legger ut på sjøen for å fiske. Mellom Aspøy og Bergsagel biter det. Ragna veiver opp snøret, lille sønn sitter urolig på mitt fang. Krokene nærmer seg meg, Ragna spør etter kniven. Jeg leter en stund i sekken, finner ingenting, mens jeg prøver å holde lille sønn i båten. Samtidig er nå krokene kommet inn i båten, jeg haler en flott makrell over ripa, den spreller som bare det.

Mens jeg prøver 1) å holde kontroll på sønn 2) følge med på Ragna som leter etter kniven, sniker den gule plastmakken seg nær hånden min og fester haka i min høyre ringfinger. Skriket høres over hele soknet. Nå må jeg 1) fortsatt holde kontroll på sønn 2) snakke med min kone om den manglende kniven 3) FÅ KROKEN UT AV FINGEREN. Lykkes til slutt med alle tre, sønn litt ute av seg av rabalderet, fisken ligger i bøtta og jeg har fått hånden tilbake. Å kjenne at loddet drar en fiskekrok med min finger festet til seg mot det store dyp er ikke noe jeg vil anbefale amatørfiskere generelt.

Vel hjemme, kun med denne ene fisken som fangst, går Ragna og mini opp til huset for å spise kveldsmat. Jeg skal dra opp båten og prøver elegant å løfte den opp på tromlene den skal sveives opp langs. Resultatet er et plask, jeg går i vannet med beina først og de to som sitter på kaia bak meg, smiler fortsatt når jeg snur meg. ”Jeg hørte ingen som lo,” sier jeg og får svar på tysk – ”du brauchst jetzt nicht duschen”. ”Ich kann noch einmal versuchen” svarer jeg.

Fortumlet av å ha produsert en sammenhengende tysk setning rensker jeg fisken og passer omhyggelig på å ikke kutte meg i låret mens jeg sløyer. Sakte men sikkert, dette har jeg lite erfaring med, er det bare godt makrellkjøtt igjen, og fornøyd bestemmer jeg meg for å være hyggelig mot lokale turister, og åpner en tysk konversasjon. Ikke alt er begripelig, tyskerne viser seg å være fra Groningen i Nederland, men jeg får da greie på at de har vært i Norge fem dager for å fiske, og får sagt at jeg bor på stedet. I det jeg skal snu kniven i slira, den passer, bare en vei, er det simultankapasiteten – jeg ble konstruert med begrenset og temaspesifikt RAM – tenkning og kroppskontroll er heller ikke helt rett koblet sammen hos meg, er det jeg drar kniven kjapt opp av slira og sneier tommelen godt, et kutt på godt en centimeter og inn til beinet som resulterer i såpass mye blod at omsorg for egen helse overtar det lille som er igjen av hjernekapasitet. ”winde” heter visst bandasje, får jeg med meg før jeg returner. Legevakten sier jeg kan sy og kan la være.

Tre kutt på én dag. Det gjelder å samle skadene.

Det ukjente

2006-07-19T09:24:00.000+02:00

I menigheten i Antiokia, i den perioden Apostlenes gjerninger forteller om, var det en gruppe menn som ble kalt profeter og lærere. Paulus var en av dem.

En gang holdt de gudstjeneste og fastet og etter dette og enda mer faste og bønn, reiste Paulus og Barnabas rundt i Middelhavsområdet for å fortelle om Jesus og opprette nye menigheter.

Vi tar av og til for gitt at vi forstår Bibelen, at den skal være helt klar for oss, men noen ganger merker jeg at verdifulle detaljer ligger gjemt bak 2000 års historisk avstand.

"I menigheten i Antiokia var det noen profeter og lærere". Med den største selvfølgelighet kalles noen her for profeter. Jeg kjenner godt til den profetiske nådegaven fra karismatiske miljøer og vet mye om gammeltestamentlige profeter, men hva var en profet på apostlenes tid. Vi hører om dem, men får ikke et fullstendig, klart bilde - av noe som må ha vært ganske viktig.

"En gang de holdt gudstjeneste og fastet, sa Den hellige ånd." Setningen avleveres uten forklaringer eller utdypninger. Hvordan artet det seg når Den hellige ånd talte? Hvordan visste de at det var Den hellige ånd? Er det noe som burde skje nå?

Hadde det ikke stått i Bibelen ville jeg mistenkt disse folka for å ha tatt litt av. Det hadde de kanskje også, men det er tross alt Paulus & co det er snakk om - og jeg kan tenke meg situasjoner og impulser som kan komme fra Gud & Den hellige ånd - men sjelden uten å være ikledt svært menneskelige klær.

"Etter faste og bønn la de hendene på dem og lot dem reise." Hvordan levde egentlig de første kristne? Faste og bønn var en naturlig del av livet deres. Hvordan fastet de? Hvor ofte?

En nokså enkel tekst, men spørsmålene blir flere enn svarene denne dagen. Utfordringen blir å holde gudstjeneste, be, og kanskje til og med faste. Så får en se om det dukker opp en impuls fra Den hellige ånd...

Å skape et menneske

2006-07-15T20:22:00.000+02:00

Å være foreldre er å skape et menneske.

Grensesetting er ett tema. Synet på barn preger valgene våre som foreldre.

Barn er spontane. De gjør det de har lyst til. De viser tydelig hva de føler. Å beherske seg og tåle å ikke få det som en vil er noe som må læres. Måltider, soving, bleieskift, å hindre lille sønn å leke rett ved sjøen eller gå midt i veien - hverdagen gir rikelig med anledning til å lære selvkontroll.

For meg er det viktig å holde en god tone i grensesettinga. Lille sønn har, både for å prøve det ut og for å uttrykke protester, kommet med skjærende og skarpe hyl som går på hørselen løs. For å få slutt med det har vi prøvd det meste - å ignorere det, å si strengt nei, å gå ut av rommet når han hyler, å si au, og så videre. Ingenting virker spesielt godt.

Litt overrasket har jeg blitt i hverdagen av at strenge og milde "nei" virker like godt. Det tar alltid litt tid før sønn lærer en ny grense, men han lærer etter hvert. Han oppfører seg bra rundt doskåla, holder seg unna knappene på oppvaskmaskinen og aksepterer tannpuss mye lettere. I dag i butikken, når jeg sier "denne veien", så kommer han, selv om han noen ganger også springer en annen vei, av nysgjerrighet eller for å leke.

Jeg tror at han er både lærevillig og spontan. Han har plass i seg og interesse for å lære grenser, og mye han har lyst til. Når de milde og de strenge nei'ene virker like godt, er det kjekt å foreløpig, før trassalderen, å kunne velge de milde. Når de ikke virker, fins jo det språket som er lettest å forstå, å flytte ham eller tingen det gjelder vekk, og det skjønner han i hvert fall.

"Low-key on discipline", sier en personlighetstest om hvordan jeg skal være som foreldre. Jeg kjenner meg igjen. Det som er farlig eller skaper store praktiske problemer holder jeg ham unna, litt folkeskikk må han lære, men ellers er det kjekt å se ham utfolde seg spontant og fritt. Vi koser oss.

Pride & Prejudice

2006-07-11T23:15:00.000+02:00

"It is a truth universally acknowledged that a single man in possession of a good fortune must be in want of a wife."

Perfekt balanse og kontrast er det i setningen som åpner Jane Austens "Pride and Prejudice". Flere glitrende kommentarer følger, slik at begge filmatiseringene, både BBCs og Working Titles bygger film over bok som hanske på hånd.

Hva er det med den? Den bærende karakteren er kanskje egentlig Mr. Darcy. Jane Austen lar for en gangs skyld den litt klossete sosialt, uskjemmet nøkternt arrogante, men gjennomsyret moralske og følsomme mannen få lov til å stikke av med heltinnen, som også har mye mer enn bare sjarm å spille på. Den trivelige og lette Mr. Bingley får lov å spille annenfiolin, flyfilla Lydia får så det fyker, og sleipe sjarmører à là Mr. Wickham blir forvist til Newcastle i skam.

En fengende historie, full av humor og skildringer av mennesker som tror de sier en ting, mens noe helt annet åpenlyst sies mellom linjene. Ta for eksempel Mr. Collins.

Jeg tenker av og til med meg selv at så lenge disse filmene fortsetter å gripe folk er det håp for verden. Her er det ikke Sin City, livet mellom laknene med ens neste(s)? ektefelle eller menns kvalifikasjoner som spesialagenter som fenger, det er enkel, menneskelig kontakt som skinner gjennom de stramme formene i den engelske overklassen og det er herlig å se. 10 poeng til historien, 9 til BBCs TV-serie og en sterk 8er til den siste, med et pluss for passende skuespillere, fotografering som The Lord of the Rings og en sterk samtale mellom Lizzy og Mr. Bennet på slutten, som ikke gir mindre mening når en selv har blitt foreldre.

Det eneste fryktelige er den norske oversettelsen av tittelen: "Pride & Prejudice" er like elegant som fortellingen, "Stolthet og fordom" kler ikke filmen i det hele tatt, selv om meningen er det samme.

Verdien av studier

2006-07-11T17:49:00.000+02:00

På senga leser jeg filosofihistorie.

Jeg er kommet til Giovanni Fidanza, bedre kjent som Bonaventura, som levde fra 1221-1274. Han var fransiskanermunk og professor i teologi i Paris.

F.C. Copleston, som har skrevet filosofihistorien min, kommenterer at det er pussig at en tidlig etterfølger av Frans av Assisi blir teologiprofessor. Frans ble berømt for sitt varmt hjerte, ikke for å grave seg ned i bøkene.

Copleston forklarer det slik: "But it is, of course, perfectly clear to us, as it was to Bonaventure, that an order consisting largely of priests, with a vocation which involved preaching, could not possibly fulfil its vocation unless its members, at least those who were destined for the priesthood, studied the Scriptures and theology."

Teologistudier førte med seg filosofistudier, siden teologien enda mer da enn nå hadde filosofien som en viktig samtalepartner. Copleston har også en interessant kommentar. Han sier at når man først fant ut at det var nødvendig å studere, kunne man ikke så lett sette grenser for hvor grundig. Studentene trengte nemlig flinke lærere, som kunne undervise både kommende prester og kommende professorer. Studentene måtte også være forberedt på utfordringer fra lærde mennesker og annerledes tenkende.

Teologistudier skaper samme problemer i dag. Kommende prester bruker 6 1/2 år på å utdanne seg, og tar fag som ikke virker direkte relevante for det de driver med etterpå. Verdien viser seg av og til, for eksempel når konfirmanter stiller vanskelige spørsmål, når det dukker opp mystiske prekentekster og når Da Vinci-koder plutselig spres over hele verden.

I prinsippet har Copleston og Bonaventura et viktig poeng: Som svar på ekte spørsmål kan det ikke settes grenser for hva slags studier som kreves. Når spørsmålene er gode nok og behovet reelt, må selv de frommeste sette seg på skolebenken. Det som er viktig, er å ikke bruke dette prinsippet til å forsvare status quo. Behovet for studier er tydelig, men etter mitt skjønn kan det være ganske så forskjellige studier som trengs fra en tid til en annen og fra et miljø til et annet.

Derfor er det viktig med frihet og fleksibilitet. Frihet til å stille og granske nye spørsmål, fleksibilitet til å kutte det som etter hvert har vist seg unødvendig og hente inn det nye.

Forkynnelse trenger alle slags ressurser. Det livet presten selv lever er den viktigste, og der vil det nesten alltid finnes gode kontaktpunkter for mange slags tekster. Noen ganger sender utfordringene, fra troen eller livet, oss rett inn i studérkammeret, noen av oss blir der også ganske lenge.

Spania

2006-07-03T13:04:00.000+02:00

Sommerens første ferieuke ble avholdt i Spania.

Alltid kjekt å besøke et nytt land. Costa del Sol var behagelig og praktisk. Sightseeing ble det for det meste i kjøpesentre og matvarebutikker, til tider med en viss frustrasjon over manglende språkkunnskaper, jeg blir fryktelig blyg ved et kasseapparat når jeg ikke kan si mer enn "hola" og "hasta luego" på det lokale språket, og å finne ut av hvilke grønnsaker som skulle veies av betjeningen og hvilke som hadde stykkpris var også ganske umulig.

Temperaturen var bedre enn fryktet. På solkysten er det alltid en mild havbris langs strendene, mens det var opp mot 38 grader inne i landet. Vi besøkte et par byer såvidt, Ronda og Antequera, en by som var gammel selv i romersk tid, men sightseeing for småbarnsforeldre blir jo mest fra bil, og vi fikk se et annerledes landskap dominert av brunt og åser med oliven- og appelsintrær. Landsbyene er sjarmerende og hvitmalte.

Ellers var det standard syden, med bading, opphold i skyggen (jeg er ikke noe solingsmenneske) og fotball-VM på kveldene. Kjekt å høre kommentarer fra Gary Lineker, Alan Shearer og co på BBC, om England ikke har vært verdens beste fotballag på en stund er de i hvert fall verdens beste supportere, med en kledelig og lett sørgmodig selvironi.

Lille sønn lærte å bade, stormet mot bølgene, klatret på solsenger og la noen nye ord til ordforrådet, "baba" (farfar), "kinka" (skinke - med a-ending - tegn på at han tar farens rogalandsdialekt :) og selvsagt "ba-ta" (bade) som kom etter bare noen sekunder i bassenget. Kulturelle opplevelser ble det lite av, annet enn studier av guidebøker. Spania har en spennende historie, helt annerledes enn vår, men det er et annet tema.

Motstand

2006-06-28T12:40:00.000+02:00

Jesus sa, mot slutten av åpningen av bergprekenen, at de som blir forfulgt for rettferdighetens skyld er salige, fordi de vil få del i himmelriket og få lønn der.

Det virker som Jesus selv noen ganger ble overrasket over hvor stor motstand han møtte. Dersom Det nye testamente er historien om hvordan Gud kommer til jorden, er et av poengene at han ikke blir tatt spesielt godt imot. Det ender med korsfestelse. En annen gang sier han noe slikt til disiplene: "Når det går slik som dette med det grønne treet (meg) hvordan vil det ikke da gå med det tørre (dere)."

Alt dette viser at det er umulig å bruke både motstand og oppslutning som kriterium på sannhet. Noen ganger viser stor oppslutning at man er på sporet av noe, mens andre ganger følger mengden det tradisjonelle og komfortable, eller det som blir en god fluktrute fra ubehagelige sannheter. Andre ganger begynner et lite mindretall med noe som viser seg å bli veldig bra, andre ganger igjen holder noen fast på galskapen lenge etter den er gått ut på dato.

Hva som er sant og godt kan vi bare finne ut med å tenke, føle, leve og prøve. Når vi så tror at vi har kommet fram til noe viktig og rett og møter motstand, kan det likevel være godt å tenke på det Jesus sa, at å stå for det vi tenker er rettferdig og godt ikke nødvendigvis alltid vil skaffe oss applaus, av og til blir det motsatt, men uansett loves vi altså et himmelrike der ting vil falle på plass.

Stå på, med andre ord, for det du tror på og mener er sant. Motstand verken beviser eller avkrefter at du er på rett spor, men det er uansett noe som noen ganger må tåles. Og da er vi i godt selskap, med både profeter og vanvittige fra nå og tidligere tider...

Fotball i opptak

2006-06-12T10:23:00.000+02:00

Går an. Krever intens disiplin og sosial forutseenhet for å unngå å høre resultater på radio eller gjennom samtale.

Forutsetter også at man stiller inn videoen korrekt. For vår del må rett kanal (AUX2) på videoen være valgt og parabolmottakeren stilt inn på rett kanal.

I tillegg må man altså ha skrudd av tekst-TV på parabolmottakeren. Dermed ble det tre timer med meningsløse annonser i stedet for Nederland - Serbia og Montenegro denne gangen. Ja, ja, Nederland var visst best, som forventet.

Argentina - Elfenbenskysten

2006-06-12T10:21:00.000+02:00

Av og til er fotball trist.

Nydelig ballkontroll og fantastiske rykk blir til ingenting. Jeg håper Elfenbenskysten neste gang stanger mot et litt mindre tett forsvar, for målt opp mot kombinasjonen av god lagdisiplin og individuelle ferdigheter hos Argentina, ble fotballkunsten fra kysten av Vest-Afrika for lett.

Sørgelig at de trakk denne gruppa! Tenk på alle middelmådighetene de ellers kunne valset rundt med...

England - Paraguay

2006-06-12T10:16:00.000+02:00

Siden engelsk fotball flyttet over på betal-TV har jeg ikke fulgt like godt med.

Kampen mellom England og Paraguay ble en gjenoppdagelse. I de store mesterskapene har jeg fått sett England, men Joe Cole, for eksempel, var et helt ukjent fenomen. En fantastisk spiller som like gjerne kunne danset samba i gult og grønt der ute på matta.

Beckham har alltid, og er fortsatt, best i dødballsituasjoner, men denne gangen, i hvert fall i starten av kampen, så vi også at han hadde plukket opp noen detaljer i Real Madrid.

Paraguay er profilløst, foreløpig.

Jeg tror ikke England går til topps denne gang. Når de gjelder, er de best på innsats, men presisjonen er ikke på topp, alltid. De norske kommentatorene sa også noe interessant om at Gerrard og Lampard ikke helt fant det intuitive samarbeidet på midtbanen, og det var også interessant.

Poland - Ecuador

2006-06-09T23:07:00.000+02:00

Boring game. Too many missed passes and too much possession-oriented football.

It's always fun, though, when solid European teams are beaten by non-Europeans without great footballing traditions. Ecuador were underestimated, at least by the Norwegian commentators, and it's always good when European arrogance is broken.

Not great football, however, and hopefully both teams lose to Costa Rica and Germany. Eliminate the boring games!

Germany - Costa Rica

2006-06-09T20:12:00.000+02:00

I believe in attacking football.

Costa Rica demonstrated tonight that 10 players located in their own half don't score. Wanchope-magic can't weigh up for whole-match passivity.

Germany, though, are different from earlier editions. Good, efficient attacking football and defenders who need to redo some of their basic training, still, when the game is played in the other half, it's no wonder it turned out like it did.

And the first goal by Lahm - it's everyone's dream finding the top corner, and doing so from the corner of the 18 yard box , simply exceptional, Frings' 4-2 goals from 30 yards almost matching it. If they continue like this, I won't grudge them another victory or two. I'll need quite some more magic, though, to want them in the final.

Tidlig krøkes

2006-06-09T20:08:00.000+02:00

Vi er i gang.

Fotball-VM er fantastisk. Siden España '82 har det vært nesten som en høytid. Blandingen av geografi, artisteri, statistikk, kunst og følelser, historie og pur moro finnes nesten ikke noen andre steder.

Kamper i Europa er fine greier. Kl. 18 er kveldsmat-tid her i huset. Kjøkkenet og barnestolen er flyttet inn på biblioteket, der TV'en står, og youghurt og brødskive med skinke blir nå servert akkompagnert av Arne Scheie og Karl Fredrik løken. Lille sønn har nå blitt introdusert for Miroslaw Klose, Paulo Wanchope og Jürgen Klinsmann. Han ler når de hopper og fikk visst med seg at det var en ball der.

Det gjelder å finne de fine kombinasjonene i livet. Bare synd at det tar litt mer enn en fotballpause å få ham i seng...

Conversations, preaching and the Da Vinci Code

2006-06-05T09:33:00.000+02:00

Yesterday, I went with my church to watch the Da Vinci Code.

After the film, a couple in our church invited us home to talk about what we had seen. It turned out to be a very interesting evening, as we started by sharing each our thoughts and reactions to the film's message.

We found that what people have said to be true really was so, that the film works better for those who've read the book. Those of us with a hang for thrillers, suspense and adventure enjoyed it more.

As a preacher, I have an imagined congregation in my head. I think this congregation usually can be divided into two groups, those with much and those with less church experience. I think I have a fairly precise notion of how both those who are outside the church think, and of the background of those belonging to the mainstream evangelical conservative Norwegian tradition.

When in conversations, however, I sometimes find this image in need of correction. The latest decades there has developed in the church a more open-minded, independent attitude to traditional beliefs, which, though it certainly defines itself within the church's creeds and dogmas, still does not keep from asking questions and experimenting and being in dialogue with other views.

For instance, we started out discussing the implications of the film: What if Jesus actually was married to Mary Magdalene? Most people agreed that this wouldn't change their image of him as the son of God. Also, some of us found that the Da Vinci code was something to be taken seriously, and that its views of church history at least had to be considered and tested.

What we find when we do so, is of course that the story is what we in Norwegian would call a soup cooked on a pin - an expression stemming from a fairy tale where someone makes a soup with just water and a nail as ingredients, using his verbal skills to convince his co-diners that this is an amazing soup. Behind the Da Vinci code, there is a startling mixture of hoaxes and poor historical judgement, but still, though this is a challenge it is very easy to deal with, it deserves to be taken seriously as long as it lasts.

And I always find myself enjoying conversations about such things just as much as I enjoy preaching, because hearing what different people think is often superior to stating what I think myself. My image of what is going on in my congregation's heads & hearts is continually in need of adjustment.

A fairy tale

2006-06-03T18:55:00.000+02:00

There once was a small people who lived close to the sea, along roads where many traders and emmisaries passed from one nation to another.

They were proud of their culture, which included moral ideals and spiritual insights which the world would benifit greatly from learning. They were also fiercely nationalistic and replaced the earlier inhabitants of the land by brutal warfare and sometimes also murdering children, women and livestock.

There is always a stronger tiger. A people far larger and stronger cast their eyes on their land, and they were killed, deported or made secondary citizens of their homeland. Many fled, and as a politicial nation they were broken, never to rise again.

Time passed. Almost all of them were exiled. But the memory of beautiful orchards, the formerly magnificent buildings of their capital and the dream of once again shaping a nation after their ideals never faded. There has never been exiles who so faithfully have let their hearts remain in their homeland. For thousands of years they never forgot.

This also made them different. And since men are never purely good, but sometimes aggresive, fearful and blatantly unfair, hatred often rose against them, finding in them a ready scapegoat and an easy target for violence, mockery or exploitation. They bore this graciously, but there came a time when the always unfounded hatred rose to heights unheard of, they were chased from their new places of living or exterminated. And when their hosts again came to their senses, guilt and disbelief at the sufferings they had endured, also rose to heights unheard of.

For many years, they had dreamt of a return to where they once lived. And since they no longer wished to stay where they had been so mistreated, they started to emigrate and return to their homeland, which again was under the dominion of a foreign power, one which had been on their side during the persecutions, but also shared the horror at what had happened.

People were quick to look for solutions, and the dream of returning these people to their homeland took root among leaders, thinkers and ordinary people alike. There was just one thing, those who shared the dream never asked those now living in the country where these people came from thousands of years ago, whether they were willing to give their land away.

And those who returned didn't come as guests or people who bless those they come to. They were unwelcome and were attacked, and of course they defended themselves, but they also conquered because they were stronger. The story repeated itself and this time it was another small people, living by the sea, who were displaced and conquered by someone who 2500 years ago had experienced the same, without learning the lesson.

Den store kamelen

2006-05-31T22:30:00.000+02:00

Nå har jeg kommet til kapitlet om barn og unge i SVs arbeidsprogram.

Her er kamelen. Den er stor og smaker ikke godt.

Det er så herlig og kjekt å være far. Kontakten med stabben på halvannet blir jeg så glad av.

SV vil ha lengre skoledag. Det betyr mindre kontakt, med meg eller mamma. Alle som har hatt foreldre vet det er stor forskjell på relasjon til familie og til fremmede. Jeg trivdes ikke så godt på skolen og er glad dagene ikke var lengre enn de var.

Kona mi er hjemme med lille sønn. Det er verdifullt. Jeg vokste opp med lykkelig hjemmeværende mor og det SV kaller "tradisjonelt kjønnsrollemønster" og regner med er negativt uten en gang å argumentere. Kvinneundertrykking er fryktelig, men tradisjonell fordeling eksisterer også mange steder på frivillig basis. Det overser SV, og ser nedlatende på alle som velger tradisjonelt og merker dem som ufrie og ødelagte av kultur og press.

SV vil skape valgfrihet ved å fjerne kontantstøtte og ha full barnehagedekning. Det blir ikke mer valgfrihet av at kontantstøtten blir borte. Da forsvinner økonomien bak det ene alternativet. Det blir mer valgfrihet av full barnehagedekning, så det er viktig, men aller viktigst er å sikre småbarnsfamilier bedre økonomi av å gjøre noe med boligmarkedet - og det vil heldigvis SV, så litt hjelp er det jo å hente.

Men i familiepolitiske spørsmål, i hvert fall når det gjelder omsorg for barn, da er jeg sikkert for mine nye partikolleger like ille som Valgerd Svarstad Haugland.

Små foredrag

2006-05-28T13:54:00.000+02:00

Nå har han begynt å holde foredrag:

Bzzzm bld mm bæ mamma dgdbdi kii. Setningene avleveres med stort alvor og ekte glede. Ingen forstår hva han sier.

Politisk god samvittighet

2006-05-26T23:12:00.000+02:00

Det har overrasket meg at etter jeg bestilte medlemsskap i SV har noe falt på plass.

Jeg har irritert meg over gråsonene og kompromissene i livet. Å ha mye penger og bo i et rikt land og på sett og vis bidra til økte forskjeller i verden. Å være en del av en kultur som bruker opp og ødelegger jordkloden. Økonomisk rettferdighet, miljømessig radikalitet har ikke vært så lett å integrere i livet selv om jeg har stått for det lenge.

Nå er det annerledes. Plutselig befinner jeg meg i en politisk bevegelse som tar dette på alvor og som ikke ønsker å inngå samme type kompromisser som partiene til høyre for dem gjør. SV har mot til mer radikale grep for å sikre mer rettferdig fordelig, tør gå mot strømmen internasjonalt og har miljø og utvikling av den fattige delen av verden som sentrale satsingsområder.

Det har lenge blitt sagt og forkynt at for kirken er egentlig pengemoral og miljømoral vel så viktig som privatetiske spørsmål, men engasjementet i den kirkelige debatten kanaliseres fort inn mot klassiske stridsspørsmål, mens de store utfordringene får ligge. Nå har endelig det også falt på rett plass hos meg, synes jeg, med at de store sakene får lov å være store, så får støtte til private høyskoler à la den som har gitt meg utdanning og kontantstøtte til den av oss som arbeider hjemme med barna heller prioriteres ned.

SV blir mitt KrF, så langt jeg kan se, det føles faktisk som jeg tar politiske konsekvenser av det jeg tror på enda mer på alvor nå enn før, og når jeg studerer SVs arbeidsprogram for 2005-9 blir jeg ikke mindre trygg på det.

Askeladden

2006-05-23T01:38:00.000+02:00

Lille sønn er i plukk-opp-og-gå-tur-med fasen. Han vandrer rundt i stua med plastmugger, vannkokeren, telefonen snudd feil vei mot øret og først og fremst boksen med vaselin. Puter foran ansiktet noen ganger, gensere over hodet.

Jeg forstår hvor de norske folkeeventyrene fikk idéen om Askeladden fra.

Lori

2006-05-23T01:36:00.000+02:00

Finland vant Grand Prix.
Sivilisasjonen er borte.

Eventyret om prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk

2006-05-17T18:52:00.000+02:00

Eventyret om prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk
Preken, 17. mai 2006, Høle kyrkje

Dette heilage evangeliet står skrive hjå evangelisten Johannes, i det tolvte kapitlet.

Jesus sa: «Endå ei lita stund er lyset mellom dykk. Gå så lenge de har lyset, så ikkje mørkret skal falla på dykk. Den som går i mørkret, veit ikkje kvar han kjem av. Tru på lyset så lenge de har lyset, så de kan bli born av lyset.» Då Jesus hadde sagt dette, gjekk han bort og løynde seg for dei

En perfekt tolkning av denne teksten som passe på 17. mai, det tror eg nesten ikkje fins. Men eg har dikta et eventyr som passe te 17. mai og kanskje litt te denne teksten.

I et land langt borte og høyt oppe, i et slott med så mange tårn at selv Walt Disney ville hatt problemer med å tegne det, bodde prinsesse Krav og prinsesse Tusen Takk.

Prinsesse Krav bodde i et stort, rosa soverom, med speil med gullkanter på veggene, en stor, myk seng som hun kunne ligge både på langs og på tvers av, og hun hadde stressede tjenere som hele tiden løp inn og ut av rommet for å skaffe henne det hun spurte om.

Prinsesse Tusen Takk bodde i et litt mindre, men litt koseligere soverom, med fine lamper og bilder på veggene, og mange ting hun hadde fått. Det var så kjekt å gi til prinsesse Tusen takk.

De to prinsessene hadde hørt at det et sted i verden skulle finnes et annet slott, et fortryllelsesslott, der prins Gave bodde og kunne gi alle det de innerst inne lengtet etter. Prinsesse Tusen takk va glad i få ting, og prinsesse Krav hadde mange ting hu ønska, så de bestemte seg for å dra ut og leida itte dette slottet.

De to ønska seg ei vogn med fire hester foran og myke seter med rødt fløyelstrekk Så drog de av gårde.

Etter en stund kom de til båten de skulle ta for å komme til en annen del av verden der de tenkte ønskedrømslandet måtte ligge. Båden hadde en kaptein som var både grisk og sleip, og han krevde så mye for reisen at de ikke ville komme fram hvis de skulle betale den billettprisen han forlangte, 7000 gullstykker.

”Gi oss rabatt”, sa prinsesse Krav og så så streng ut at den slemme kapteinen ikke torde annet enn å gi dem litt rabatt. ”Tusen takk”, sa prinsesse tusen takk så fint, og va så hyggelige mot kapteinen at de fekk mye gratis service underveis.

Så kom te et land langt ute og rett fram. Men der va havnen de kom inn, var det ingen som visste hvor ønskedrømlandet var henne. Det var i hvert fall ikkje der, for der va der alt for varmt, alt for ensformige mad og lide å finna på på kveldane. Ingen av dei de møtte tenkte de va i nærheden av ønskedrømslandet.

Prinsesse Krav og Prinsesse Tusen Takk bestemte seg for å reisa te landet midt i og ront omkring, for å se om det va bedre. For å reisa der måtte de ta fly.

På flyet fikk de trange seter og lite å spise. Det var ingen ledige billetter på 1. klasse, og prinsesse Krav maste om at de var prinsesser og fortjente bedre behandling. Til slutt var det noen på 1. klasse som ble så lei av å høre på klagingen der bak at de byttet plasser med de to prinsessene. ”Tusen takk” sa prinsesse tusen takk, og så letta stemningen veldig.
Det var flere prinsesser på 1. klasse i dette flyet. Ikke langt fra dem satt prinsesse Klok, prinsesse Hjelpsom og prinsesse Eventyr. De va og på jakt itte ønskedrømslandet og å møta prins Gave, men de visste heller ikkje veien.

Jeg tror at vi må hjelpe hverandre hvis vi skal finne ønskedrømslandet, sa prinsesse Hjelpsom. ”Jeg tror at vi må vite hva vi vil og si veldig tydelig fra” sa prinsesse Krav. ”Jeg synes det landet vi kommer fra egentlig likner veldg på ønskedrømslandet sa prinsesse Tusen takk, så hvis vi finner noe som likner på det…
Så fortalte hun litt om hvordan de hadde det på slottet, og jo mer hun fortalte, jo mer fikk de andre lyst til å reise dit, bortsett fra prinsesse Krav, som slett ville til et helt annet sted.

Det endte med at de snudde og reiste tilbake til slottet der de to prinsessene kom fra. De kjente seg hjemme med en gang. Hvordan er dette slottet blitt så flott, spurte prinsesse Hjelpsom. Det er jo som et Eventyr, sa prinsesse Eventyr og prinsesse Klok.

Jo, sa prinsesse Tusen Takk, dette slottet er bygget av ønskene til alle som bor her. Vi vet ikke hvem som bygger, bare at mange av ønskene våre blir virkelighet.

”Men hvorfor har jeg ikke fått det jeg innerst inne lengter etter”, spurte prinsesse Krav. Jeg spør etter både det ene og det andre, alt jeg kan tenke på, men jeg blir aldri fornøyd.

Jeg er veldig glad for alt du har spurt om, sa prinsesse Tusen Takk. Det har skapt mye flott her på slottet, men jeg er mest fornøyd fordi det er så mye her å takke for, ikke fordi jeg har fått alt jeg ville ha.

Da skjønte prinsesse Klok at de var kommet til et stedet der de kunne få det de innerst inne lengtet etter. Men å ha glede av det, det fikk ingen uten å være takknemlige.

Media og Frp

2006-05-15T20:34:00.000+02:00

Andreas Hompland skrev i 2003:

80 prosent av norske journalister hører til på venstresiden. Likevel får Frp gjennomslag i media. Det skyldes at måten journalistikk bedrives på, favoriserer Frp.

Så sant, så sant. Ingen skal si at media er uten innflytelse. Kan ikke journalistene gi seg selv frihet til å skrive sant, klokt og ærlig? Må det være sånn?

Katolsk teologi

2006-05-15T08:00:00.000+02:00

I går kveld var jeg på Kyrkjetunet på Høle og hørte vår lokale katolske hyttegjest, Rolf Bowitz, sokneprest i St. Svithuns kirke i Stavanger, snakke om å være katolikk i Norge.

Jeg har hatt vanskelig for å se hvordan det går an å følge paven. Bowitz formulerte begrunnelsen for pavedømmet på en måte som gjorde det mindre provoserende. Jesus innsatte Peter som leder for kirken, pavene er hans etterfølgere, ikke som Guds stedfortredere, men som de første blant likemenn. Dermed skulle det kunne gå an å diskutere med paven og samtidig følge ham for ordningens skyld.

Det er flere ting som er spennende med katolsk teologi, selv om jeg fortsatt er inspirert av Luther i mange ting.

Katolsk teologi forankrer etikken mer i den menneskelige verden, som en slags etiske naturlover, enn hva tradisjonell norsk teologi gjør. Jeg mener at etikken er noe Gud har lagt ned i mennesket og i verden, noe som hører til i den naturlige åpenbaring, det som alle mennesker har tilgang til, og det kan katolsk teologi gi like godt uttrykk for som en del varianter av den protestantiske, selv om både katolikker og protestanter har en tendens til å overkjøre dømmekraften med tradisjonelle, åpenbarte kirkelige eller bibelske bud.

Jeg regner det fortsatt som umistelig å være frelst av Guds nåde, ved tro. Katolsk teologi kan likevel hjelpe oss protestanter med en fyldigere forståelse av trosbegrepet og kanskje også nådebegrepet, at det kristne livet hører med til troen. De samme skillene mellom katolikker og protestanter som splittet kirken på 1500-tallet er ikke like kraftige lengre, fordi vi har sett flere nyanser i Bibelen og har sett at det noen steder er språkbruk og ikke meningsforskjeller som skiller oss.

Katolikker kan også lære oss noe om verdien av den tradisjonelle gudstjenesten. Og gjøre oss mindre individualistiske og gi oss mer respekt for kirken.

Den katolske kirke forholder seg absolutt til Bibelen, men henter inn kirken som en slags autorisert fortolker.

Opplysningstiden sitter nok ganske dypt i meg. Autoriteter av alle slag har jeg en innebygd tendens til å være skeptisk til.

Et ledelsesforedrag jeg hørte sa en gang at det var lettere å få folk til å følge en beslutning eller strategi hvis de hadde fått sagt sin mening fullt ut. Det er sant, og det kan man også gjøre i den katolske kirke. En organisasjon trenger ordninger, mens folk skal ha frihet. Et slikt skille kunne nok jeg også leve med.

Men det er vanskelig for meg både å gi tradisjon og enkeltmennesker en slags guddommelig autoritet. Der stiller vi likt i utgangspunktet.

Skillene mellom kirkesamfunn er noe som hører denne verden til. Dypest sett finnes det bare en kirke, og jeg har det bra i den norske, lutherske. Men vi kan både lære av, hente impulser fra og bli mer bevisste på oss selv av å møte de andre.

Frynsegoder for politikere

2006-05-13T19:36:00.000+02:00

I kveld var det et koselig intervju med Erna Solberg på Dagsrevyen.

I en bisetning kommenterte hun debatten om frisørtimer for Venstrepolitikere og firmabiler for statsråder og stortingsrepresentanter. I denne sammenhengen sa hun noe sånt som at hvis vi vil ha de flinkeste folkene til å bli politikere, kan vi ikke legge for mye vekt på sånne debatter.

Dermed har hun sagt at de flinkeste folkene også er de beste til å karre til seg frynsegoder, så hvis vi vil ha dem, får vi smøre dem med litt luksus.

Jeg tror det finnes mange flinke folk som ikke kjører firmabil. Og som vet hvem som skal betale frisørtimene etter regelverket.

Det er en høyremyte at alle flinke folk krever flust med penger. Det fins nok en del som setter andre verdier først.

Presterolle, åpenhet og blogging

2006-05-10T16:59:00.000+02:00

Kanskje er det vanskelig å skille personlig og privat på bloggen?

Blogging er litt som dagbokskriving og kan røpe mye som foregår i hodet. Samtidig er det ment slik at alle som vil kan lese.

Jeg prøver å holde en slags intern kontroll på hva jeg skriver. Mye er tanker og meninger, og det er ikke så farlig å dele.

Eller er det det? Det var jo dette med at jeg er prest. Som prest er jeg forpliktet til å representere kristen tro, ikke bare når jeg utøver yrket mitt, men også privat. Det synes jeg stort sett er greit, fordi jeg jo er kristen med hele meg og det er noe av det som betyr aller mest i livet mitt.

Men det er viktig for meg å ikke tenke for snevert om hva jeg kan og må mene. Fra naturens side er jeg konstruert som en ytterst kritisk, meningsglad og intellektuelt utprøvende person og det kan jo skape kaos i kirkelige teologiske systemer. Jeg var sikkert både en plage og en inspirasjonsfaktor for medstudenter og lærere. Når noe er viktig for meg, pleier jeg ikke gi meg før jeg får skikkelig svar.

Alt dette er blitt litt aktuelt i og med at jeg har skrevet om politikk her. I og med at jeg er med i et parti et stykke ut på venstrekanten og som ofte blir kritisert, så stiller jeg meg selv lagelig til for hogg. Er det slik at vi liker best de vi er enige med? Kanskje bedømmer vi fremmede litt etter det, de vi kjenner er vi rausere med.

Som prest lever jeg av tillit. Mister folk tilliten til det jeg sier når jeg har noen radikale standpunkter? Kanskje de gjør det, men det tror jeg egentlig er en pris jeg ønsker å betale.

Troverdighet og ekthet kan nemlig ikke skilles. Jeg er ikke egentlig troverdig hvis jeg ikke står fram noenlunde som meg selv. Å bli likt og lyttet til uten at det jeg sier klinger dypt i meg selv er ikke så tilfredsstillende. Da er det ikke egentlig meg folk forholder seg til.

Jeg er fortsatt varsom hvilken arena jeg bruker til å presentere private standpunkter. I mange av funksjonene mine som prest representerer jeg slett ikke meg selv, men kirken, kristen tro og det kristne fellesskapet. Her skal det både være rom for mange slags mennesker og forankring i kristen tradisjon, dypest sett i Gud slik han viser seg i Jesus.

Men jeg har også stor tro på åpenhet. At vi får det bedre om vi står fram som vi er. At vi utvikler oss om vi tør å åpne for variasjon og uenighet. At vi kan høre sammen uten å være like. At i det som er annerledes ligger det ofte noe viktig å lære. At det er dypt usunt å holde viktige standpunkter inne. Åpenhet er sunt og nødvendig. Ikke alt som kommer fram gjennom åpenheten er riktig, men det blir ikke bedre av å bli skjult.

Derfor gleder jeg meg over å blogge. Det er herlig å feste tanker til papir, fint å gi de som er interesserte i noe av det samme som meg en anledning til å hente impulser, artig med mulighet for kommentarer og diskusjoner. Jeg har funnet noen andre gode blogger rundt omkring og kommer fortsatt til å spre min til dem jeg tror tåler en utfordring både av det ene og det andre slaget.

En herlig dag

2006-05-08T19:55:00.000+02:00

I løpet av et langt teologistudium drømte jeg ofte om den gangen finværet på våren kunne komme uten at jeg måtte lese til eksamen.

Tidligere år av prestelivet mitt har jeg ikke fått oppfylt dette ønsket, fordi jeg har hatt travle perioder. Og i år begynte finværet med at mini var syk, så minst en av oss måtte være inne.

Men i dag har vi nytt hagen, sola og den varme vinden. Jeg har sittet på plentraktoren i et par-tre timer og kuttet gress på nesten hver eneste centimeter av den firemåls store hagen. Høymolrota har blitt kuttet tidlig og den nye plenen vi anla i fjor ser brukbar ut. Til og med en stein klarte traktoren dele i to, uten at knivene så ut til å lide merkbart.

Sykkelen har fått støtte, endelig, og minis sete har blitt montert på Ragnas sykkel. Jeg er litt brunere i fjeset og har fått rikelig med påfyll av finvær for kropp og sjel. Nydelig å få gjort noe, nydelig å nyte våren.

Ingenting er helsvart

2006-05-08T19:19:00.000+02:00

Jeg er opptatt av Frp om dagen, og her kommer det en nyansering.

Trond Birkedal er sitert fra landsmøtet. Frp kritiserer FN for ikke å være handlekraftig nok. Det har skjedd mange tragedier i verden, i Rwanda, Kosovo og Kongo uten at FN har kunnet gjøre noe.

Det er nok for enkelt å si at dette beviser at FN ikke er en tjenlig organisasjon. FN er et samarbeidsorgan for nasjonalstater, ikke en verdensregjering. Derfor er ikke FN sterkere enn det samarbeidet enkeltstater klarer å få til, eller det engasjementet positive krefter i verden klarer mobilisere. Det er ofte stormaktene som svikter når FN ikke fungerer, ikke systemet som er for dårlig.

Motivasjonen for å kritisere FN må ikke bare være et ønske om å spare penger. Det er radikalt å ønske seg et FN med mer myndighet, fordi det vil innebære tap av suverenitet for enkeltstater. Jeg mener at det noen ganger er nødvendig, når viktige menneskeretter krenkes i stor skala, men et system som legger til rette for dette kan også fort bli farlig. Hvis viljen er der, burde vi kunne løse mange av verdensproblemene, og å bruke FN er en ryddig måte.

Men Trond Birkedal til ære: Flott at Frp også er opptatt av de store tragediene i verden.

Nå venter vi også spent på hvordan Siv Jensen vil prege partiet. Vi vet hun kan spille sint dame. I Vårt Land i dag presenterer hun seg som verdikonservativ, et av de vakreste begrepene som finnes på borgerlig side, og som jeg som en grønn og rødfarget politiker også gjerne vil ha med meg.

Den siste uttalelsen hun kommer med går meg rett til hjertet: Hun sier at når politikere tenker familiepolitikk tenker de ofte mest på økonomi og på familien som en enhet som skal bidra til samfunnets økonomiske utvikling. Siv Jensen vil sette barna først og synes det er fint om ikke begge foreldrene jobber. Det tror hun gir barna en trygg ballast på vei ut i verden.

Ære være. Det paradoksale er at for meg ville både privatøkonomi og diverse goder bedre seg med Frp styre, likevel har jeg altså hoppet på Kristin Halvorsens båt. Det står jeg fortsatt for. Både SV og Frp er partier som tenker friskt og kan fange opp gode idéer. På det er det ingen som har monopol og det er kjekt å se at det også bor gode verdier hos de mørkeblå.

Selv om politikken totalt sett får meg til å fryse på ryggen.

Presten som inspirator

2006-05-07T13:09:00.000+02:00

Jeg sliter med rollen som inspirator.

Det er ikke min nådegave å gi folk et følelsesmessig kick på gudstjenester. Jeg tror ikke jeg er tørr eller kjedelig, jordnær kanskje, men mitt eget kristenliv er liksom ikke orientert mot de store høydene. Det handler mer om det jevne.

Prekentekster og liturgi legger heller ikke opp til gudstjenesten som et party. Gudstjenesten har en rolig rytme og mange av prekentekstene er nokså jordnære.

Jeg ønsker heller ikke å skape fanatiske eller verdensfjerne kristne. Tvert imot ønsker jeg å inspirere (der var ordet) folk til å ta troen med seg i hverdagen og forholde seg til den slik den er, på kristent vis.

Den store vekkelsen tror jeg vil la vente på seg. Jeg tror heller på de nære og gode kontaktene mellom kirkefolk og folk som ikke går i kirken. Folk i dag tenker over ting og bruker tid på å vurdere. Det er ikke slik at alle går rundt med en følelse av at "jeg burde være kristen" eller "det er noe galt med forholdet mitt til Gud", de tankene de gamle vekkelsene forløste.

Jeg merker også at jeg må ha en viss ro over livet mitt for at forholdet mitt til Gud kan blomstre. Hvis det blir for mye jobb kommer ikke bønn og tanker om Gud så naturlig, da blir det mer å produsere taler og arrangementer. I lengre friperioder merker jeg at det åndelige livet begynner å blomstre. Jeg tror jeg hadde hatt godt av å være vanlig kirkegjenger.

Jeg tenker også at det ikke er min oppgave å holde folks tro oppe eller gi dem påfyll. Jeg tror nemlig følelsen av nærhet til Gud kommer mye av hva vi gjør selv og hvordan vi legger opp vårt eget åndelige liv. Hvis det blir for tynt, tror jeg ikke møter som gir et kick er den beste løsningen.

Troen skal flettes inn i dagliglivet og finnes der. Å være med i et fellesskap og søke Gud gjennom møtepunkter og eget andaktsliv er en viktig del av å oppleve kontakt med Gud. Når folk forventer av meg som prest at jeg skal fylle dem opp og løfte dem inn i en annen dimensjon - kanskje til tider, men stort sett tror jeg det er forventninger jeg ikke oppfyller.

I dag har jeg meldt meg inn i et politisk parti

2006-05-06T12:42:00.000+02:00

Det er bare å stupe uti.

Med Frp så høyt på meningsmålingene for tiden og utsikter til mange Frp-ordførere etter 2007 fant jeg ut at det var på tide å heise flagg.

Da jeg stemte SV ved sist stortingsvalg våknet jeg opp med smak av kamel i munnen, farvel til kontantstøtte og Hallgeir Langeland som sa at "nå skal vi endelig bli kvitt prestestyret".

Vel, nå infiltrerer prestene SV...

Jeg regner med å få pepper for dette både her og der. "Et useriøst parti," sier noen. "Kristenfiendtlig" sier andre. "Vil skakkjøre norsk økonomi," er vel en generelt utbredt frykt.

Men i økonomisk politikk er jeg knallrød, i hvert fall så lenge vi er så rike som vi er. Mindre til privat forbruk, mer til fellesskap, bistand og miljø. Det er viktig for meg å være med i et parti som gjør noe med de store utfordringene i vår tid og vårt samfunn: fattigdom, forurensing, sosial urettferdighet. Det ville jeg i hvert fall ikke fått i Frp.

Kanskje jeg kan gå på noen møter og avgi stemmer ved diverse årsmøter og liknende, pluss drive litt valgkamp. Hadde vært moro, hvis jeg har tid. Blir spennende å se hva som kommer ut av dette.

(... og til alle dere som synes det blir problematisk med en SV-prest: Det blir en øvelse i toleranse, så skal jeg være så saklig jeg kan når jeg har presteklærne på... Ellers gjelder ytrings- og meningsfrihet også for geistlige kirkemedlemmer av alle slag. Alltid åpen for innspill!)

Trivelig protest

2006-05-05T20:08:00.000+02:00

Nå har ettåringen min lært å si nei.

Han sier mamma, kokke (klokke), koo (sko), oppida (oppå der), nan nan (det vil jeg ha) ba (far, bæ, bø), gakko gakko (biola), bvoom bvoom (bil). Og så sier han nei.

Det er verdens koseligste syn når den lille meteren med sønn løper vekk og sier "nei" fordi vi har spurt om han vil opp å skifte bleie eller vil legge seg. Foreløpig er foreldreautoriteten knapt truet, men det kommer vel en trassalder med litt tøffere tak. Til nå er det bare artig.

Hvorfor nordmenn ikke tror på Gud lenger

2006-05-05T20:03:00.000+02:00

En glimrende leder fra et gammelt Misjonstidende. Innholdet er følgende:

Etter OL i Torino sitter Trond Giske og en rekke andre prominente nordmenn samlet og diskuterer katastrofen. Det ble få gull. Katastrofen er et faktum og debatten reflekterer ikke med en mine eller et ord at dette bare er lek. Det er ingen ironi over krisemaksimeringen. Den nasjonale stoltheten er krenket.

Samtidig publiseres en undersøkelse der antall nordmenn som tror på Gud er halvert over ca 20 år.

Jeg elsker fotball, men jeg synes hva som er viktig er blitt helt forskjøvet i media. "Drep oss konge, men ikkje med graut," sa en viking en gang. Det er så mye slapp underholdningssuppe i media for tiden at vi blir sløve i hjernen og glemmer hva som er viktig.

Det er ikke Guds feil at folk ikke tror på ham når de bruker livet til å akke seg over få gull i Torino.

Per Fugelli

2006-05-05T19:50:00.000+02:00

Med en viss fryd hørte jeg utdragene fra Per Fugellis appell i Vålerenga kirke 1. mai.

Jeg har ofte drømt om å gjøre noe liknende. Jeg klarer ikke isolere tro og politikk. Det er så mye etikk i politikken. Så lenge jeg har vært politisk bevisst har jeg latt meg provosere av det i Fremskrittspartiet som jeg bare kan kalle rasisme og av den politiske retorikken som gjennom å fange opp misnøye skjuler den blåøyde liberalismen.

Det sier jeg likevel ikke fra prekestolen. Jeg er enig i at kirken skal være åpen for folk med alle slags politisk tilknytning. Kirken er åpen for alle, men det betyr ikke at alt er like bra.

Politikken har ansvaret for å virkeliggjøre sentrale verdier i samfunnet. Derfor kan den aldri bli irrelevant for kirken. Vi må stadig minne hverandre på viktige politisk-etiske mål og på at politikk er viktig, men hva slags politikk som fører til målene er ikke først og fremst et spørsmål som egner seg for forkynnelse eller teologisk debatt. Det er derfor vi kan være forsiktige med partipolitikk, fordi politikk delvis også er et slags fagfelt der prester ikke har mer kompetanse enn andre.

Noen ganger må vi likevel la varselbjellene ringe. Rasismen i Fremskrittspartiet er pent kledd, men skillet mellom svarte og hvite innvandrere og måten folk fra fremmede kulturer omtales på mener jeg ikke kan kalles noe annet. Da kan det heller ikke alltid være galt å kalle rasistene ved navn, selv om alle som er medlemmer av Frp eller stemmer på det er rasister. I hvert fall ser det ut som Frp tenker seg en slags global apartheid, der folk holdes med tvang innenfor egne grenser og solidariteten først når våre egne.

Siden toleransen for uenighet foreløpig ikke er større i kirken og siden presten som forkynner har en maktposisjon som ikke skal misbrukes, lar jeg foreløpig være å komme med tydelige politiske utspill i forkynnelsen. Men jeg slipper gjerne noe ut mellom linjene og her på bloggen gjelder slett ikke de samme grensene. Her får Fugelli applaus.

1. mai

2006-05-02T22:25:00.000+02:00

Jeg har blitt rødere med årene.

Etter en blå oppvekst, med sans for gode vilkår for næringslivet, individuell frihet og lave skatter, møtte jeg Thatchers Storbrittania, fikk sans for velferdsstaten og en jobb der jeg får se offentlig sektor fra innsiden.

På muséer rundt omkring i verden har jeg sett at mennesker alltid har drevet med kjøp og salg. Næringslivet er en viktig del av samfunnet og tilbud- og etterspørsel er en praktisk måte å organisere produksjon og distribusjon av ønskede varer og tjenester, men er privat sektor den viktigste i samfunnet? Noen ganger hører vi det.

Det er i offentlig sektor at mange av de viktigste behovene våre blir tatt vare på: Helse, utdanning, politi, kirke, kultur. Slik økonomien vår er organisert, blir det slik at privat sektor på en måte kan si at det er de som skaper de økonomiske verdiene, men det kommer bare av at det er slik pengefordelingssystemet vårt virker. Ingen vil si at det er viktigere med bildeler enn sykehus.

Vi blir opplært til at kapitalisme er noe positivt i seg selv, mest fordi den gir frihet og har fungert sånn tålig i praksis. Marx har likevel stilt gode spørsmål: Hvorfor skal det være slik at eierne av en bedrift skal ha hele overskuddet alle de ansatte har vært med å skape? Hvorfor skal vi finne oss i at kapitalismen lar noen få bli veldig rike, uten å yte særlig mer enn andre?

Det systemet en til en hver tid bruker, er det som gir de aktuelle resultatene. Kapitalismens bakside er det som finnes i verden av fattigdom og nød. Kan det være noe galt med systemet også? De som starter med penger og ressurser har en stor fordel, selv om systemet er åpent for mobilitet.

Jeg satte den forrige regjeringens retorikk litt i vrangstrupen. Den borgerlige tanken er at økonomisk vekst skal skape velferd. Det skjedde ikke under forrige regjering. Den økonomiske veksten gav privatpersoner lavere skatt, men stram kommuneøkonomi. Kommunene forvalter verdier som er mye viktigere enn om vi har råd til plasma-TV og en i-pod til alle i huset.

Det er i privat sektor og hos privatpersoner den norske rikdommen sitter. Vi har en godt utbygd velferdsstat, men det er her det kniper og det er hit penger må flyttes. Det er all grunn til å fortsatt flagge på 1. mai.

Drama på badet

2006-04-28T20:12:00.000+02:00

Ansiktet strammer seg og blikket blir konsentrert. Hele kroppen samler seg i én målrettet bevegelse. Etterpå er han lettet.

Måltidet fortsetter. Etter hvert går han lys og mett fra bordet, høy på solbærsirup og mammas komler. Han går inn i stua, der han noen minutter etterpå løftes opp kommer i kontakt med min nese, som varer noe sjeldent surt og illeluktende. Sønn har bæsjet.

Han spreller litt i protest, vel vitende om at det nok ikke vil nytte. Vi går opp trappa og han tar en kort avstikker inn mot kontoret der Teletubbies ofte dukker fram på PC-skjermen. Jeg plukker ham opp og han er som vanlig glad når han først kommer inn på badet. Finner fram krakken og leker ved vasken mens far manøvrerer bekledningen over bleia av. Far klarer så vidt i tide å redde ermet på bodyen fra å bli vått.

Opp på stellebordet. Badeboka vekker begeistring, vill blading, begeistrede rop og lett rulling, men holder seg heldigvis på ryggen. Resultatet åpenbarer seg i all sin prakt og lukt, bleia legges rutinemessig utenfor rekkevidde på lokket til søpla, sønn forflyttes til krakken foran vasken igjen for vask. Han ligger stille bare så lenge.

Det er nå det begynner å gå galt. Først får jeg nå tørket litt av ham, men mens far vasker kluten lurer han seg ned og inn i dusjen, der det begynner å sildre uten at det er skrudd på noe dusjhode. Han står fascinert og ser en liten stråle går gjennom bodyen og ned på dusjgolvet. Far bytter vasking av klut ut med flytting av barn og spyling av dusj. Det er etter dusjen er spylt at far snur seg og ser sønn driver med en ny aktivitet: sutting på bæsjeklut. Vill far får tatt bleiekluten fra sønn som dernest går inn i dusjen og tisser igjen.

Flere komplikasjoner følger, men av det mer normale slaget. Det er moro å være far, men nok enda morsommere å være liten gutt.

Selvangivelsen

2006-04-27T22:03:00.000+02:00

I kveld har jeg fylt ut årets selvangivelse, og jeg er takknemlig.

Ikke først og fremst på grunn av egen økonomi, men etter å ha slitt med skjemaer og rettledning en stund, slo det meg at likningsmyndighetene gjør en god jobb.

Jeg holdt på med et plagsomt skjema, en beholdningsoversikt over noen aksjer jeg kjøpte sent på 90-tallet i et tåpelig og hult teknologiselskap, som etter utallige emisjoner og flere navnebytter og skifter av forretningsidé og bemanning i disse dager er på trygg ferd mot konkurs, bare utsatt av en feil ved innkallingen til retten.

Skjemaet fra skatteetaten hadde kjedelig layout og det sto "ukjent" på flere punkter som viste til papirer fra 1998.

Disse papirene lå hos min far, som fant dem fram på tre minutt. Det i utgangspunktet irriterende skjemaet viste seg i utfylt tilstand å resultere i 1000 kroner mindre skatt for min del, og det var altså nøyaktigheten i systemet som gjorde at det ble oppdaget.

Jeg betaler skatt med glede, men de senere årene har det også gått bedre og bedre å fylle ut selvangivelsen. Det har opp gjennom årene vært litt arbeid med gode, gammeldagse, brettede A3-ark og RF-skjemaer, men det etter hvert blitt stadig mindre arbeid og lettere å føre.

Fra gammelt av, i eventyr og blant folk har de som har med skatt å gjøre et tvilsomt rykte. Jeg synes det virker som om dette er flinke, nøyaktige og praktisk anlagte folk.

(PS: Skrytet gjelder ikke språket i rettledningen eller bestemmelsen om at jeg privat snart må betale skatt for en mobiltelefon som utelukkende har med jobb å gjøre. Datafolkene og de som lager og utvikler selve skjemasystemet liker jeg bedre og bedre. )

Personlighetstest II - hvilken leder likner jeg?

2006-04-27T11:08:00.000+02:00

What Famous Leader Are You?
personality tests by similarminds.com

Hvem er jeg?

2006-04-26T19:56:00.000+02:00

Personlighetstester er fantastisk. På www.similarminds.com finnes alt man kan ønske seg av Jung-tester à là Myers-Briggs, for eksempel, enneagrammet for de som liker det og en stor en som siden anbefaler: Global 5 / Big 45-testen.

Så det store spørsmålet er: Er dette meg?
48% utadvendt
60 % ryddig
71 % tilpasningsdyktig
73 % følelesmessig stabil
85 % har et åpent sinn

Noen karakteristiske trekk ellers: I gruppen egenskaper som hører til å være mer eller mindre utadvent er jeg i følge testen utpreget glad i å være i mitt eget selskap (14% avhengig av å være med andre), rolig og holder meg gjerne i skyggene, ikke så rask med å avsløre meg selv, men samtidig en person som hevder seg selv (70%) , liker godt å lede (70%) og trives i andre menneskers selskap (74%).

Når det gjelder det som har med orden å gjøre, så utmerker jeg meg verken i den ene eller andre retningen. Jeg kan være lat av natur, er avslappet, ikke spesielt nøye med penger, kan ta ting som de kommer, men er samtidig fokusert, forbereder meg skikkelig, er systematisk og 86 % perfeksjonistisk.

At jeg er 71 % imøtekommende og tilpasningsdyktig, handler i følge testen om at jeg er
- 74 % respektfull og oppmuntrende
- 74 % støttende og hjelpsom
- 62 % regelorientert
- 90 % opptatt av å holde en god tone med folk
- 90 % empatisk
- 78 % fredelig og tilfreds
- 66 % uselvisk
- 50 % på å sette andre før meg selv
- 58 % opptatt av andres reaksjoner i samspill

Og når det gjelder hvor stabil jeg er følelsesmessig, så går det på at jeg er:
- 74% rolig og kald
- 82% positiv og fornøyd med meg selv
- 70 % tolerant og med jevnt temperament
- 58 % på å utsette behovstilfredsstillelse
- 78 % tykkhudet
- 82 % holder roen i stressituasjoner
- 78 % kontrollert følelsesmessig
- 54 % villig til å tilpasse meg , kontra å kreve og styre.
- 86 % uten store følelsessvingninger

Mest utpreget er jeg altså "open-minded". Her har jeg flere utslag på 90 %: intellektuell og analytisk, selvstendig, selvkritisk, drømmende, utforsker nye tanker, full av nysgjerrighet og (o lykke!) dybde. Ellers er jeg 86% snartenkt og 78 % oppfinnsom, kunstnerisk, kreativ og utradisjonell.

Jeg kjenner meg igjen, selv om det alltid er det virkelige mennesket bak sånne tester som teller. Det er en måte å sette ord på noe på, kanskje også på ting en ikke har sett med seg selv eller som ikke så fort lar seg oppdage. Det er heller ikke snakk om låste trekk, selv om noe sikkert følger oss gjennom livet.

To akser

2006-04-26T14:16:00.000+02:00

"I et kristent perspektiv er det to akser vi forholder oss til når det gjelder mening og livsretning. Den ene er bevegelsen synd - nåde og den andre er sammenhengen liv - død."

- Per Arne Dahl.

Om å være menighet

2006-04-26T14:11:00.000+02:00

"Utallige ganger er et helt kristent fellesskap gått i stykker fordi vi levde ut fra et ønskebilde... Et fellesskap som holder fast på ønskebildet, må før eller senere gå i stykker. For ethvert menneskelig ønskebilde som blir bragt med inn i det kristne fellesskapet, hindrer det ekte fellesskapet og må bli ødelagt for at det ekte fellesskapet skal kunne leve. Den som elsker sin egen drøm om kristent fellesskap mer enn selve fellesskapet, han ødelegger ethvert kristent fellesskap."

-Dietrich Bonhoeffer.

Dietrich Bonhoeffer: "Hvem er jeg?"

2006-04-26T14:05:00.000+02:00

Dette diktet skrev Dietrich Bonhoeffer, en tysk prest og motstandsmann, i fangenskap hos nazistene i Tyskland. Jeg har lest det i en bok av Per Arne Dahl.

Hvem er jeg? De sier så ofte
jeg kommer ut fra min celle
sindig, munter og trygg
som godsherren ut fra sitt slott.

Hvem er jeg? De sier så ofte
jeg taler med vokterne mine
utvungent, vennlig og klart
som om jeg var fengselets sjef.

Hvem er jeg? De sier også
jeg bærer motgangens dager
smilende, rolig og stolt
som en som er vant til å seire.

Er jeg virkelig den de andre sier?
Eller er jeg den jeg kjenner selv?
Urolig, lengtende, syk som en fugl i bur,
i angst og kamp som tok de strupetak på meg,
sulten på farger, blomster og fuglenes sang,
tørst etter gode ord og menneskers nærhet,
dirrende harm over vilkårlig og smålig behandling,
et drivende bytte for håp som stadig skifter,
avmektig engstelig for venner langt borte,
for trett og tom til bønn, til å tenke og skape,
kraftløs og rede til avskjed med alt og alle?
Hvem er jeg? Denne eller hin?
Er jeg en i dag og i morgen en annen?
Er jeg begge i en? En hykler for mennesker,
for meg selv en foraktelig, klynkende svekling?
Eller ligner i mitt indre jeg den slagne hær
som viker i kaos før seierens siste slag?

Hvem er jeg?
Ensomhetens spørsmål holder meg for narr.
Hvem jeg så er - Du kjenner meg,
jeg er Din,
min Gud!

Terry Goodkind

2006-04-25T22:04:00.000+02:00

Jeg har lest fem fantasy-bøker av Terry Goodkind det siste året.

God fantasy er jeg alltid på jakt etter, og Terry Goodkind fant jeg ved å spørre i en butikk. Det er ikke sjangeren som bestemmer om ei bok er god, det er hvor flink forfatteren er til å skrive og fortelle.

Terry Goodkind har skapt et flott univers, med kjempebra helter. Richard og Kahlan er nydelige forbilder som jeg virkelig ønsker alt godt, og de lykkes på fascinerende og underholdende måter.

Men å lese bøkene er også litt av en prøvelse. For maken til makaber fantasi har jeg aldri støtt på noe sted ellers. Steven Eriksons bøker har litt av det, men med en mye klarere funksjon i fortellingen. Hos Goodkind er det sadisme, voldtekt og massedrap utmalt over titalls sider, i noen av bøkene i flere lange sekvenser. En internettanmeldelse advarte meg mot dette i den første (og beste) boka, så jeg visste akkurat hvor lenge grusomhetene skulle vare.

Med hånden på hjertet kan jeg si at så mye vondt har jeg ingen glede av å lese, så jeg fatter og begriper ikke hvordan en ellers så god forfatter, som ofte ellers utmerker seg med sans for godhet (mitt favorittrekk i fantasy, ved siden av flinke trollmenn) også slipper så mye graps inn på sidene. Jeg har sagt noen ganger at en mann som skriver slik hadde jeg aldri våget å bruke som barnevakt.

Og hva så med meg som leser? Jeg piner meg gjennom det. Og håper det snart skal komme bedre tider. Nå er jeg i bok seks, men jeg orker bare et lite kapittel av gangen. Etter hvert håper jeg det bedrer seg.

Et forsøk på fornuftig teologi

2006-04-23T19:48:00.000+02:00

John Scotus Eriguena var en av de mest kreative og ambisiøse filosofene på Karl den stores tid, altså en gang på 8-900 tallet.

Som filosof var han nyplatoniker. Det vil si at han trodde sterkt at en åndelig virkelighet à là Gud var grunnlaget for alt annet i verden, og at det som ikke kunne spores tilbake til Gud nesten ikke kunne sies å eksistere i det hele tatt.

Det filosofisk-teologiske prosjektet hans var å skape en fornuftig teologi i tråd med det han trodde filosofisk, eller med andre ord å beskrive det han trodde på kristent sett i et filosofisk språk og system. Det lyktes han knapt med. Det hele ble for filosofisk og endte opp som nyplatonisme med en smak av kristendom. Gud ble for utydelig og fløt for mye sammen med verden, slik at mange har kritisert ham for å være panteist, uten at han helt passer inn i det, i hvert fall slik han ønsket å tenke.

Men på et punkt har jeg sansen. Scotus sier nemlig noe om autoriteter, og det er et brennbart emne for teologer. Den filosofihistorikeren jeg leser, en katolsk sådan, er selvfølgelig opptatt av både bibelsk, tradisjonell og kirkelig autoritet , selv om han også er ærlig filosofisk og bruker fornuften mye. Han lar seg provosere av Scotus, som sier at autoriteter er bare autoriteter i kraft av at de er fornuftige. Det er det at de er fornuftige som gir autorietene troverdighet.

Det liker jeg. Der jeg ikke har peiling stoler jeg på autoriteter. Når det gjelder hva slags service båtmotoren min trenger, hvordan marka ved prestegården kan gjøres om til plen, medisinske spørsmål, er jeg nødt til å stole på autoriteter, for der har jeg begrenset peiling selv. Men på mange andre felter blir det ofte for dumt å stole på autoriteter. Jeg har gjerne minst samme forhåndskunnskap på feltet selv, og må stole på egen magefølelse og vurderinger.

Noen gir seg over til autoriteter fordi de vil unngå å bli subjektive. Men det er like subjektivt å velge seg en autoritet som å tenke fritt selv. Når man velger seg en autoritet, gjør man det nemlig, bevisst eller ubevisst, også ofte med fornuften, eventuelt etter press, men det siste snarere svekker enn styrker autoriteten.

Valget av Bibelen, for eksempel, kirken eller enkeltpersoner som autoriteter må begrunnes i noe annet enn at det bare er slik. Det må handle om at f.eks. Bibelen forteller troverdig om noe vi ellers ikke ville visst, f.eks. om historien om Jesus, eller at de personene som står bak den på en eller annen måte må regnes som spesielt troverdige. Men selv i forhold til hellige skrifter kommer man aldri unna vurderinger og subjektive valg. Det er alltid noe som gjør at vi tror på dem.

Det gir en viss frihet og et visst rom for argumentasjon, slik vi også finner internt, f.eks. i Bibelen. Og når noe går helt på tvers av våre egne tanker og det er mer enn egeninteresse og manglende erfaring som gjør at vi protesterer, bør det i hvert fall ringe en alarm.

Presters arbeidstid - 50 timersuke?

2006-04-21T09:43:00.000+02:00

Siden starten på mars har jeg i snitt hatt 50-timers arbeidsuke. Jeg har hatt én normal uke og én på 70 timer.

Det er et mareritt. Prester har ikke overtidsbetaling, så det betyr, at i forhold til normalarbeidstid, som vi i utgangspunktet er tenkt å ha, har jeg på litt over en måned jobbet gratis for over 10000 kroner eller lagt inn 75 timer gratis ekstrainnsats.

Det er ikke det verste. Det verste er at når jeg er borte 10-15 timer ekstra hver uke, blir det også 10-15 timer hver uke at kona mi må være alenemor og at sønnen min ikke får treffe far som han skulle. Og hvis man tenker seg en normal dag fra kl. 8-16 forlenget med to og en halv time hver dag så ser man jo at dagen varer fra kl 8 til 1830 eller at det kommer en kveldsøkt på to og en halv time ekstra - det betyr at enten får sønnen min omtrent ikke sett meg, eller så blir det kona mi og jeg som ikke får noe alenetid sammen, ett av alternativene i snitt omtrent hver eneste arbeidsdag.

Grunnen til at det blir slik, er at kirken er underbemannet. Politikere prioriterer ikke kirkelig bemanning spesielt høyt. Dessuten er det sånn at det ikke er så lett å kutte kvaliteten på det prester driver med. Jeg bruker ikke spesielt lang tid til forberedelser, men vet at jeg må sikre meg at de begravelsene jeg holder blir skikkelige, at vigslene blir så flotte som brudeparene ønsker, at menigheten synes det er verdt det å komme til gudstjeneste, at obligatorisk administrativt arbeid blir utført og at konfirmantarrangementer er så godt planlagt at vi kan holde konfirmantenes oppmerksomhet uten militær disiplin. Det krever noe i 2006.

Derfor, fordi det hviler stort personlig ansvar på prester for at de gjør en skikkelig jobb ved viktige anledninger i folks liv og ved sentrale deler av livet i kirken, burde det vært sånn at det som sikret kvaliteten på det hele ikke var den enkelte prests ansvarsfølelse, men arbeidsgivers blikk på ressurssituasjonen, men jeg tror at kirkelige myndigheter vet hvordan det er, men lukker øynene og håper de ansatte skal kompensere for det vi ikke har fått tildelt eller får gitt penger til.

Jeg har lurt på om jeg skulle fått meg ring i øret. Når jeg er forpliktet til å utføre visse oppgaver, uansett hvor mange det blir og hvor mye forberedelse de krever på et minimum, uten at det oppstår muligheter til avspasering eller blir betalt for overtidsarbeid, blir det en slags slavekontrakt. Det betaler vi som familie en høy pris for.

Jobben min lider også. Noen, litt mindre viktige ting, får jeg ikke gjort. Det er klart at når jeg alt har jobbet timesvis ekstra, så velger jeg ofte raske løsninger, har en hektisk hverdag og tapper overskudd. Når jeg alt har strukket og tatt store stykker av det som egentlig skulle vært familietid, så lar jeg jo familien vinne hvis det gjelder noe som kanskje burde vært gjort på jobb, men som er sånn at jeg kan slurve mer med det.

Mitt ansvar i dette er å orientere mine overordnede om hvordan situasjonen er. Det kan det komme løsninger ut av og det er jeg i gang med. Men de har det også travelt og kan ha vanskelig for å finne handlingsrom og løsninger, men uansett så skal det ikke være slik at det som på mange måter i innhold er verdens mest spennende jobb blir et privat mareritt for de som sitter i den.

Konfirmanter

2006-04-19T22:35:00.000+02:00

Jeg har to konfirmantkull, ett på 93 på Hommersåk og ett på 13 på Høle. Der jeg var prest tidligere hadde jeg også flere kull konfirmanter og var med som prest i ett av Norges største og triveligste ten-sing kor.

Da jeg studerte teologi, tenkte jeg at ungdomsarbeid ikke var noe for meg. Tidlig tenåringstid var ikke min favorittperiode i mitt eget liv - noe jeg har oppdaget er så godt som allmennmenneskelig, i hvert fall blant folk jeg treffer. Et nødvendig onde for en unge prester, som ofte blir satt til sånt. De som er så kule at de glir rett inn er det noen meter mellom, og det fins kulhet som fungerer dårlig også.

"I alt ungdomsarbeid er det innebygd frustrasjon" er en av mine teser. "Stengt på grunn av ombygging" så jeg en avis satte som overskrift over deler av tenårene for litt siden. Når vi treffer ungdommer må vi ofte bryte barriærer. Det er ofte vi voksne som må bryte isen, stille noen spørsmål, starte samtalen og vise interesse. Det koster noe, fordi vi må lete oss fram på områder vi er usikre.

Og så må vi sette oss inn i en annen kultur, som likevel kanskje ikke er så fremmed som vi tenker i utgangspunktet.

Men gevinsten er stor. Tenåringer er fantastiske mennesker når du blir kjent med dem. Du kan få en helt utrolig kontakt og oppleve ting du aldri får med voksne. Og som prest er det lite som er så givende som å få formidle kontakt med Gud til neste generasjon. Det kan være utfordrende å tolke Bibelen og drive med teologi, men når man forkynner for ungdom må alt hentes fram av det en har av kreativitet, kunnskap, menneskeforståelse og formidlingsevne.

Det er egentlig synd at så mange voksne skygger unna ungdomsarbeid. Jeg skulle ønske det var flere som ikke tok så lett på det og sa de var for gamle. Både ungdommene og vi selv hadde hatt mye å vinne. Det handler på bånn bare om å være mennesker sammen.

Påskeferie

2006-04-17T20:45:00.000+02:00

Vi har hatt en flott, avslappende påskeferie. Så godt har vi ikke hatt det på en god stund her i huset.

Vi har vært på gudstjeneste sammen som familie
Sønnen vår har stabbet rundt i Melsheia og sunget i bæremeisen mens vi gikk opp til Gjesteland. Lo høyt av den kraftige vinden og av regnet da vi var ute Skjærtorsdag.
Foyle var som vanlig kjempefin påskekrim
Oldemor var i strålende form da vi var på besøk, og fikk mange gode klemmer av mini.
Jeg fikk en herlig sykkeltur til Bryne, via Oltedal og Ålgård.
En følelse av å ha god tid
Vi har fått være masse sammen.

Ferie er en velsignelse.

Selvfølelse

2006-04-14T14:04:00.000+02:00

"Alle menneskers grunnproblem ved siden av skylden, angsten og døden er den sårbare selvfølelsen".

(Per Arne Dahl om Frank Lake - igjen.)

En del av det å bli voksen er å danne seg et sett med måter å møte andre mennesker på som skjermer oss fra de vanskeligste følelsene. Men innerst inne i alle, enn så fritt fra det yttersiden kan se ut til å være, bor det en usikkerhet som sitatet overfor sier noe viktig om. Den sårbare selvfølelsen er nok vanligere enn vi tror.

Å bli voksen er ikke å bli kvitt usikkerhet eller vanskelige følelser, men det er å lære seg å mestre dem stadig bedre og å finne gode måter å leve med dem på. Livskvalitet kommer ikke ved å legge alt det skjøre til side, men ved å bli kjent med sitt eget indre og flette det godt sammen med livet slik det er.

Hva kommer først?

2006-04-14T13:46:00.000+02:00

"Altfor mye kristen tenkning har sitt utgangspunkt i synd og syndsforståelse."

Sitatet stammer fra Per Arne Dahl som gjengir en observasjon Frank Lake, en engelsk teolog og terapeut, har kommet med.

Det er jeg enig i.

I riktig gamle dager var det flere filosofer som la vekt på at det onde egentlig ikke eksisterer. Det onde er et fravær av noe godt som har vært der.

Det kan være en nyttig tanke, selv om å snakke om hvordan moralske størrelser eksisterer er et eget, filosofisk problem som jeg ikke har full oversikt over pr. nål.

Jeg har hørt og lest flere kristne formidlere som snakker for mye om synd. Synden blir et grunnleggende kjennetegn ved mennesket. Det tilhørere og lesere først og fremst skal kjenne seg igjen i, er at de kjenner lysten til det onde i sitt hjerte og har krenket Gud og andre i tanke, ord og handling.

Det sklir fort over på selvfølelsen. Jeg blir redd for at folk blir gående rundt med et negativt bilde av seg selv. Det blir aldri riktig. Mennesker er ikke sånn, de er stort sett flotte. Alle bærer, uansett hvor dypt de synker, en "egentlig person" på innsiden som det ikke alltid skal så mye til å få øye på. Det ligger store muligheter i å forholde oss til det gode i hverandre når vi møtes. Ved å møte hverandre med en forventning om godhet, hender det ofte at godhet skapes. Tenk bare på kjærlighet og forelskelser. En kjenner ikke alltid hverandre så godt i utgangspunktet, men noe oppstår som nesten kan bli en drøm som oppfyller seg selv, hvis vi klarer ta vare på det gode i forholdet.

Jeg har ingen illusjoner om at mennesker er perfekte. Det er nettopp fordi mennesket er noe godt det blir så alvorlig når det krenkes og skades. Det vonde er reelt, også som noe vi gjør og tenker. Men teologien må ikke snus på hodet slik at man sier: "Siden det finnes en frelse (for det forkynnes ofte og grundig) må det være behov for frelse i mennesket. Derfor må vi være syndere. Og siden vi ikke har noen umiddelbar fornemmelse av å være syndere, må vi lære å tenke at vi er det. Derfor må vi jobbe med selvforståelsen og selvbildet vårt, så vi skaper oss en syndig identitet."

Det er omvendt. Vi kan heller si det slik: "Mennesket er vidunderlig og fantastisk. Men det hender mennesker blir krenket og at mennesker fornedrer seg selv ved å krenke andre. Det skaper problemer, både mennesker imellom og mellom mennesker og Gud, som er den som elsker alle og identifiserer seg med oss." Slik kan en skissere utgangspunktet både for kristen etikk og kristen tro på frelse, uten å skape en følelse av at mennesket er noe mindre enn det vi faktisk er, har mindre ansvar eller dårligere muligheter.

Kanskje er det snakk om fine nyanser og logikk på en tynn line, men det har mye å si for oss hvordan akkurat dette oppleves.

Rent teologisk tror jeg vi må begynne et annet sted enn med synden. En skulle tro at en oppførte seg som en god lutheraner hvis en gjør det, men faktisk begynner Luther selv et annet sted, i hvert fall teologisk. Han begynner med det gode og rettferdige. Det er det som igjen skaper en erkjennelse av at noe også er galt. Å møte de gode idealene, forbildene og verdiene er det som også skal lære mennesket hvor det selv kommer til kort, ikke å hamre på at mennesket er ondt eller å drive det jeg kaller omvendt frelsesmatematikk:

Gjensyn

2006-04-13T20:38:00.000+02:00

Sønnen min har vært ei uke på Sørlandet.

Små barn lever i øyeblikket. Da jeg var ei uke i USA i høst tok det litt tid før han tinte opp da jeg kom hjem.

Følelsene sitter utenpå hos 16-måneders gutter. I går i sekstida rullet bilen med de to inn i gårdsrommet. Jeg fikk øye på dem fra kjøkkenbenken, fant treskoene og sprang ut.

Lille beste venn sto på andre sida av bilen, på vei til å tusle bort mot dissa. Men han hørte at jeg kom og snudde seg og smilte sjenert og veldig glad. Det boblet på innsiden hos far og lille sønn smilte også veldig godt. "Er du her far, det var veldig kjekt og lenge siden. Jeg er veldig glad i deg" syntes jeg øynene og ansiktet sa.

Vi gikk bort til dissa og smilet satt i lenge på det lille fjeset. Da vi kom inn fikk jeg en laaang og god klem med hele den lille kroppen klistret inn til meg. Så gikk vi og kikket på alle de faste postene i huset der det er ting han liker.

Øyeblikk far håper han husker hele livet.

Pseudo-Dionysios

2006-04-10T20:26:00.000+02:00

Det kan være moro å lete i filosofiske avkroker.

For tiden leser jeg middelalderfilosofi på senga. Stort sett hopper filosofihistorien fra Augustin, via Thomas Aquinas og rett til Descartes. Det er mye spennende imellom.

Et navn jeg har støtt på av og til, men ikke visste noe om, er Pseudo-Dionysios, altså "Den falske Dionysios." Pseudo-Dionysios skrev under navn av å være disippel av apostelen Paulus, men det viser seg at han bygger på tanker som først kom flere hundre år senere, og det er han som har lånt av andre tenkere og ikke omvendt.

Det er ganske vanlig med pseudonyme skrifter - skrifter gitt ut under navn av en annen berømt person i denne perioden og det diskuteres ofte til og med i forhold til skrifter i Det nye testamente. Noen Paulusbrev, 2. Petersbrev og Johannes Åpenbaring er det for eksempel ganske vanlig å regne som skrifter forfattet av andre enn de som står som forfattere i navnet.

Selv om Pseudo-Dionysios altså ikke er den han gir seg ut for å være, er det interessant å lese om ham. Det han skriver må bedømmes ut fra kvaliteten på det, ikke etter hva forfatteren heter eller hvem han er.

Han har én viktig tanke. Heller ikke den har han kommet på helt selv, en som heter Proklus var først, men Pseudo-Dionysios er den som virkelig får gjennomslag i kirken for tanken om en via negativa til Gud - en vei til kunnskap om Gud som består av å si hva Gud ikke er. Tanken er nemlig at Gud er mye større enn våre ord, at vår forstand er begrenset og ikke kan fatte alt Gud er. Derfor må Gud avgrenses fra denne verden, og det gjør vi ved å si hva Gud ikke er. Selv de ordene vi bruker som sier mest om Gud, at han er god, evig osv. kan aldri bli dekkende.

Det synes jeg er en god tanke. Det er viktig å ha blikk for Gud som en som er større enn verden og større enn vår tenkning. Jeg hører sikkert til dem som legger relativt mye vekt på at vi skal bruke tanken - så langt den rekker - men likevel gir det en god følelse av å være inne på noe sant å tenke om Gud at vi aldri får kontroll på ham, at det er mye hos ham som ligger utenfor vår fatteevne. Det skal ikke brukes som unnskyldning for å lage uforståelig eller tåpelig teologi og etikk, det er ikke å plassere Gud over vår forstand, men under den, men det setter oss på rett plass i forhold til Han som er det høyeste og beste - og noe mer til og med enn det.

Og det kan vi lære hos Pseudo-Dionysios. Som altså fikk stor innflytelse i middelalderen - helt til myten om at han var disippel av Paulus sprakk. Noe kan likevel hentes ut av avkroken han nå befinner seg i. Det fins ofte interessante oppdagelser på sjeldent besøkte steder.

2006-04-09T21:30:00.000+02:00

"Det er noe heseblesende og lynhurtig i mange menneskers måte å arbeide på. Verst er det om vi forventer at andre skal gå inn på den samme lynhurtighet og overfladiskhet som vi selv er avhengige av. Da er vi blitt en generasjon av fredløse fordi vi har sluttet fred med flyktigheten, kjappheten, overfladiskheten og maset. Jeg har snakket med en del journalister om denne håpløse tidsklemmen, og mange sier at de mistrives med den, samtidig som de langsomt har begynt å venne seg til en livsramme man ikke kommer utenom. De fleste arbeidsplasser opplever dette tidspresset og kravet om hurtighet, og problemet er at selv om bedriften krever maksimal effektivitet er ikke mennesket i stand til å leve med et slikt press i et lengdeperspektiv."

- Per Arne Dahl.

Også uten svie

2006-04-07T23:11:00.000+02:00

I dag har jeg hatt skolegudstjenester.

Også denne gangen hadde jeg ikke mer tid til forberedelser enn strengt nødvendig. Jeg valgte et enkelt opplegg.

Det gikk fint!

Nøkkelen er å kaste manus, ha noen enkle punkter i hodet, ikke snakke for fort eller for lenge.

Fortsatt kunne jeg godt tenkt meg å ha hatt bedre tid, men det er en nåde at det kan gå bra likevel.

Jesus and the prophesies

2006-04-07T06:59:00.000+02:00

I was first taught that Jesus was a direct fulfilment of Hebrew Bible messianic prophesies, that there was a clearly defined set of messianic expectations among the people of Israel that Jesus fulfilled to the point.

In Zechariah 9,9-10, we find one of the texts that has been identified as such a prophesy. The prophet says:

"Rejoice greatly, O Daughter of Zion!
Shout, Daughter of Jerusalem!
See, your king comes to you, righteous and having salvation,
gentle and riding on a donkey,
on a colt, the foal of a donkey.

I will take away the chariots from Ephraim and the war-horses from Jerusalem,
and the battle bow will be broken.
He will proclaim peace to the nations.
His rule will extend from sea to sea and from the River to the ends of the earth."

This text contains a clear expectation of a king who will bring political peace. The armies, with their chariots and horses, will go away, the nations will quiet down and an Israelite king will rule all the known world.

The first part of the text is also a word-for-word background for Jesus’ actions and experience on Palm Sunday. Jesus was very well versed in the Scriptures and shared his time’s understanding of the Scriptures as prophetic texts, rich with hidden meanings, analogies and always with a message for contemporary society – often relating to the Messiah. Jesus and his followers saw him as fulfilling the people’s hope for a God-sent king who would usher in a world-change and the Kingdom of God.

Jesus, however, seems to have had few political ambitions. When people tried to engage him in revolts against the Roman occupation or proclaim him king, he refused or fled. His kingdom, he said, was not of this world. Most of the prophesies, and judging from the Gospels, many of Jesus contemporaries, expected just what Jesus did not want to be. The exact match between prophesy and fulfilment breaks, it seems quite consciously, from Jesus’ side. On Palm Sunday he fulfils only part of the literal meaning of the prophesy, the part about riding on a donkey and creating celebration in Jerusalem. The peace he proclaims is of a different kind. All the gospels show Jesus approaching Easter with the knowledge that he will be rejected and sentenced to death in Jerusalem, in clear opposition to the prevailing images of the Messiah.

This is not a problem for a christian understanding of Jesus as our Saving King and Messiah. But the relationship between prophesy and fulfilment is, for Jesus and, as many theologians would say, for the church, a different one than a direct fulfilment. Jesus also reinterprets the prophesies and shapes his own messianic role. There is both a break and a continuity between Jesus and the Hebrew Bible, the Hebrew Bible providing the background for much of what he does and says, but he also reshapes the old beliefs, partly, it seems, on his own, and partly in congruence with other patterns of thought from his time.

Based on this, I would say, Jesus’ own authority actually increases, but it costs something in terms of our not being able to say that Jesus’ life proves the accuracy and correctness of Old Testament prophets. They only have a partial understanding, at least when Jesus is proclaimed as the Messiah, of what kind of salvation God would send. Jesus himself also uses principles of scriptual interpretation which follow another logic than our basic reflexes when studying ancient texts, and quite freely departs from the texts original scope of meanings, something which gives rise to another set of interesting questions.

Sandnes - Åsane 7-0

2006-04-06T15:13:00.000+02:00

"Åsane have a strong team"
"The Sandnes Ulf board expects the team to battle bravely against relegation this year."
"Assistant manager Johan Selvig thinks we have the players to just avoid relegation"

Første kamp i sesongen endte 4-2 til laget mitt, etter vi lå under 0-2 hjemme mot Jotun Årdalstangen etter noen lumske gjennombruddspasninger.

Andre kamp turte jeg nesten ikke sette i gang, forberedt på juling. Spillerne på motstanderlaget så rett nok ikke bedre ut enn mine, men Åsane hadde også vunnet 1. kamp og skal være et av de sterkere lagene i 2. divisjon avdeling 3.

Målene bare rant inn. Vi ledet 6-0 til pause. Styret er begeistret, og under min ledelse har laget ikke tapt en eneste kamp ennå. Forsiktig taktikk, med lange baller og lite kreativitet, har gitt en del utvalgte klubbløse spillere kontrakt og nå går det så det suser. Nå gruer jeg meg bare til å møte Brann 2, for de har en del gode spillere. Men oddsene er vist helt av skaftet i min favør...

(Football Manager 2006, altså, ikke virkeligheten... men enda morsommere)

Liten kommentar, stort lys

2006-04-06T14:44:00.000+02:00

På tirsdag snakket jeg med ei dame som går i kirken på Riska.

Jeg hadde skrevet noe om Da Vinci-koden i menighetsbladet, og hun hadde også lest boka og var opprørt over mye stress på et lite døgn for hovedpersonene og syntes heller ikke det var spesielt logisk at Maria Magdalena skulle kunne få guddommelige barn.

"Kirken blir jo noe helt menneskelig slik," sa hun. "Det er jo å gå glipp av hele poenget. Det som er poenget med kirken er jo at den inneholder noe guddommelig."

Og der og da ble jeg glad på innsiden. Å drive kirke er en ganske menneskelig prosess på mange måter, men det er vidunderlig som hun sa: Kirken inneholder noe guddommelig.

Det er fantastisk, oppmuntrende og jeg tror også altså at det er sant.

Den som ikke er forberedt får svi

2006-04-02T19:55:00.000+02:00

En sentral del av jobben min er å holde taler.

Det liker jeg. Jeg liker å skrive og å framføre. Stort sett tenker jeg ikke over at det er nifst.

I dag var en av de gangene jeg egentlig kunne tenkt meg å ha lukket munnen. Jeg hadde ikke helt funnet roen gjennom forberedelsene. Underveis merket jeg at manus ikke hang helt sammen og tenkte etterpå på tydelige forbedringsmuligheter.

Ja,ja. Jeg er glad det ikke er sånn ofte. Det er en utsatt posisjon å stå framfor folk så mye. De som er på gudstjeneste vet ikke hvordan uka mi har vært og hvilke muligheter jeg har hatt til å forberede noe godt. Det er det som irriterer meg - at hverdagen av og til er sånn at muligheten til å gjøre skikkelig arbeid rett og slett ikke er der. Det får jeg selv svi for, også når jeg ikke selv har laget oppgavelista.

Å begynne på rett plass

2006-03-31T20:29:00.000+02:00

I dag begynte jeg for mildt på arbeid.

Jeg hadde hatt en lang arbeidsdag i går og var sliten. Derfor ble jeg liggende i senga til over åtte. På morgenen valgte jeg også å begynne med å gjøre noe jeg hadde lyst til og spilte data mens jeg spiste frokost.

Dagen inneholdt ikke mange ting med stort press, men utover ble det likevel hektisk. Preika til søndag måtte skrives på kortere tid og fire måneders reiseregninger ble ført etter middag, når jeg normalt skal være far.

Ei av favorittbøkene mine, "The Road Less Travelled" av Scott Peck, en amerikansk psykiater, skriver om å utsette gode opplevelser som et viktig prinsipp for å lykkes i livet. Hvis vi hele tiden begynner med å spise kremen på kaka, blir ettersmaken ikke så sjelden surere.

Derfor har jeg i det siste ofte prøvd å begynne arbeidsdagen med det jeg har minst lyst til å gjøre. Det virker. Jeg blir mindre stresset og mer effektiv.

Det løser ikke alle problemer. Å være prest er komplisert, med mange ansvarsområder. Hverdagen er preget av at vi er underbemannet i forhold til forventninger folk har til oss og ønsker vi har for hvordan det skulle vært å være prest. Det er kanskje ikke så unormalt, men det hender ofte det kniper med tid til viktige ting, at kveldene blir lange og arbeidsmiljølovens grenser for maksarbeidstid som et drømmeland i forhold til virkeligheten.

Derfor er det ekstra viktig å være effektiv. Det er ikke alltid jeg har mental energi til å være det, men i dag hadde jeg tjent på å begynne på bånn. Så hadde vi kanskje vært mindre slitne på slutten av dagen hele gjengen.

Kven ender opp som blinde for Gud? (Mark 12,1-12)

2006-03-31T10:55:00.000+02:00

Jesus fortel ein gong om ein mann som lagde seg ein vingard og forpakta han vekk. Då han sende folk for å få sin del av overskotet, ville ikkje forpaktarane gje dei noko, men slo, truga og drepte i staden utsendingane. Til slutt tok dei livet av eigaren sin son.

Denne forteljinga fortel Jesus som ei oppsummering av kva som hende tidlegare i historia i Israel. Dei jødiske skriftene fortel at Gud sende profetar for å leia folket etter sin vilje, men at folk oftast valde å ikkje høyra på dei. Jesus seier at slik går det ofte når Gud sender sine utsendingar. Folk trur det er dei som har monopol på sanninga og "eig vingarden", og så går dei hardt ut mot dei som kjem frå eigaren sjølv. I si eiga samtid møtte han dette: Han såg seg sjølv som Guds store utsending, men møtte mykje motstand frå si samtids presteskap, politiske leiarar og ekspertar på Gud.

Eg synest ikkje me skal bruka denne forteljinga til å seia at alle me ikkje er einige med er som dei onde forpaktarane, medan me sjølve er som utsendingane. Kven som har rett i vanskelege spørsmål kan me bare avgjera gjennom samtale og debatt, ikkje med å plassera folk inn i definerte roller.

I staden er heller denne forteljinga ei oppmoding til å vera audmjuk. Det kan henda at dei som me opplever at kjem utanfrå og krev noko som er vårt kanskje eigentleg representerer ei viktig sanning. Det var dét folk bomma på både i det gamle Israel og på Jesu tid. Gud kom på ein måte dei ikkje venta og fordi dei hang fast i eigne ønskje og gamle tradisjonar klarte dei ikkje sjå alt det gode og sanne profetane og Jesus sjølv kom med. Dei gjekk glipp av det som eigentleg var Guds utsendingar.

Både ekte søkjing etter sanninga og ein lyttande haldning er viktig for å ikkje hamna i same fella som dei vonde forpaktarane, folk i det gamle Israel og dei som avviste Jesus, han som kom rett frå Gud.

Statskyrkja

2006-03-30T21:08:00.000+02:00

I dag har eg vore på foredrag om statskyrkjeordninga.

Eg har vore frikyrkjemedlem i over ti år, men er no prest i Den norske kyrkja. Då eg arbeidde som prest på Voss, blei eg statskyrkjetilhengar, fordi eg såg det hadde noko å seia for folk si tilknyting til kyrkja.

Der eg no arbeider har eg sett kva det betyr for kyrkja å ikkje ha kontroll over sin eigen økonomi, så det har ført meg i andre retninga igjen, pluss at eg alltid har meint prinsipielt at kyrkjeleg sjølvstyre er av det gode.

Om staten skulle ønskja å markera seg som kristen er det greit for meg, men slik er vel ikkje samfunnet no, sjølv om kanskje fleire legg noko i kyrkjemedlemsskapet sitt enn me ser viss me bare ser på gudstenestedeltaking. At tru og kan prega eit samfunn og handlar om meir enn bare "meg og Gud" er òg ein viktig tanke.

I dag var eg altså saman med andre tilsette og tillitsvalde i Stavanger bispedøme for å høyra Jens Petter Johnsen, som har vore med i stat-kyrkje utvalet og snart blir ny kyrkjerådsdirektør, snakka om det framtidige tilhøvet mellom kyrkje og stat.

Det er tre alternativ: Å halda fram om lag som i dag, å skilja kyrkje- og stat og å gje kyrkja så godt som fullt sjølvstyre men framleis gje staten plikter overfor kyrkja og halda på nokre politiske følgjer av at 85% av folket er medlemmer i Den norske kyrkja. Det er det siste fleirtalet i utvalet går inn for.

Mange i kyrkja kunne tenkja seg å skilja heilt i prinsippet, for å få større kyrkjeleg fridom. Det ville bli ei radikal endring som det kunne vera vanskeleg for ein så stor organisasjon som kyrkja å tilpassa seg på kort tid, spesielt viss finansieringa blir radikalt forskjellig frå i dag. Det kunne òg gje signal om ei ny type kyrkje og skapa uro mellom medlemmane. Det er òg tvilsomt om det store fleirtalet av medlemmer i kyrkja ønskjer eit slikt skilje.

Derfor har ei kompromissløysing mykje for seg. Det kan vera lurt å endra forhaldet mellom stat og kyrkje litt over langs. Det er flott at staten ønskjer å støtta kyrkja og andre trus- og livssynsfellesskap og så lenge han gjer det bør me takka og ta i mot. Det er alltid viktigst for kyrkja å lytta til Gud og til kva som skjer i menneskelivet, men ein stat som òg bryr seg om kyrkja kan me vera takksame for. Det trur eg me har, enn så mange konfliktar og problem som blir slått stort opp. Eg trur den retninga fleirtalet i stat-kyrkje-utvalet går i vil gjera det mogleg å framleis ha ei levande kyrkje med god tilknyting til alle typar medlemmar.